Siward av Northumbria

Siward av Northumbria
Detalj fra Death of Earl Siward, av James Smetham (1861)
Født		Ukjent Skandinavia
Død		1055 York
Beskjeftigelse		Aristokrat
Embete		Jarl av Northumbria (1041–1055)
Ektefelle		Ælfflæd Godgifu
Far		Bjørn (?)
Barn		Asbjørn Bulaks (uklart) Waltheof
Gravlagt		St Olave's Church, York
Siward av Northumbria på Commons

Siward Digera, eller Sigurd Digre eller Sigurd Danske (død 1055), var jarl av Deira 1032–1043, og jarl av Northumbria 1042–1055. Sigward var dansk av opprinnelse, enten innfødt i England i noen generasjoner, eller kom til England sammen med kong Knut den mektige og posisjonerte seg i York i 1032 da kong Knut byttet ut alle gamle angelsaksiske adelige med sine egne betrodde menn. Siward ledet i 1052 en stor hær inn i Skottland og kjempet et stort slag med kong Macbeth av Skottland. Han vant slaget, men hans egen sønn Osberne ble drept. Muligens var hans datter blitt gift med kong Duncan I av Skottland.

Siwards familie

I 1033 giftet Siward seg inn i den northumbrianske adelen ved å ta Aelflaed, sønnedatter av Uchtred den modige, tidligere jarl av Northumbria, som ektefelle og styrket således sin egen maktposisjon i Nord-England. Noen kilder sier at gjennom dette ekteskapet ble Siward fjernt i slekt med Duncan I av Skottland. Dette forholdet til den skotske kongelige familien fikk senere effekt på skotsk politikk.

Siward ble oppmuntret til å avgjøre en strid mellom hans undersåtter, Carl «the Hold» av York og Ealdred, jarl av Bamburgh, men lyktes ikke. Striden startet i 1016 da Uchtred den modige ble myrdet av Carls far Thurbrand «the Hold» under et møte med kong Knut. Ealdred hadde vært jarl av Bernicia siden hans bror Eadulf Cudel, Uhtreds eldste sønn, døde en gang etter 1019. Ealdred endte opp med å drepe Thurband «the Hold» som hevn for sin far, og deretter drepte Carl Ealdred.

I 1041 ble Eadulf III av Bernicia, jarl i nordøstlige England, drept. Ansvarlig for drapet var antagelig Siward som deretter ble jarl av Northumbria, inkludert Bernicia, fram til han selv døde i 1055. Ekteskapet med Aelflaed ga blant annet to sønner, Osberne og den yngre Waltheof. Gjennom ekteskapet ble Siward enten onkel eller svoger til Malcolm III Canmore. Som følge av at Macbeth beseiret Malcolm Canmores far Duncan I av Skottland i 1040 ble Malcolm som barn antagelig sendt til Northumbria hvor han kom inn under Siwards beskyttelse.

Erobringer

Dansk-angelsaksiske jarldømmer rundt 1025.

Siward var en av kong Hardeknuts hærførere og senere også for kong Edvard Bekjenneren, og han fikk stort ry som kriger.

I 1053 besluttet kong Edvard å støtte den nå voksne Malcolm Canmore i dennes forsøk på å erobre den skotske trone, og Siward ble utpekt som hærfører for en engelsk hær på mange menn, kanskje opptil 10 000 mann, men sannsynligvis langt færre.

Siward ledet i 1054 den engelske invasjonen av Skottland og møtte skottene ledet av kong Macbeth i et voldsomt slag den 27. juli hvor mange døde på begge sider. I henhold til Den angelsaksiske krønike:

Dette året gikk jarl Siward med en stor hær mot Skottland, bestående av en flåte og en hær til lands, og vant mot skottene. Han sendte kong Macbeth på flukt, slaktet alle de beste i landet, og påførte deretter stor skade (på landet), slik som ingen mann tidligere hadde opplevd. Mange falt også på hans egen side, både dansker og engelske, selv hans egen sønn Osborn (= Osberne), og hans søsters sønn Sihward (= Sigurd), og mange av hans husmenn, og også av kongens, ble slaktet den dagen, som var den av De Syv Sovere.

I henhold til Ulster-annalene etterlot slaget ved Dunsinane 3000 døde skotter og 1500 døde engelskmenn, men slaget oppnådde lite utenom å erobre festningen i Dunsinane.

Noen historikere har foreslått at Siward hær skjulte seg med grønne greiner som kamuflasje og således ga opphav til hendelses slik William Shakespeare beskrev det i sin tragedie Macbeth, men det finnes ingen kilder som støtter denne antagelsen. Både Siward og sønnen Osberne er figurer i Shakespeares skuespill. Siward blir kalt for «Unge Siward».

Selv om Macbeths hær led store tap klarte Macbeth selv å flykte nordover og fortsatte å styre Skottland for ytterligere tre år inntil hans siste og avgjørende nederlag i 1057 i slaget ved Lumphanan.

Siwards død

Siward døde i York tidlig på året i 1055 av naturlige årsaker og opplevde således ikke at Macbeth ble beseiret. Siward selv skal etter sigende ha vært svært misfornøyd med å «dø som ei ku» og ikke i kamp. Det fortelles at han skal ha reist seg fra sin dødsseng og krevd sin rustning for å møte døden mer passende. Han ble begravd i Olav den helliges kirke i York (= St Olave's Church, York).

Da hans eldste sønn ble drept i Skottland og hans yngste sønn Waltheof var kun ti år ble jarl Godwin av Wessex' sønn Toste Godwinson den neste jarlen av Northumbria.

Legenden om Siward

Det sies at Siward var en mann av uvanlig styrke og størrelse. Han ble i henhold til norrøn skikk også kalt for «Digre». Tradisjonen sa at hans bestefar skal ha vært en bjørn, noe som kan referere til at bestefaren var en berserk. Det kan også henspille på at hans far rett og slett het Bjørn til fornavn. Utgravningene av Siwards grav på 1900-tallet skal ha avslørt en mann i underkant av 2 meter lang.

Etterkommere

Siwards andre sønn Waltheof, jarl av Northampton, giftet seg med Judith av Lens, en niese av Vilhelm Erobreren. Ekteskapet ble ingen stor lykke for Siwards sønn når Vilhelm får Waltheof henrettet i 1076 etter å ha funnet ut fra Judith at Waltheof var involvert i en konspirasjon mot kongen.

En datter eller slektning av Siward var gift med kong Duncan I av Skottland, men forbindelsen er uklar. Den skotske kongeliste, Scottish Regnal List I, kaller hans kone for Suthen, mens John av Fordun nevner henne som en slektning av Siward, og i Storbritannias offisielle kongeliste slår fast at hun var Siwards kusine. Malcolm Canmores sønn kong David I av Skottland skal senere ha giftet seg med Siwards sønnedatter Matilda. Han er således i slekt med den skotske kongefamilie og i konsekvens også med den nåværende britiske.

Eksterne lenker

• «Siweard 11» hos Prosopography of Anglo-Saxon England