Sonoritet

Sonoritet (fra latin sonorus 'lydende', 'klingende') betegner i fonologien den relative hørbarheten av språklyden. De åpne vokalene (/a/-lydene) er de mest sonore mens de toneløse klusilene ligger i nedre del av skalen. Sonoriteten ligger blant annet til grunn for inndelingen av språklydene i sonoranter og obstruenter.

Noen forskere relaterer sonoritet i en hierarkisk system etter deres amplityde.^[1] For eksempel vil uttalen av vokalen [a] gi en sterkere lyd enn stoppkonsonanten [t], således skal [a] rangeres høyere i sonoritetshierarkiet. Men organiseringen av sonoritet i amplitydeskalaer er ikke noe alment akseptert.^[1]

Referanser

^ ^a ^b Ohala, John J. (1992). «Alternatives to the sonority hierarchy for explaining segmental sequential constraints» (PDF). Papers on the parasession on the syllable: 319-338.

Litteratur

Helmut Glück (Hrsg.), unter Mitarbeit von Friederike Schmöe: Metzler Lexikon Sprache. 3., neu bearbeitete Auflage. Metzler, Stuttgart/Weimar 2005, ISBN 3-476-02056-8, S. 603.
Judith Meinschaefer: Silbe und Sonorität in Sprache und Gehirn. Dissertation Bochum 1998, S. 26–76 (PDF; 858 kB).
Eduard Sievers: Grundzüge der Phonetik zur Einführung in das Studium der Lautlehre der indogermanischen Sprachen. Breitkopf & Härtel, Leipzig 1881.
Theo Vennemann: Zur Silbenstruktur der deutschen Standardsprache. In: Theo Vennemann (Hrsg.): Silben, Segmente, Akzente. Niemeyer, Tübingen 1982.
Theo Vennemann: Neuere Entwicklungen in der Phonologie. de Gruyter, Berlin u. a. 1986.
Theo Vennemann: Preference Laws for Syllable Structure and the Explanation of Sound Change. de Gruyter, Berlin u. a. 1988.

Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.

Autoritetsdata

[:0-1] Ohala, John J. (1992). «Alternatives to the sonority hierarchy for explaining segmental sequential constraints» (PDF). Papers on the parasession on the syllable: 319-338.

[1]