Storm Willads Weinholdt
Storm Willads Weinholdt | |||
---|---|---|---|
Født | 11. januar 1920, Kristiania Oslo i Norge | ||
Død | 17. mars 1945 (25 år) Akershus Festning, Oslo, Norge Henrettet ved skyting og senket i Oslofjorden av okkupasjonsmakten | ||
Far | Sverre Kristian Karl Weinholdt | ||
Mor | Ruth Henriette Christensen Weinholdt | ||
Nasjonalitet | Norge | ||
Medlem av | Milorg | ||
Troskap | Norge | ||
Enhet | Milorg gruppe 13132, 1. tropp |
Storm Willads Weinholdt (født 11. januar 1920, død 17. mars 1945) var en norsk motstandsmann under andre verdenskrig som ble henrettet av den tyske okkupasjonsmakten på Akershus festning. Han var født i Oslo[1] og bodde på Kampen[2]
Under okkupasjonen av Norge ble Hansson medlem av Milorg der han var nestlagsjef i Milorg D13[1]. Den 13. februar 1945 skulle Weinholdt planlegge en sabotasjeaksjon i hjemmet sitt sammen med Adolf Bogstad og Frank Olsen. Før noen av de tre ankom leiligheten hadde to Gestapo-offiserer, en tysk og en norsk, ankommet for å sjekke Storms bror Kjell. Da Kjell heller ikke var hjemme, ventet Gestapo-offiserene i stuen. Da Bogstad og Storm ankom leiligheten ble Gestapo-offiserene mistenksomme, men Bogstad og Storm forklarte at de skulle planlegge en tur. De ble ransaket og visste at de måtte komme seg unna før Frank Olsen kom, siden han hadde på seg viktige dokumenter som ville avsløre dem. Da Olsen omsider ankom skjønte Gestapo-offiserene situasjonen og de tre ble holdt i leiligheten. Men da Adolf Bogstad forsøkte å rømme og ble drept, ble Storm Weinholdt, hans far Sverre, broren Kjell og Frank Olsen arrestert[3]. De ble utsatt for tortur i Møllergata 19[4].
Storm Willads Weinholdt ble dømt til døden den 15. mars av en SS domstol der Siegfried Wolfgang Fehmer var aktor[5]. Han ble skutt på Akershus festning 17. mars 1945[1]. Dette var den nest siste gangen nordmenn ble henrettet av tyskerne under krigen. Den siste var en SS-Jäger som ble henrettet for desertering (Fahnenflucht) den 19. april[5].
Sammen med 8 andre Milorg-jegere er Weinholdt hedret på et minnesmerke på Sarabråten i Østmarka[6]. Han er også hedret på en minnestein på Akershus festning.
Hans bror Kjell overlevde krigen etter å ha sittet på Møllergata 19 frem til 11. april 1945, deretter på Grini frem til krigens slutt[7]. Faren Sverre satt på Møllergata 19 frem til 22. mars og deretter på Grini frem til krigens slutt[8].
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c Våre falne: 1939-1945, bind 4, side 515 Grøndahl, Oslo 1951
- ^ Øyen, Odd, red. (2007). Milorg D13 i kamp. Fra det hemmelige militære motstandsarbeidet i Oslo og omegn 1940–1945 (2nd utg.). Oslo: Orion. s. 164. ISBN 978-82-458-0839-1.
- ^ Øyen, ed, 2007: side 164–168
- ^ Øyen, ed, 2007: side 175
- ^ a b Nøkleby, Berit (1996). 'Skutt blir den...'. Tysk bruk av dødsstraff i Norge 1940–45. Oslo: Gyldendal. s. 228. ISBN 82-05-22173-1.
- ^ «Tale ved Milorgbautaen i Østmarka». regjeringen. Besøkt 25. oktober 2015.
- ^ Giertsen, Børre R., red. (1946). Norsk fangeleksikon. Grinifangene. Oslo: Cappelen. s. 667.
- ^ Giertsen, ed, 1946: side 656