Stasjonsvogn

En stasjonsvogn er en biltype som takket være sin karosseriutforming har større lasteromsvolum enn en sedan, halvkombi eller kupé. Dette får den ved at taket har full høyde fra kupeen og bakover i bilens lengde. På den måten får bilen et stort lasterom bak i stedet for et eget, lukket bagasjerom. De fleste stasjonsvogner har dessuten bakseter som kan felles ned, slik at volumet på bagasjerommet kan økes ytterligere. Dette gjør det enklere å frakte store og lange objekter.

Historie

Ordet stasjonsvogn kommer fra det engelske begrepet Station Wagon (brukt i USA, Canada, Australia og New Zealand). Stasjons-terminlogien kom fra det opprinnelige engelske navnet Depot Hacks, som beskrev transportmidler spesiallaget for transport av gods ved jernbanestasjoner. Disse ble også brukt til å frakte mennesker og reisegods fra togstasjonen og til deres hjem.

De første Depot Hacks var hest med vogn, men da automobilen kom på banen, ble det bygget biler spesialtilpasset transport av større mengder bagasje og flere mennesker. Depot Hacks ble senere kalt Station Wagons på engelsk og dette har blitt til ordet stasjonsvogn på norsk.

På britisk engelsk kalles bilene for estate car eller bare estate, noe som på norsk kan oversettes til fin eiendom / herregård. På 60- og 70-tallet kalte Volvo sine stasjonsvognmodeller for herregårdsvogn, Opel har brukt betegnelsen caravan og Toyota touring om sine stasjonsvognmodeller. Disse spesielle betegnelsene er senere forlatt. På fransk brukes ofte betegnelsen break, og på spansk familiar.

I grisgrendte deler av Norge var det tidligere drosjer/stasjonsvogner som ble brukt som bårebiler. Disse fungerte som en slags ambulanse, men med minimalt medisinsk utstyr.

Noen andre forskjellige modeller