iBet uBet web content aggregator. Adding the entire web to your favor.
iBet uBet web content aggregator. Adding the entire web to your favor.



Link to original content: http://no.wikipedia.org/wiki/Kajanasamisk
Kajanasamisk – Wikipedia Hopp til innhold

Kajanasamisk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kajanasamisk / kainuusamisk
RegionFinlands flagg Kajanaland (Finland)
Utdødd1700-tallet
Lingvistisk
klassifikasjon
Uralsk
Finsk-ugrisk
Samisk
Østsamisk
Kemisamisk
Kajanasamisk
SkriftsystemDet latinske alfabetet
Språkkoder
Glottologkain1277

Kajanasamisk, også kalt kainuusamisk, er en utdødd kemisamisk dialekt. Dialekten ble snakket i Kajanaland, i østre Finland, og døde ut på 1700-tallet.

Språkforskeren Tapani Salminen stilte i år 2000 spørsmålstegn ved idéen om at det dreier seg om et eget østsamisk språk; snarere mente han at det var en dialekt av kemisamisk.[1] Dette gjorde han i omtalen av Jaakko Anhava's bok Maailman kielet ja kielikunnat («Språk og språkgrupper i verden») fra 1998.[2]

De opprinnelige innbyggerne i Kajanaland var samer som levde av jakt og fiske. På 1600-tallet ga Per Brahe d.y. (1602–1680) som generalguvernør i Finland et tiårig skattefritak for å øke befolkningen i de østlige delene av landet. Dette skjedde fremfor alt for å hindre russiske bosetninger. Innflytterne var hovedsakelig finlendere fra det historiske landskapet Savolax.[3]

Kajanasamene ble assimilert og gikk over til å snakke finsk i løpet av 1700-tallet. Kajanasamisk bar tegn på sterk innflytelse fra savofinske dialekter.[4]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Salminen, Tapani (2000). Uusi suomenkielinen kokonaisesitys maailman kielistä. Virittäjä, No. 1. Page 154. PDF. Retrieved 2022-2-9.
  2. ^ Jaakko Anhava: Maailman kielet ja kielikunnat, Gaudeamus, 1998, ISBN 9789516627345
  3. ^ Nordisk samekonvensjon - Utkast fra finsk-norsk-svensk-samisk ekspertgruppe (PDF). 2002–2005. s. 110-114. Arkivert fra originalen (PDF) 11. april 2007. Besøkt 21. desember 2023. 
  4. ^ Finnisch-ugrische Sprachen, subtree of Uralic: Haarman, Haarman 1974. 1974. s. 287-294. 
Autoritetsdata