Jomfru Maria

Jomfru Maria, eller Maria fra Nasaret, var en jødisk kvinne som Det nye testamentet oppgir som Jesu Kristi mor; på hebraisk var navnet hennes Miriam eller Mariam,^[1] samme navn som profetinnen Miriam, søster til Moses. På hebraisk staves navnet mrjm (hebraisk מרים, arameisk ܡܪܝܡ, arabisk مريم) som med innskutte vokaler kan uttales som Mirjam, Mirijam, Marium, Marjam, Marijam, Merjem, m.fl. Uttalen «Mirjam» er endret til «Maria» på samme måte som «i»-lyden er forvansket til «a» i navnet Shimshon, som vi kjenner som «Samson». I islam er Maria ansett som mor til «profeten Jesus» (sura Maryam, sura 19, Koranen).^[2]

Ved konsilet i Efesos tilla konsilfedrene henne tittelen Theotokhos, «Gudefødersken» (Guds mor). Denne tittelen må sees i sammenheng med den kristne lære om Jesus som både Gud og menneske. Rent religionshistorisk har kirkens fremstilling ført til at Maria har fått stor betydning for svært mange troende – ikke minst for kvinner. I kunstneriske fremstillinger er hun som oftest kalt bare «Madonna».

Marias liv

I Det nye testamentet er Maria sentral i forbindelse med Jesu unnfangelse og fødsel. Det eldste skriftet som nevner henne, er Galaterbrevet som ble skrevet før evangeliene. Paulus omtaler henne bare som «en kvinne», han oppgir ikke noe navn: «Men i tidens fylde sendte Gud sin sønn, født av en kvinne og født under loven.»^[3]

I Markusevangeliet som er det eldste av evangeliene, er Maria fraværende, både ved Golgata og blant de sørgende ved Jesu grav. Det sies ingenting om hvem som er far til Jesus, eller at Jesus er hennes førstefødte, så hos Markus kan han like gjerne være yngst i søskenflokken. Det eneste personlige trekket hos Maria som merkes hos Markus, er at både hun selv og to av sønnene hennes - Jesus (egentlig Josva) og Jakob - var oppkalt etter personer fra Israels religiøse historie, den gangen et nymotens påfunn i kjølvannet av den nyoppståtte nasjonale selvbevisstheten etter makkabeeropprøret rundt 160 f.Kr.^[4]

Lukasevangeliet forteller om fødselen: «Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte.»^[5] I Lukas 4,22 understrekes Josefs farskap: «Alle roste ham og undret seg over nådeordene som kom fra hans munn. «Er ikke dette Josefs sønn?» spurte de.» Det samme gjelder Johannesevangeliet 1,45: «Vi har funnet ham som Moses har skrevet om i loven, og som også profetene har skrevet om: Det er Jesus fra Nasaret, Josefs sønn.»^[6]

Matteusevangeliet forteller at «en Herrens engel» viste seg for Josef i en drøm og sa: «Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å ta Maria hjem til deg som din kone. For barnet som er unnfanget i henne, er av den hellige ånd.»^[7] Josef, Marias mann, var i så fall ikke biologisk far til Jesus, men morens mann. Josef og Maria tilhørte Judas stamme og var etterkommere av kong David. Etter Det gamle testamentets profetier skulle Messias være av Davids stamme. Tilknytning til stamme ble hovedsakelig regnet gjennom mannsleddene, så om Jesus skulle være av Davids stamme, var det ikke tilstrekkelig at Maria var det. Også Matteus beretter også i 13,55 at Jesus ble regnet som Josefs sønn: «Er ikke dette tømmermannens sønn?»^[8] Matteus åpner også evangeliet sitt med å regne Jesu stamtavle tilbake til kong David via Josef, noe som ikke gir mening med mindre Josef faktisk var faren: «Altså er det i alt fjorten slektsledd fra Abraham til David, fjorten ledd fra David til bortføringen til Babylon og fjorten ledd fra bortføringen til Babylon og fram til Kristus.»^[9]

Markus 6,3 navngir Jesu brødre: «Er ikke dette tømmermannen, sønn av Maria og bror til Jakob, Joses, Judas og Simon?»^[10] De er trolig listet etter alder. Det omtales også flere søstre, men de er ikke navngitt. Katolikker har hevdet at «brødre» her betyr «søskenbarn», mens gresk-ortodoks tradisjon fremstiller dem som barn fra Josefs tidligere ekteskap.^[11] (se Jesu brødre og søstre).

Siste gangen Maria omtales i Bibelen, er i Apostlenes gjerninger, som må være skrevet før år 70, ettersom Jerusalem ikke var ødelagt ennå. I 1,14 står det at apostlene møttes for å be, og til stede var også Maria: «Alle disse holdt trofast sammen i bønn, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og brødrene hans.»^[12]

En gammel tolkning av Johannes' Åpenbaring 12 identifiserer «himmeldronningen» med Maria (som bilde på «det nye Jerusalem», Guds folk).

Den nye Eva

I de patristiske skrifter nevnes Maria først og fremst i forbindelse med Eva. De to settes opp som motsetninger: Mens Eva lot seg friste av slangen, fulgte Maria Guds vilje og gjenoppretter dermed skaden fra syndefallet.^[13] Slik Ireneus av Lyon tolket Jesus som «den andre Adam»,^[14] ble Maria utlagt som «den nye Eva».

Maria-dogmer

Det er etablert flere dogmer omkring Maria, som særlig er sterke i ortodoks og katolsk Maria-lære. I de reformerte kirker varierer holdningen til Maria-dogmene sterkt, og karakteriseres til dels som ubibelske.

Guds mor

Det eldste fastlagte Maria-dogme er læren om Maria som «gudeføderske», av gresk theotokos, fastslått på konsilet i Efesos i 431.

I en forlengelse av dette kalles hun også «Kirkens mor», fordi den katolske kirken betrakter seg selv som Kristi mystiske legeme på jorden.

Evig jomfrudom?

Doktrinen om Maria som evig jomfru er kjent fra Irenaeus og Klemens av Alexandria lenge etter Jesu tid, og den er godt belagt hos Athanasius av Alexandria, som kalte henne αειπαρθεnu;ς (aeiparthenos, «evig jomfru»). Fra 400-tallet var den allment akseptert i både øst og vest. De reformerte kirkene avviste doktrinen, men ikke før en god stund etter reformasjonen. De mener at Maria flere barn enn Jesus, slik det opplyses i evangeliene.

Moderne lutherske teologer regner det også som sannsynlig at Maria hadde flere barn, som var Jesu halvsøsken om Josef ikke var hans far. Den gresk-ortodokse kirke holder dem for Josefs barn fra et tidligere ekteskap, mens katolikker har ment at på hebraisk og arameisk skilles ikke mellom «søsken» og «søskenbarn». Dette skal også Martin Luther ha ment. Også nære venner kan omtales som «brødre» og «søstre». Oppfatningen av Maria som evig jomfru må sees i sammenheng med de opplysningene en har om henne i Det nye testamentet.

Marias himmelfart

Gregor av Tours formulerte på 500-tallet læren om jomfru Marias opptagelse i himmelen med lån fra Johannes' åpenbaring 12,1-2: «Et stort tegn viste seg på himmelen: en kvinne som var kledd i solen, med månen under sine føtter og med en krans av tolv stjerner på hodet. Hun var med barn og skrek i barselsmerter og fødselsrier.»^[15] Forestillingen nevnes også i det apokryfe Filips evangelium.

I 1950 proklamerte pave Pius XII dogmet om Marias himmelfart, som hevder at hun i likhet med sin sønn ble hentet opp til himmelen med legeme og sjel. Forestillingen om Marias himmelfart kjennes tilbake til 300-tallet, men ble altså først offisiell katolsk kirkelære i 1950.^[16] Forestillingen om hennes himmelfart var utbredt både i øst og vest før reformasjonen, og Martin Luther uttrykte seg positivt om den. Senere har de fleste reformerte kirker, med unntak av den høykirkelige del av Den anglikanske kirke, avvist doktrinen. Ortodoks tradisjon har aldri fastslått dette som et dogme, men feirer hennes opptagelse – ofte omtalt som «Guds mors innsovning» – den 15. august hvert år.

Den ubesmittede unnfangelse

Doktrinen om den ubesmittede unnfangelse hevder at Maria ble unnfanget uten arvesynd, som det eneste menneske utenom Jesus. Folkelig fromhet hevdet at Maria i likhet med sin sønn ble til ved «ubesmittet unnfangelse». Da Marias mor Anna ble besvangret, holdt angivelig Gud arvesynden tilbake, slik at Anna var uten begjær. Striden om dette pågikk lenge, men til sist ble det herskende synspunkt at både Maria og hendes mor var syndfrie. På 1400-tallet ble dette kirkens lære, og i 1854 ble det proklamert som dogme i den katolske kirke.^[17]

Den ubesmittede unnfangelse ble diskutert mye i middelalderen, uten at man kom til enighet. I den katolske kirke var dominikanerne motstandere av doktrinen, mens fransiskanerne og senere jesuittene forsvarte den. I 1854 ble den ubesmittede unnfangelse fastslått som dogme i den katolske kirke. I øst oppfattes hele arvesyndsbegrepet som problematisk; doktrinen om ubesmittet unnfangelse fikk derfor ingen respons derfra. Protestantiske kirker avviser den helt; i den anglikanske kirke tror deler av den høykirkelige fløy på den.

Maria som helgen

Jomfru Maria som Jesu mor spiller en viktig rolle i kristen teologi. «Guds Moder fra Vladimir» er et bysantinsk ikonmaleri fra 1130-tallet og en russisk nasjonalhelligdom. Tittelen *theotokos* («gudeføderske») i ortodokse liturgier er overført til latin som *Dei Genetrix*.

I katolsk og ortodoks tro hylles Maria som den mest framtredende av alle helgener.

I den anglikanske kirke ble all bønn gjennom helgener forbudt i de Trettini artikler, men senere har man akseptert det. Der man deler katolsk lære om helgener, regnes Maria som den fremste.

Mariafromhet

Den mest kjente formen for Mariafromhet er rosenkransen, en syklus med bønner rettet til Maria, med «Hill deg, Maria» som den mest sentrale. Angelusbønnen er en kort bønn som omhandler Kristi unnfangelse, som tradisjonelt blir bedt tre ganger hver dag i mange klostre. De tre ganger tre slag som etterfølger en gudstjeneste i Den norske kirke stammer fra klokkeringingen i forbindelse med angelusbønnen før reformasjonen.

I den katolske kirke ble det også utviklet en egen tidebønn, «Vår Frues lille officium». Katolske messer på lørdager hvor det ikke faller en annen festdag kan feires til Marias ære.

Mariafester

Maria æres i en rekke forskjellige liturgiske sammenhenger.

De viktigste ortodokse Maria-feiringene (hvor de fem store er uthevet):

8. september – Guds mors fødsel
1. oktober – Det beskyttende slør (Guds mors beskyttelse)
21. november – Maria tempelgang
26. desember – Guds mors dag (2. juledag)
2. februar – Fremstillelsen av Vår Herre i tempelet (kyndelsmesse)
25. mars – Maria bebudelse
2. juli – Guds mors kjole i Blachernae-kirken i Istanbul^[18] på (Maria besøkelsesdag)
15. august –Hensovnelsen (Maria opptagelse i himmelen)
31. august – Gudeføderskens livgjord

I tillegg feires spesielle Maria-ikoner på egne dager.

De mest sentrale katolske festene er:

1. januar – Guds mor
11. februar – Vår Frue av Lourdes
31. mai – Marias besøk hos Elisabeth
Juni (bevegelig) – Jomfru Marias rene hjerte
16. juli – Vår Frue av Karmel
5. august – Vår Frue av snøen (vigselsfest for Santa Maria Maggiore)
15. august – Maria opptagelse i himmelen (opprinnelig «Ihukommelsen», siste søndag før jul)
8. september – Marias fødsel
15. september – Marias syv smerter
21. september – Presentasjonen av Maria i tempelet
8. desember – Den ubesmittede unnfangelse

To fester som nå feires som «Herrens fester» ble tidligere feiret som Mariafester:

2. februar – Fremstillelsen av Jesus i tempelet (kyndelsmess), tidligere Maria renselse
25. mars – Herrens Bebudelse, tidligere Maria bebudelse

Referanser

^ Patrick Hanks, Kate Hardcastle og Flavia Hodges: «Mary», A Dictionary of First Names, Oxford University Press, 2006, ISBN 0198610602
^ Sura Maryam, Koranen
^ Gal 4,4, nettbibelen.no
^ Jonas Gardell: Om Jesus (s. 41) forlaget Tiden, 2009, ISBN 978-82-10050-80-0
^ Lukas 2,6-7, nettbibelen.no
^ Joh. 1,45, nettbibelen.no
^ Matt 1,18-20, nettbibelen.no
^ Matt 13,55, nettbibelen.no
^ Matt 1,17, nettbibelen.no
^ Mark 6,3, nettbibelen.no
^ Kristin Straumsheim Grønli: «Jesus hadde minst seks søsken», forskning.no 5. desember 2002
^ Ap.gj 1,14, nettbibelen.no
^ Mary and Eve contrasted
^ Brandon D. Crowe: Jesus Christ: The Last Adam
^ Åp. 12,1-2
^ Jacob Jervell: «Jomfru Maria, fra jødepike til himmeldronning», P2-akademiet, bind XXXVII (s. 96-97), forlaget Transit, Oslo 1999, ISBN 82-7118-261-7
^ Jacob Jervell: «Jomfru Maria, fra jødepike til himmeldronning», P2-akademiet, bind XXXVII (s. 96-97)
^ Church of Mary of Blachernae and the Maphorion

Se også

Eksterne lenker

(en) Virgin Mary – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Virgin Mary – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
The Protoevangelium of James, The Birth of Mary
Hvem var Maria? - artikkel fra forskning.no 21.12.02

[1] Patrick Hanks, Kate Hardcastle og Flavia Hodges: «Mary», A Dictionary of First Names, Oxford University Press, 2006, ISBN 0198610602

[2] Sura Maryam, Koranen

[3] Gal 4,4, nettbibelen.no

[4] Jonas Gardell: Om Jesus (s. 41) forlaget Tiden, 2009, ISBN 978-82-10050-80-0

[5] Lukas 2,6-7, nettbibelen.no

[6] Joh. 1,45, nettbibelen.no

[7] Matt 1,18-20, nettbibelen.no

[8] Matt 13,55, nettbibelen.no

[9] Matt 1,17, nettbibelen.no

[10] Mark 6,3, nettbibelen.no

[11] Kristin Straumsheim Grønli: «Jesus hadde minst seks søsken», forskning.no 5. desember 2002

[12] Ap.gj 1,14, nettbibelen.no

[13] Mary and Eve contrasted

[14] Brandon D. Crowe: Jesus Christ: The Last Adam

[15] Åp. 12,1-2

[16] Jacob Jervell: «Jomfru Maria, fra jødepike til himmeldronning», P2-akademiet, bind XXXVII (s. 96-97), forlaget Transit, Oslo 1999, ISBN 82-7118-261-7

[17] Jacob Jervell: «Jomfru Maria, fra jødepike til himmeldronning», P2-akademiet, bind XXXVII (s. 96-97)

[18] Church of Mary of Blachernae and the Maphorion

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

[10]

[11]

[12]

[13]

[14]

[15]

[16]

[17]

[18]