iBet uBet web content aggregator. Adding the entire web to your favor.
iBet uBet web content aggregator. Adding the entire web to your favor.



Link to original content: http://no.wikipedia.org/wiki/Kvener
Kvener – Wikipedia Hopp til innhold

Kvener

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kvenflagget er designet av Bengt Johansson-Kyrö i 2007. Motivet er en solblomst (aurinkonkukka) som vanlig i käsityö, kvensk kunsthåndverk.
Norske kveners forbund (venstre) og Kvensk Finsk Riksforbund er kvenske organisasjoner i Norge. Norske kveners forbund (venstre) og Kvensk Finsk Riksforbund er kvenske organisasjoner i Norge.
Norske kveners forbund (venstre) og Kvensk Finsk Riksforbund er kvenske organisasjoner i Norge.

Kvener (kvensk: kväänit/lantalaiset; finsk: kveenit/lantalaiset/lappilaiset; nordsamisk: kveanat/láddelaččat) har levd på Nordkalotten i uminnelige tider. Kjerneområdet var Bottenviken, langs Tornedalen og nordover til ishavet. Begynnelsen på de kvenske bosettingene i Nord-Norge er ukjent, men de eldste skriftlige kildene som dokumenterer dette er fra 1500-tallet.[1] I dag bor det kvener over hele Norge.

Kvener er etter definisjonen til den svenske forskeren Kenneth Hyltenstam «alle med finsk språk og kulturbakgrunn som har flyttet til Norge før 1945, og deres etterkommere, forutsatt at denne bakgrunn på en eller annen måte oppleves som relevant».[2] For at definisjonen skal kunne få anvendelse på skillet mellom skogfinner og kvener, bør den geografiske henvisningen være Nord-Norge, og ikke Norge. Antall kvener i dag er uvisst, men den finske forskeren Lassi Saressalo har tidligere anslått at det finnes om lag 70 000 personer i Norge med kvenske aner.[3] Ikke alle som omfattes av denne definisjonen, ønsker å kalle seg for kvener. Spesielt i Øst-Finnmark har motstanden mot begrepet vært tydelig. Noen med finsk språk og kulturbakgrunn ønsker heller å kalle seg for norskfinner.

Denne avgrensingen av begrepet er ikke entydig, og i stortingsmelding nr. 15 (2000–2001) påpeker regjeringen at det er lang tradisjon for å bruke begrepet «kven» som norskspråklig benevnelse, mens mange i gruppen selv foretrekker «finskættet» eller «etterkommere av finske innvandrere».[4]

Kvenene ble anerkjent som en nasjonal minoritet i Norge i 1998.[5] Andre nasjonale minoriteter er jøder, rom (sigøynere), romanifolket (også kalt tatere eller «de reisende») og skogfinner.[6]. Samene valgte å ikke bli inkludert i erklæringen om Norges nasjonale minoriteter, da de allerede hadde status som urfolk.[7]

I 2005 ble kvensk anerkjent som et minoritetsspråk i Norge.[8]

Kvenbegrepet

[rediger | rediger kilde]

Ordet kven er brukt om ulike grupper til ulike tider, fra middelalderen og opp til i dag, for å beskrive etterkommere av finsktalende som har emigrert til Nord-Norge fram til andre verdenskrig.

Området rundt den nordlige delen av Bottenvika kalles Kvenland, Quenia og lignende, i ulike historiske kilder, slik som Olaus Magnus' kart fra 1540, Ottar fra Hålogaland og flere. Den finskspråklige befolkningen her ble betegnet som kvener.

En gruppe finsktalende som hadde tilhold i Nord-Norge i vikingtida, middelalderen og senere. Denne gruppa nevnes av Ottar fra Hålogaland og fra andre kilder, men eksistensen av en betydelig gruppe finsktalende i Nord-Norge i denne perioden er høyst omstridt. Noen forskere mener at etniske finner bare har bodd sporadisk i Nord-Norge, mens andre postulerer en stabil finsktalende befolkning i lange perioder.

Kvener er altså navnet på den finsktalende minoriteten som har brukt og bebodd Nord-Norge fra 1500-tallet og framover, eller kanskje enda tidligere.

På grunn av diskriminering og undertrykkelse av de norske myndighetene ble betegnelsen kven nedsettende på slutten av det 19. århundre. Av denne grunn foretrekker mange kvenetterkommere, særlig i Finnmark, å bli kalt suomalaiset (finner).[2] Men etter gjenopplivningen av den kvenske kulturen på 1970-tallet har noen kvener selv begynt å benytte betegnelsen. Likevel, i senere tid har det fortsatt vært debatt om hvorvidt de norske betegnelsene «finne», «finsk» eller «finskætted» heller burde brukes (da ofte blant de som defineres som kvener selv).[9] Bruken av ordet kven er dog utbredt og til dels akseptert i dag, og brukes for eksempel i navnet til organisasjonene Kvensk Finsk Riksforbund og Norske kveners forbund.

I sin doktoravhandling[10] dokumenterer Kari Storaas at begrepet «kven» blir oppfattet som forvirrende blant finskættede i Sør-Varanger. Storaas undersøkte nærmere historien til 71 personer i Sør-Varanger kommune. Disse var både lokalt finskættede og innflyttere fra Finland. Storaas hevder at man tradisjonelt har oppfattet kvener som finske eller norske borgere, ikke som kvener. «Kvenforbundet snakker om kvener, et folk fra Kvenlandet. Men dette bildet kjenner ikke de finskættede i Sør-Varanger seg igjen i». De finskættede i kommunen sier også, ifølge Storaas, at de ikke snakker kvensk, men finsk. Hun hevder at begrepet «kven» først er blitt aktuelt de siste tretti år, særlig på grunn av etnopolitiske strømninger. Dette kan også ha sammenheng med at de som kom til Øst-Finnmark kom senere enn de som kom f.eks til Nord-Troms og sørligere deler av Finnmark.

Historie

[rediger | rediger kilde]
Melking av rein, Fra Pasvikdalen i Øst-Finnmark på slutten av 1800-tallet. Mannen er en kven fra Sør-Varanger ved navn Harald eller Petter Wesmajærvi. Kvinnen er enaresamen Marit Sarre som er der med sin flyttgruppes reinflokk. Kvenene vandret fra Nord-Finland og Nord-Sverige til Nord-Norge i løpet av flere hundre år. De ble anerkjent som nasjonal minoritet i Norge i 1998.[11] [12]
Foto: Ellisif Wessel
Kvener i Finnmark, bilde fra 1892 (Lindahls tittel: «Fiskekvæner»).
Foto: Axel Lindahl
«Finske kvener» ved Kiruna i Tornedalen i Sverige tidlig på 1900-tallet.
Postkort: Svenska Turistforeningen
«Kundskab om Qvænerne i Kongeriget Norge» av Nils Vibe Stockfleth, utgitt 1848. Klikk på bildet for å åpne djvu-filen og bla i dokumentet.

Tidsrammer for kvensk bosetting i Nord-Norge er vanskelig å fastsette fordi kildematerialet er mangelfullt og problematisk – både innenfor stedsnavnsforskning og arkeologi. Eira Söderholm ved Universitetet i Tromsø har imidlertid samlet en stor del av kvenske stedsnavn i Nord-Troms og Finnmark, og Språkrådet har etablert Kvensk Stedsnavntjeneste med et betydelig søkeregister.

Tidlig bosetting

[rediger | rediger kilde]

Når det gjelder skriftlige kilder, vet vi at det i skattemanntallet allerede fra første halvdel av 1500-tallet er belegg for å snakke om en viss kvensk bosetting. Også skattemanntallet fra andre halvdel av 1500-tallet bekrefter kvensk bosetting – både som skattemenn og som drenger. Dette bekreftes i 1600-tallsmaterialet ved at også tingbøkene omtaler kvenene. Omfanget er imidlertid vanskelig å fastslå.

I Generaljordeboka av 1743 er det oppført 33 finnerydninger (gårder) i Nord-Troms, fra Sørstraumen i Kvænangen til Markenes i Balsfjord, som er befolket av kvener, noe som også betyr et betydelig større antall enkeltpersoner. I 1749 skriver presten i Karlsøy, Hans Molde, at omtrent 73 kvenske familier har sin bopel – og omtaler da bare Lyngenfjorden-området.

I flere innvandringsbølger som skyldtes krig og hungersnød i Nord-Finland og Nord-Sverige, bosatte finsktalende mennesker seg i fjordområdene fra Lyngen i vest til Varanger i øst, og noen dro også til Sør-Troms og Nordland. På 1800-tallet ble i tillegg mange kvenbarn sendt med flyttsamene til Astafjord-området i Sør-Troms på grunn av uår og nød i Nord-Sverige.[13] Her ble de bortsatt til norske fosterforeldre mot at samene til gjengjeld fikk en viss kompensasjon i form av matvarer, småfe, en liten pengesum m.m. for kostnadene under overfarten til Norge.[13] Denne praksisen var for øvrig svært omdiskutert i samtida, og mange tok avstand fra denne "barnehandelen", som den ble kalt. Imidlertid var det flere, bl.a. Lars Levi Læstadius, som mente at det kun var snakk om en barmhjertighetshandling fra samenes side.[13] Innvandringen av kvener nådde en topp i 1860-årene under Vest-Europas siste store hungersnød i Finland.

Bondekolonisasjon

[rediger | rediger kilde]

Nærværet av en betydelig finsktalende befolkningsgruppe i Nord-Norge tok seg imidlertid opp fra 1700-tallet. På dette tidspunktet hadde den finsktalende koloniseringen nordover i Finland og innover i Tornedalen nådd langt nord. Dermed var jordbruksområder i Porsanger, Alta, Nordreisa, Kåfjord, Storfjord, Lyngen og Balsfjord innen rekkevidde. Den finske befolkningen i Balsfjord og lenger vest gikk raskere opp i den norske befolkningen, men i Skibotn, Nordreisa, Alta og i Porsanger har kvensk vært i bruk helt opp til våre dager.

Innvandringsbølge i Øst-Finnmark

[rediger | rediger kilde]

Tyngdepunktet for kvensk bosetting er i dag i Øst-Finnmark, og innvandringen hit skjedde under hungersnøden i Finland på 1860-tallet. Vadsø har blitt kjent som kvenbyen, og hadde på 1860-tallet et finsktalende flertall. Andre betydelige kvenske samfunn i Øst-Finnmark er Bugøynes (Sør-Varanger) og Neiden (Sør-Varanger). Spesielt i Bugøynes lyktes man lenge i å bevare kvensk som hverdagsspråk.

På slutten av 1800-tallet var ca. 25 % av befolkningen i Finnmark (i Vadsø over 50 %), og ca. 8 % av befolkningen i Troms kvener.

Språk

[rediger | rediger kilde]

Kvensk er et østersjøfinsk språk, nært beslektet med meänkieli i Sverige og med nord-finske dialekter. Kvensk defineres i dag som et truet språk, det vil si at det først og fremst fungerer som et muntlig språk blant eldre kvener. Kvensk er plassert på nivå II i det Europeiske Språkcharteret, men aktive kvenske miljøer jobber hardt for å få språket opp til nivå III, der blant annet samisk befinner seg.

I 1874 ble befolkningens etnisitet og språk i daværende Tromsø Amt beskrevet slik[14]: Amtets fastboende Indvaadere bestaar af Nordmænd, Kvæner og Lapper. I den vestlige Del af Amtet til og med Karlsø og Balsfjordens Herreder bestaar Hovedbefolkningen af Nordmænd, medens den i de østligere Herreder væsentlig er lappisk og kvænsk. I sistnævnte Strøg er kvænsk det almindelige Talesprog, selv blandt de derboende Nordmænd.

I 1885 skrev avisa Fedraheimen følgende om utbredelsen av det kvenske språket i Finnmark[15]:

Fraa Finnmarki klagar dei seg yver, at det Kvænske Maalet vinn Yvertak yver Dansk-Norsken [...] Kvænsken hev vokse seg so sterk, at det kann vera Faare for, at store Delar av Finnmarki snart vert reint avnorska. Det er Tid til, at det maa aalvorleg Yvertenkjing yver kva der skal gjerast der uppe, fyrr det vert for seint […]

I 2005 ble kvensk anerkjent som et eget språk i Norge. Før dette hadde man en lang diskusjon om hvorvidt kvensk skulle oppfattes som et eget språk eller en dialekt av finsk. Det var flere forhold som ble lagt til grunn da kvensk ble anerkjent som et eget språk[2]:

  • kvensk snakkes utenfor Finlands grenser
  • språket har en lang historie utenfor Finlands grenser
  • riksfinsk og kvensk har utviklet seg i forskjellige retninger
  • en finlender og en kven kan ha problemer med å forstå hverandre

Finsk blant kvenene

[rediger | rediger kilde]

Innad i det kvenske miljøet er det uenigheter om statusen til kvensk som eget språk, og om det er kvensk eller finsk som er det egentlige språket til kvenene. Gruppen som er mest aktive i å tale det finske språkets sak, er Kvensk Finsk Riksforbund, som hevder at finsk er det mest brukte språket blant kvener og andre finske folkegrupper på Nordkalotten. De peker på at kvensk og meänkieli har utviklet seg fra finsk, og at disse gruppene brukte eldre, finske bibler og andre religiøse skrifter frem til nyere tid. Dette mener de er årsaken til at språkene og dialektene i Norge ikke forandret seg i takt med riksfinsk. [16]

Samme gruppe peker på at finsk per 2022 er det mest utbredte språket blant kvenene i Norge, og at ni av ti skoleelever med rett til kvensk og finsk språkopplæring velger finsk fremfor kvensk.[17][18] Denne statistikken har blitt kritisert av Norske kveners forbund og Kvääninuoret, som mener at mange elever velger finsk fremfor kvensk, da sistnevnte sjeldnere er et alternativ grunnet lærermangel, som resultat av manglende kompetanse i språket. [19] Dette på tross av at opplæringsloven § 2-7 gir elever i Troms og Finnmark rett til å velge finsk eller kvensk, noe som forplikter skolene å tilby finsk og kvensk.[20]

Fornorsking og trakassering

[rediger | rediger kilde]
Tornedalshuset ved Kventunet i Børselv i Porsanger kommune ble flytta dit for å vise tradisjonell byggeskikk i Tornedalen og Børselv.
Foto: Helge Høifødt, 2014

Kvener ble på samme måte som samene gjenstand for en aktiv fornorskningspolitikk. Dette ble særlig praktisert fra 1850 og om lag hundre år framover. Fornorskningen var preget av nasjonalisme og kollektivisme, med lav toleranseterskel og frykt for kvenene som en mulig sikkerhetspolitisk belastning (den finske fare). Målet om fornorskning fikk følger for distrikts- og sikkerhetspolitikken. Det er imidlertid den kulturpolitiske delen og skolens og språkets betydning som er mest interessant i denne sammenhengen. Norske lærere og norsk språk var enerådende i skolen. Stortinget vedtok så seint som i 1936 at finsk ikke lenger kunne benyttes som hjelpespråk i skolen. For grunnskolens vedkommende varte dette til 1980. Kvenenes språk ble undertrykt for å svekke den etniske identiteten.[trenger referanse] I perioden 1945 til 1970 ble bestemmelser som tok sikte på fornorskning ikke håndhevet i like stor grad, men heller ikke formelt avviklet.

Liberalisering

[rediger | rediger kilde]
Kvensk institutt (Kainun Institutti på kvensk) er et nasjonalt senter for kvensk språk og kultur i Børselv i Porsanger.
Foto: Jaro Holland, 2009

I mønsterplanen fra 1987 ble finsk for første gang nevnt i offentlige læreplaner. I 1996 vedtok Stortinget at finsk skulle gis offisiell status som andrespråk i områder av Troms og Finnmark med kvensk eller finsk befolkning. Kvenenes språksituasjon diskuteres også i forbindelse med bruk av stedsnavn og navn på kommuner, særlig i trespråklige regioner i de nordligste fylkene.

Konsekvenser

[rediger | rediger kilde]

Fornorskningsprosessen har ført med seg liknende former for trakassering, mindreverdighetsfølelse og problemer med å hevde seg i samfunnet for kvener som for samer. Først på 1970-tallet ble det nytt liv i det kvenske miljøet, muligens som en indirekte effekt av utviklingen for samene. Dette førte til økt bevissthet om egen kultur og til organisering på etnisk grunnlag, og det er i dag to organisasjoner som mottar statsstøtte. Det er imidlertid forskjellige oppfatninger i den kvenske gruppen om egen benevning, språk og minoritetsstilling. I 2018 er det ingen sikre anslag med hensyn til hvor mange kvener som er bosatt i Norge. Spørsmålet om kveners formelle minoritetsstatus drøftes i forbindelse med norsk ratifisering av Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter.

Det har fra enkelte hold blitt tatt til orde for å oppnå urbefolkningsstatus også for kvenene, fordi innflytningen skjedde før de siste grensene i Nord-Norge ble trukket opp i 1751 og dermed før deler av Nord-Norge ble en offisiell del av Norges territorium.

Det er ikke alle, av de som kan, som har valgt å definere seg som kvener. Noen har valgt å definere seg som norskfinner eller finskættede, og enkelte innad i gruppen tar også avstand fra kven-begrepet og minoritetsstatusen. Andre lever uten behov for å kjenne til sin bakgrunn eller ta tilbake språket og kulturen.

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Utdanningsdirektoratet: Kvener/norskfinner». Utdanningsdirektoratet. 23.11.2015. Besøkt 18.07.2019. [død lenke]
  2. ^ a b c Kenneth Hyltenstam, under medverkan av Tommaso Milani, Centrum för tvåspråkighetsforskning, Stockholms universitet. «Kvenskans status. Rapport för Kommunal- og regionaldepartementet och Kultur- og kirkedepartementet i Norge, oktober 2003» (PDF) – via regjeringen.no. «Föreliggande rapport redovisar resultatet av ett uppdrag från Norges Kommunal- og regionaldepartement samt Kultur- og kirkedepartementet att utreda kvenskans status. Uppdraget är specifikt inriktat på att sammanställa ett kunskapsunderlag omkring två frågor: • kvenska som ett eget språk respektive som en dialekt av finska; • likheter och skillnader mellan kvenska och meänkieli. | Utredningen har genomförts mellan november 2002 och juli 2003.» 
  3. ^ Mellem, Reidun (2016). «1. Kvenvandring mot Ishavskysten». Kvenfolkets 500 år ved Ishavskysten. Tromsø: Ruija Forlag AS. s. 11–12. ISBN 978-82-92858-04-2. «Ut fra dei omfattande forskarferdene sine kan han slå fast: Ca. 70 000 personar der nord har finske forfedrar, og dei fleste av desse har/har hatt besteforeldre som snakka finsk.» 
  4. ^ St.meld. nr. 15 (2000-2001) Nasjonale minoritetar i Noreg - Om statleg politikk overfor jødar, kvener, rom, romanifolket og skogfinnar, pkt 5.2.2.1. Kommunal- og regionaldepartementet. regjeringen.no.
  5. ^ «St.meld. nr. 15 (2000-2001) Nasjonale minoritetar i Noreg - Om statleg politikk overfor jødar, kvener, rom, romanifolket og skogfinnar. Pkt. 2.6.». 016001-040003 (på norsk nynorsk). Kommunal- og regionaldepartementet. 8. desember 2000. Besøkt 29. april 2022. 
  6. ^ St.meld. nr. 15 (2000-2001): Nasjonale minoritetar i Noreg - Om statleg politikk overfor jødar, kvener, rom, romanifolket og skogfinnar, Regjeringen.no
  7. ^ Regjeringen.no St.prp. nr. 80 (1997-98) . «3.7 Om avgivelse av erklæring om den norske forståelsen av begrepet. ... Det norske Sametinget har under ratifikasjonsforberedelsene klart gitt uttrykk for at samene ikke ønsker å bli inkludert i en eventuell erklæring fra Norge om nasjonale minoriteter. De ønsker heller å ivareta sin status som urfolk og verne om den styrkede rettsstilling som er oppnådd for urfolk gjennom ILO-konvensjon nr. 169 ...»
  8. ^ Regjeringen støtter kvenske språk- og kulturprosjekter, Regjeringen.no 28. januar 2014
  9. ^ Olsen, V. (1985), Inngruppe- og utgruppe i kommunikasjon mellom etniske grupper. En teoretisk tilnærming til etnologisk analyse av kulturelle former. Arbeidsrapport nr. 2 fra prosjektet Finsk kulturforskning i Nord-Norge. Tromsø: Tromsø Museum/IMV. University of Tromsø. Norges almenvitenskapelige forskningsråd.
  10. ^ «Finland er bak oss, Norge er vårt land. Konteksters betydning for etniske endringsprosesser i Sør-Varanger», Univ. i Tromsø 2007
  11. ^ Kvensk institutt Arkivert 30. september 2015 hos Wayback Machine.
  12. ^ «Digitaltmuseum: "Enaresamen Maarit - Hendo-Antis datter, melker rein i skogen ved Mutkavarre (Eidfjell), Pasvik 1892. Gutten er en kven fra Sør-Varanger."». 
  13. ^ a b c Lanes, Laila (28. juni 2014). «De fleste barna så aldri sine foreldre igjen». NRK Troms. Besøkt 5. september 2018. «Anna Kurkkio måtte, som svært mange andre foreldre i Tornedalen, sende barna over grensen til ei bedre framtid i Norge. Som en av få mødre fikk hun kontakt med barna sine igjen, viser unike brev som ble funnet i en bibel.» 
  14. ^ Den Geografiske Opmaaling (1874). «Bebygning m.v.». Beskrivelse af Tromsø amt efter de i anledning af ordningen af forholdet mellem flytlapperne og de fastboende i aarene 1869, 1870 og 1872 udførte krokeringer m.m. Kristiania: Gundersens bogtrykkeri. s. 130. «Amtets fastboende Indvaadere bestaar af Nordmænd, Kvæner og Lapper. I den vestlige Del af Amtet til og med Karlsø og Balsfjordens Herreder bestaar Hovedbefolkningen af Nordmænd, medens den i de østligere Herreder væsentlig er lappisk og kvænsk. I sistnævnte Strøg er kvænsk det almindelige Talesprog, selv blandt de derboende Nordmænd» 
  15. ^ «(Fedraheimen 1885:) Fraa Finnmarki». www.dei-nynorske-festspela.no (på norsk). Ivar Aasen-tunet. 2013. Arkivert fra originalen 16. august 2018. Besøkt 20. august 2018. 
  16. ^ Vaara, Tomi (2. mai 2022). «– Også finsk har vært og er kvener/norskfinner sitt skriftspråk». NRK. Besøkt 11. juli 2024. 
  17. ^ «Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova) - Lovdata». lovdata.no. Besøkt 29. april 2022. 
  18. ^ «GSI - Grunnskolens Informasjonssystem.». gsi.udir.no. Besøkt 23. januar 2023. «"Hele landet (2022-23)" "F.målform" "Samisk/kvensk/finsk" "språk" (1. - 10. (klasse?)) "Finsk som andrespråk" (totalt) "359". "Kvensk som andrespråk" (totalt) "48".» 
  19. ^ Vaara, Tomi (5. august 2022). «– Finsk som minoritetsspråk i Norge vil bety døden for det kvenske språket». NRK. Besøkt 22. september 2022. 
  20. ^ «Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova) - Kapittel 2. Grunnskolen - § 2-7.Kvensk- eller finskopplæring for elevar med kvensk/norskfinsk bakgrunn Lovdata». lovdata.no. Besøkt 1. januar 2023. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kvener&oldid=24818356»