Kristendemokrati
Artikkelen inngår i serien om |
---|
Kristendemokratiske partier |
Idéer |
Dokumenter |
Personer |
Aquinas • Leo XIII • Kuyper • Pius XI • Gilson • Maritain • Mounier • Day • Adenauer • De Gasperi • Schuman • Frei • Johannes Paul II • Strauss • Kohl • Ramos • Fox • Merkel |
Kristendemokrati er en heterogen politisk ideologi som oppstod i det 19. århundre, og særlig ble preget av pave Leo XIIIs encyklika Rerum Novarum og mer generelt av den katolske sosiallære. Kristendemokratiet har sine filosofiske røtter i Thomas Aquinas' tenkning og hans tanker om aristotelisk ontologi, og i kristen tradisjon, og legger sterk vekt på menneskeverdet. Kristendemokrater er normalt konservative innen moralske og kulturelle spørsmål, men med en sterk sosial samvittighet som spesielt påvirker den økonomiske politikken.
Kristendemokratiske partier står sterkt i flere katolske europeiske og latinamerikanske land. I Tyskland har CDU og CSU, som springer ut fra den politiske katolisisme i Tyskland, hatt en dominerende rolle etter annen verdenskrig, og i Italia var Democrazia Cristiana i hele etterkrigstiden frem til begynnelsen av 1990-tallet det dominerende partiet. Den kristendemokratiske bevegelsen var sentral i gjenoppbyggelsen av Europa etter annen verdenskrig, og kristendemokrater som Konrad Adenauer, Robert Schuman og Alcide De Gasperi preget i avgjørende grad det europeiske fredsprosjektet og utviklingen av det som senere ble kjent som Den europeiske union. Utviklingen av en sosial markedsøkonomi i Vest-Europa var også resultatet av kristendemokratiske partiers arbeid.
De europeiske kristendemokratene er i regelen mer høyreorientert, og har i senere tiår stått for en mer liberalistisk politikk, enn sine latinamerikanske søsterpartier.
Ideologi
[rediger | rediger kilde]Kristendemokratisk ideologi er basert på tre grunnverdier og definerer seg i motsetning til sosialisme og liberalisme ved å legge stor vekt på ikke-materielle verdier.
- Det kristne menneskesynet - Enkeltmennesket har unik egenverdi og må aldri reduseres til et middel for å oppnå noe annet. Det kristne menneskesyn defineres i kontrast til både kollektivisme og individualisme. Mennesket får ikke verdi fordi det er en del av et kollektiv, men systemet og strukturen er til for å bedre menneskets livskvalitet. Samtidig er mennesket er samfunnsvesen. I sin forståelse av kristendemokratiet definerer derfor norske kristendemokrater en sterk avstand fra en individualisme som ikke gir fellesskapet og samfunnet mellom mennesker verdi.[1][2] Dette kalles ofte et personalistisk menneskesyn, og innebærer også en anerkjennelse av at mennesket er mer enn biologi. Mennesket er også et åndsvesen, som trenger mer enn materielle goder for å ha livskvalitet.[3]
- Nestekjærlighet - Nestekjærlighetstanken bygger på at alle mennesker har samme verdi. Avgjørelser som berører andre mennesker må være preget av respekt og erkjennelse av likeverd. Alle i samfunnet har ansvar for hverandre, og dette ansvaret er ikke begrenset av nasjonale, etniske, religiøse eller andre skillelinjer.[4]
- Forvalteransvar - Mennesket har et grunnleggende ansvar for å forvalte skaperverket på en forsvarlig måte. Det gjelder naturressurser, økonomiske og menneskelige ressurser.
Disse grunnverdiene kommer politisk til syne i form av:
- Subsidiaritet – Prinsipielt bør politiske beslutninger tas på det laveste politiske nivå som er hensiktsmessig. Subsidiaritet og solidaritet må balanseres slik at både samfunnets krav til individet og individets krav til samfunnet ivaretas.
- Personalisme – Mennesket er både individ og del av et fellesskap. Menneskets verdi er uavhengig av gruppen, og ingen kan ofres for fellesskapets beste. Samtidig er vi sosiale vesener som er avhengig av hverandre.
- Distributisme – Privat eiendom er en rett, og eierskap bør spres på flest mulig for slik å gjøre økonomi til noe som er styrt av våre liv og våre verdivalg, ikke motsatt.
Ideologiske skillelinjer
[rediger | rediger kilde]Kristendemokratisk ideologi har både fellestrekk og forskjeller i forhold til andre politiske ideologier.
Kristendemokratisk ideologi er:
- Som konservatismen, verdikonservativ, og kjemper imot sekularisering og kommunisme.
- I kontrast til konservativisme, åpen for endring av samfunnstrukturer.
- Som liberalisme, opptatt av menneskeretter og individuell frihet.
- I kontrast til liberalisme, mot sekularisering, og har fokus på at individet er en del av et samfunn og har plikter.
- Som sosialisme, opptatt av fellesskap, sosial rettferdighet og for markedsregulering.
- I kontrast til sosialisme, ikke opptatt av klassekamp eller motstandere av markedsøkonomi.
Historie
[rediger | rediger kilde]Kristendemokrati som begrep, démocratie chrétienne, ble først brukt i 1791 av Antoine-Adrien Lamourette, som var valgt til konstitusjonell biskop i Lyon. Hans begrep innebar en idé om en demokratisk kirke uten hierarkiske strukturer.[5] Fremveksten av nasjonalstater i Europa som opponerte mot monarki og religion fikk prester som Robert Lamennals og Wilhelm Emmanuel von Ketteler til å kjempe mot absolutisme og sentralisert makt. Den industrielle revolusjonen, voksende liberalisme og en sterkere middelklasse førte til at kristne politiske partier ble formet på 1870-tallet.[5]
I 1874 skrev Pave Pius IX et dekre som forbød kristne i Italia å drive politisk aktivitet, noe som skapte strid mellom lekfolket og den katolske kirke. I vesteuropa vokste organisasjoner av lekfolk likevel frem, og i det tyske riket fikk "Deutsche Zentrumspartei" 30% av stemmene i 1874. I 1891 ugav Pave Leo XIII encyklikaen Rerum Novarum som ikke fordømte liberalisme og utfordret stater til å ha en sosialpolitikk. Studieringer ble laget i mange land for å lage politiske konsepter basert på pavens skriv som bl.a. lanserte prinsippet om subsidiaritet.[5] I 1901 kom et nytt skriv som forkastet kristendemokrati som politisk bevegelse, og den kristendemokratiske bevegelse ble omtalt som en sosialistisk trussel.[5]
Etter første verdenskrig opphevet Pave Benedikt XV dekreet fra Pius IX og det kristendemokratiske "Partito Popolare Italiano" ble stiftet i Italia. I 1926 ble partiet oppløst av Mussolini.[6] I Tyskland var motstanden mot "voldelig motstand mot konstitusjonelle strukturer" [5] viktig, men i 1933 argumenterte ledelsen i partiet for å stemme for nasjonalsosialistenes fullmaktslov i frykt for hva som ellers ville skje, noe som skapte stor intern uro, men der mindretallet bøyde seg og støttet loven. 5. juli ble partiet oppløst og det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti ble det eneste lovlige partiet i Tyskland. Samme år, 4. september, grunnleges Kristelig Folkeparti i Norge som et protestantisk kristendemokratisk parti. Årsaken var særlig den misnøye som man i kristelige kretser følte når det gjaldt Venstre, som de kristne tradisjonelt hadde stemt på.[7]
Etter andre verdenskrig oppstod, eller gjenoppstod kristendemokratiske partier i hele Europa. I Øst-Europa ble partiene satt under sterkt press fra kommunistiske ledere, og i Øst-Tyskland inngikk CDU en "frivillig" avtale med kommunistpartiet og ble en del av den demokratiske blokken av partier. I Vest-Europa ble kristendemokratiet en motvekt til liberalismen, som kristendemokrater hevedt ofret fellesskapet til fordel for individet, og til sosialisme og sosialdemokrati som gjorde det motsatte.
I Latin-Amerika fikk Chile et kristendemokarisk parti, Falange Nacional, i 1938, da med fokus på sosiale forhold for de fattige. I 1957 ble dette partiet til det kristendemokratiske partiet i Chile (PDC) og i 1964 ble Eduardo Frei latinamerikas første kristendemokratiske president. På 50- og 60-tallet fikk mange land i latinamerika kristendemokratiske partier, men mange av disse møtte motstand både fra konservative og militante krefter som anså dem som sosial-romantiske og venstrevridde, og fra venstresiden som kritiserte manglende vilje til revolusjonære tanker og for å samarbeide med udemokratiske eliter.[5]
I nyere tid har muslimske partier bl.a. i Tyrkia nærmet seg den kristendemokratiske tradisjonen, og den internasjonale "Christian Democrat International" for kristendemokratiske partier byttet i 1999 navn til "Centrist Democrat International".[8] Kristendemokratiets syn på frivillighet har bidratt til å skape fagforeninger som ikke har et sosialistisk utgangspunkt, og motstand mot sekularisme har ført til at skoler, sykehus og sosiale forsikringsselskaper drevet av kirker eller frivillige i mange land har fått støtte via staten.[5]
Kristendemokrati i Norge
[rediger | rediger kilde]Av de norske partiene er det Kristelig Folkeparti som definerer seg som et kristendemokratisk parti. Partiet ønsker slik å representere en tredje vei i norsk politikk:[9] Videre definerer partiet sine ideologiske prinsipper. Disse inkluderer et helhetlig menneskesyn og likeverd, fellesskap og mangfold, nærhet og subsidiaritet, solidaritet og forvalterskap.
Partiets ideologiske tilknytning illustreres også ved at partiets engelske navn er "Christian Democrats".[10] Samt partiets tilknytning som observatør i EPP.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Kristelig Folkeparti. «KrFs prinsipprogram» (PDF). Besøkt 11. november 2024. «Kristendemokratisk ideologi representerer derfor et alternativ til både individualisme og kollektivisme, et alternativ som også blir kalt personalisme.»
- ^ «Hareide i ny bok: «Har ikke lykkes»». Vårt Land (på norsk). 24. september 2018. Besøkt 11. november 2024.
- ^ Den tredje vei – kristendemokrati på norsk Arkivert 2. mai 2014 hos Wayback Machine. Erik Lunde, Leder Oslo KrF
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 21. mai 2014. Besøkt 20. mai 2014.
- ^ a b c d e f g CHRISTIAN DEMOCRACY:PRINCIPLES AND POLICY-MAKING
- ^ The Vatican and Mussolini's Italy, Lucia Ceci
- ^ https://snl.no/Kristelig_Folkeparti
- ^ http://idc-cdi.com/en/history/
- ^ KrFs Politiske Program Arkivert 12. mars 2015 hos Wayback Machine.
- ^ KrF - In English Arkivert 6. april 2010 hos Wayback Machine.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Hegstad, Eilev (red.) (2023). Kristendemokrati. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 978-82-15-04686-0.
- Matlary, Janne Haaland, Veiden, Pål og Hansen, David (2011). Tre essays om kristendemokrati (på norsk). Oslo: Civita. ISBN 978-82-92581-39-1.