Slaget om Jerusalem (1917)
| Slaget om Jerusalem (1917) | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Kampene i Sinai og Palestina, første verdenskrig | |||||||
 General Allenby inntar Gamlebyen gående 11. desember 1917 | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
 Det britiske imperiet |  Det osmanske rike Tyskland[1] | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
Edmund Allenby Harry Chauvel Philip Chetwode Edward Chaytor Edward Bulfin | Erich von Falkenhayn Friedrich von Kressenstein Ahmed Djemal Ali Fuat Cebesoy | ||||||
 | |||||||
Slaget om Jerusalem er en betegnelse på en rekke kamphandlinger og slag i Palestina i perioden 17. november fram til 30. desember 1917 med sikte på å sikre seg kontroll over Jerusalem under kampene i Sinai og Palestina under første verdenskrig.
Særlig var kampene i Judeafjellene 17. til 24. november og øst for Hebron 26. til 30. desember avgjørende. I tillegg regnes slaget om Jaffa mellom 21. og 22. desember som en del av kampen om kontrollen over Jerusalem.[2]
Erobringen av Jaffa og avansementet langs middelhavskysten gjorde de britiske styrkene i stand til å innta Jerusalem, og slik etablere en strategisk sterk befestet linje som løp fra nordsiden av Jaffa ved kysten, over Judeafjellene til al-Bireh nord for Jerusalem og fortsatte østover til Oljeberget. Med erobringen av veien fra Beersheba til Jerusalem via Hebron og Betlehem, sammen med store osmanske områder sør for Jerusalem, var byen sikret.
Under et nærmest kontinuerlig regnvær 8. desember, opphørte det osmanske forsvaret av byen.[3] Kommandanten for XX korps, generalløytnant Philip Chetwode satte da inn den siste framrykkingen og inntok høydene vest for byen samme dag. Den osmanske syvende arme evakuerte da byen samme kveld og byen ble den følgende dagen okkupert av de britiske styrkene.[4][5] Dette var et viktig vendepunkt for den britiske regjeringen og en av de få britiske militære suksesser etter et år med bitre skuffelser på vestfronten.
11. desember viste general Edmund Allenby de hellige stedene i byen respekt ved å gå inn i Gamlebyen til fots gjennom Jaffaporten i stedet for å benytte hest eller bil. Han var den første kristne hærfører som hadde inntatt byen på mange hundre år, og den britiske statsminister David Lloyd George kalte erobringen av byen som «a Christmas present for the British people» («En julepresang til det britiske folk»). Slaget ble en stor moralsk seier for britene.[6]
Tapet av Jaffa og Jerusalem, sammen med tapet av et område på 80 km langs kysten etter avansementet fra Gaza, var et stort tilbakeslag for Det osmanske rike.[7]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Dale, C. ««German Forces in the Ottoman Empire 1914–18»». Arkivert fra originalen 5. juni 2011. Besøkt 5. januar 2012. Arkivert 5. juni 2011 hos Wayback Machine.
- ^ Battles Nomenclature Committee 1922, side 32
- ^ Powles 1922, side 167
- ^ Bruce, Anthony: The Last Crusade: The Palestine Campaign in the First World War, side 162, London: John Murray Ltd, 202 ISBN 9780719554322. 2002
- ^ Erickson, Edward J., John Gooch og Brian Holden Reid (red.) Ottoman Army Effectiveness in World War I: A Comparative Study,nr 26 i serien: Military History and Policy, side 128, Milton Park, Abingdon, Oxon: Routledge 2007. ISBN 9780203964569
- ^ Baker, Chris. «The Long, Long Trail: British forces involved in Egypt and Palestine». 1914-1918.net. Besøkt 5. januar 2012.
- ^ Duffy, Michael. «The Fall of Jerusalem, 1917». First World War.com. Besøkt 5. januar 2012.
