Tysklands forbundskansler
| Tysklands forbundskansler | |||
|---|---|---|---|
 | |||
.jpg) | |||
| Sittende Olaf Scholz siden 8. desember 2021 | |||
| Type | regjeringssjef | ||
| Virkeområde | Tyskland | ||
| Tiltaleform | «Herr Bundeskanzler» «Frau Bundeskanzlerin» | ||
| Residens | Kanslerbygningen i Berlin | ||
| Utpekes av | Tysklands president i egenskap av statssjef | ||
| Velges av | Tysklands president | ||
| Etablert | 24. mai 1949 | ||
| Første embetsholder | Konrad Adenauer 1949–1963 | ||
| Underlagt | Tysklands president | ||
| Nestleder | Tysklands visekansler | ||
| Lønn | 283 100 euro | ||
| Flagg | |||
 | |||
| Nettsted | https://www.bundeskanzlerin.de/ | ||
| Erstatter | ledende minister, rikskansler | ||
 |
|
Tysklands forbundskansler (tysk: Bundeskanzler (Abkürzung BK)) er regjeringssjefen i Forbundsrepublikken Tyskland og landets representant i Det europeiske råd. Kansleren velges av Forbundsdagen. Hen foreslår for forbundspresidenten hvem som skal oppnevnes som ministre i Tysklands regjering. Det er kansleren som bestemmer retningslinjene for regjeringens politikk.
Embetet ble opprettet ved etableringen av Forbundsrepublikken Tyskland i 1949. Tittelen har sine historiske røtter i Det nordtyske forbund (1867–1871), som gikk over i Det tyske keiserrike (1871–1918). Under keiserriket het kansleren Reichskanzler (rikskansler).
Valget av forbundskansleren
[rediger | rediger kilde]Valgbarhet
[rediger | rediger kilde]Forbundskansleren må være minst 18 år gammel og tysk statsborger. Det er ikke nødvendig å være valgt til Forbundsdagen. Tysklands president foreslår etter samtaler med partigruppene i Forbundsdagen, en kandidat for embetet som forbundskansler.[1]
Valgprosessen
[rediger | rediger kilde]Kanslervalget blir avholdt i Forbundsdagen uten forutgående diskusjon. Det kan avholdes inntil tre valgomganger eller valgfaser. Dersom en kandidat i den første valgfasen oppnår et absolutt flertall av Forbundsdagens medlemmer, det vil si halvparten, pluss en stemme, anses kandidaten som valgt. Et slikt resultat kalles «kanslerflertall».[1]
Dersom kanslerflertall ikke oppnås, må Forbundsdagen innen 14 dager gjennomføre en ny valgomgang for å velge en annen kandidat. Også i denne omgang er det nødvendig med kanslerflertall, men det er ikke noen begrensning på antall avstemninger som foretas i denne valgomgangen.[1]
For det tilfellet at det heller ikke i andre valgomgang oppnås kanslerflertall må det omgående gjennomføres en ny valgomgang. Den som i denne valgomgangen får de fleste stemmene (relativt flertall) anses som valgt.[1]
Når forbundskansleren blir valgt med absolutt flertall, må Forbundspresidenten utnevne vinneren som forbundskansler innen sju dager. Dersom vinnere oppnår kun relativt flertall (et flertall av stemmene) må Forbundspresidenten enten utnevne vedkommende eller oppløse Forbundsdagen og utlyse nyvalg.[1]
Tjenestetid
[rediger | rediger kilde]Forbundskanslerens tjenestetid starter med Forbundspresidentens kunngjøring av utnevnelsen, og avsluttes vanligvis med den nye Forbundsdagens sammentreden. Forbundsdagen kan også avsette en forbundskansler, men bare ved å velge en ny; dette kalles konstruktivt mistillitsvotum,[1] og er den måten man i sin tid valgte for å sikre stabile regjeringer, i motsetning til Weimarrepublikkens svake regjeringsstruktur.
Det har per 2018 kun skjedd en gang at Forbundsdagen har valgt en ny kansler gjennom et konstruktivt mistillitsvotum. Det skjedde i 1982 da Helmut Kohl ble valgt som etterfølger etter Helmut Schmidt.[1]
Oppgavene
[rediger | rediger kilde]Utnevnelse og avskjed av ministre
[rediger | rediger kilde]Tysklands grunnlov fra 1949 (Grundgesetz) gir kansleren en sterk stilling. Det er kanslerens rett å foreslå regjeringens medlemmer som utnevnes av Forbundspresidenten. Vedkommende har også rett til å foreslå ministrenes avskjed. Kansleren leder regjeringsmøtene.[2]
Retningslinjekompetanse
[rediger | rediger kilde]Forbundskanslerens rett til å gi instruks om regjeringens politiske retning fremgår av grunnlovens artikkel 65. Den enkelte minister leder sitt departement (tysk: Ministerium) selvstendig innenfor de retningslinjer som kansleren har gitt. Det tyske begrepet for denne regelen er Ressortprinzip (norsk: (kompetanse-)områdeprinsipp).[2]
Regjeringsansvaret
[rediger | rediger kilde]Forbundskansleren har overfor Forbundsdagen et ansvar for at landet har en regjering. Dersom regjeringen beror på en koalisjon, vil kansleren holde seg til den koalisjonsavtalen som er inngått. I en koalisjonsregjering vil etter praksis koalisjonspartneren ha det grunnlovsfestede vervet som kanslerens stedfortreder.[2]
Forbundskansleren er i tilfelle angrep fra en fremmed makt, forsvarets øverste leder. Forbundskansleren kan i tvilstilfelle be om Forbundsdagens uttrykkelige tillit (grunnlovens artikkel 68). Forbundsdagen kan i et slikt tilfelle meddele tillit, eller svare med å velge en ny kansler.[2]
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c d e f g «Bundeskanzlerin | Wahl der Bundeskanzlerin». www.bundeskanzlerin.de (på tysk). Arkivert fra originalen 18. juli 2018. Besøkt 26. mars 2018.
- ^ a b c d «Bundeskanzlerin | Aufgaben der Bundeskanzlerin». www.bundeskanzlerin.de (på tysk). Arkivert fra originalen 18. juli 2018. Besøkt 26. mars 2018.