Mjødhall

Rekonstruksjon på Fyrkat, Danmark av et langhus fra vikingtiden, 28,5 meter lang.

Mjødhall eller gildehall var i oldtidens Norden en egen hall eller herresete som opprinnelig var kun en stor bygning, oftest et langhus, med et enkelt rom. Fra 400-tallet og fram til tidlig middelalder var en slik bygning boligen til en konge, herre eller høvding og hans folk. Som sådan var den å betrakte som det tryggeste stedet i kongedømmet. På den annen side var det også et utrygt sted om kongen eller høvdingens fiender omringet hallen og brente den ned, noe som også har skjedd. Mjødhallen var ikke bare et politisk sentrum, men også et religiøst som en del av de norrøne kultene som ble markert flere ganger om året. Selv i kristen tid var bryggingen av mjød en viktig aktivitet.

Arkeologi

Høvdinghuset på Borg i Lofoten.

Levninger av norrøn hallkompleks ble avdekket sørvest for Lejre i Danmark i årene 1986–1988 av Tom Christensen fra Roskilde Museum. Tre fra grunnmuren ble karbondatert til rundt år 880. Det ble senere oppdaget at denne hallen var bygget over en eldre hall som ble datert til rundt år 680. I 2004-2005 utgravde Christensen en tredje hall som var lokalisert rett nord for de andre to. Denne hallen ble bygd på midten av 500-tallet, nøyaktig på den tiden da hendelsene i Beowulf er antatt å ha utspilt seg. Alle tre hallene var omtrent 50 meter lange.

En tilsvarende stor hall ble avdekket ved siden av kirken i Gamle Uppsala i Sverige på et platå av leire som blir kalt for Kungsgårdsplatån. Dette var gildehallen til de svenske kongene. Sammen med det religiøse sentrum, Tempelet i Uppsala, kongsgårdene og de kongelige eiendommene i nærheten (Husby/Uppsala öd), og de kongelige gravhauger, var mjødhallen en del av det religiøse og politiske sentrum for det svenske folket.

En av de største bygningene i Norden er blitt avdekket i Norge med Borg i Lofoten. Dette høvdingsetet på nær 70 meter i Nordland fra vikingtiden lå i Vestvågøy kommune på nordsiden av Vestvågøya i Lofoten. Dette langhuskomplekset som er blitt rekonstruert i moderne tid hadde flere rom og det er antatt at et av dem fungerte som mjødhall ettersom det var et høvdingesete. Bygningen er fra 500-tallet. Dette hadde blitt ombygget og forlenget i begynnelsen av vikingtiden, og var opptil 83 meter langt, noe som gjør det til nær dobbelt så stort og like gammelt som de danske og svenske utgavene nevnt over. Det er foreløpig den lengste bygningen som er kjent fra denne perioden, både i Skandinavia og resten av Europa.

Fra rundt år 500 og fram til kristningen av de nordiske landene var fullført på 1200-tallet var disse store hallene vesentlig for de politiske maktsentrene. De ble avløst av middelalderens banketthaller i slutten av middelalderen, eksempelvis Håkonshallen i Bergen.

Legender og historier

Ingjald Illråde brukte gildehallen sin slik han hadde til hensikt ved å brenne opp 6 konger, illustrasjon av Hugo Hamilton, 1830.

Det er flere redegjørelser av store gildehaller som ble bygget for betydningsfull gilder hvor kongelige var invitert. I henhold til en legende nedtegnet av Snorre Sturlason i Heimskringla inviterte den en høvding som het Åge og var «den mektigste bonden i Värmland, steinrik, men gammel den gang», både den norske kongen Harald Hårfagre og den svenske kongen Erik Emundson, men lot den norske kongen sitte i den nybygde og mest praktfulle hallen ettersom han var den yngste av kongene, og den som hadde størst framtidsutsikter. Den eldre svenske kongen måtte sitte i den gamle gildehallen. Den svenske kongen følte seg så ydmyket av dette at han fikk slått Åke i hjel.

Byggingen av ny mjødhall kunne også være forberedelsen til forræderske mord på kongelige. I Ynglingesagaen i Heimskringla forteller Snorre om hvordan den legendariske svenske kongen Ingjald Anundsson Illråde lot konstruere en stor sal «som var like stor og gildt utstyrt som den i Uppsal, den kalte han Sjukongesalen, det var satt opp sju høgseter i den». Hensikten var å invitere alle småkonger og brenne dem inne om natten når de lå og sov ut rusen. I henhold til Ingvar den vidfarnes saga ble det samme gjort av den svenske kongen Erik Seiersæl da han fikk myrdet Åke, en opprørsk svensk høvding i Gamle Uppsala på slutten av 900-tallet.

Mjødhallens kultiske funksjon er blitt dokumentert i en episode i Håkon den godes saga i Heimskringla. Den kristne Håkon den gode ble tvunget til å være med på julefeiringen hos trønderne og delta i blotingen. Kongen var til stede ved blotgilde på Lade, men fikk mat i et lite hus for seg selv sammen med noen få menn. Men bøndene klagde på at kongen måtte sitte i høgsetet i det som antagelig var mjødhallen. Å drikke mjød og spise hestekjøtt var en del av ritualet, i henhold til Snorre. Kompromisset var at kongen deltok, men svelget ikke maten.

Mytologi

Fra i alle fall 900-tallet og framover er det tallrike eksempler i norrøn mytologi på haller hvor de døde kom til. Det beste eksempelet er Valhall, hallen hvor Odin mottok halvparten av de krigerne som hadde dødd i slag. Frøya mottok den andre halvparten hos seg i sin hall Sessrumne i Folkvang, i henhold til Gylvaginning.

Fortellingen i Beowulf inkluderer en mjødhall kalt Heorot som var så svær og hadde så mye latter i seg at et monster ved navn Grendel brøt inn i den og drepte folket for å stoppe støyen.

Etymologi

Det gamle navnet for slike haller var hall, slik som i Valhall, men også sal ble benyttet, slik som Uppsala. Konseptet og begrepet har blitt ført videre i moderne tid med ordet festsal. Mjødhallene ble utviklet i kulten rundt høvdingen eller kongen i hans herresete. Dette var i det mest fornemme huset, langhuset.

I fiksjonen

I J.R.R. Tolkiens fiktive univers i Midgard er Meduseld (i betydningen mjødhall på angelsaksisk) den store gyldne hallen som ble bygget i Rohan. Meduseld var en stor hall med stråtak som synes på avstand å ha vært gjort av gull.

Eksterne lenker

• Bilder av hallen ved Lofotr Vikingmuseum, hjemmeside.
• Bilde av «Gudmekongens hall» slik den er i dag.
• Liste (PDF) av tyve store haller fra jernalderen. Fra boken The Idea of the Good (OPIA 15.) av Frands Herschend. 1998. Uppsala: Uppsala University Department of Archaeology & Ancient History; 91-506-1276-X ISSN 1100-6358 .

Autoritetsdata