Immunforsvar

Immunforsvaret, eller immunsystemet, er en organismes forsvar mot biologiske fremmedlegemer. Alle organismer har en form for immunforsvar, måten det fungerer på kan variere sterkt. For mennesket – og de fleste andre pattedyr – er immunforsvaret delt opp i en ytre og en indre del. Det indre forsvaret deles opp i to deler, det medfødte og det ervervede immunsystemet.

Ytre forsvar

Det ytre forsvaret består av huden, slimhinnene og andre organer (som for eksempel magesekken). Så lenge huden er «tett», er det lite som kan trenge gjennom den. Men åpne sår kan føre til infeksjoner, som igjen kan føre til alvorlige sykdommer. På samme måte vil flimmerhårene i slimhinnene i nesen og i halsen fange opp eventuelle fremmedlegemer, og om de skulle klare å komme seg forbi, vil syren i magesekken ta livet av det aller meste. Øyet og slimhinnene inneholder enzymer som dreper både viruspartikler og bakterier (for eksempel lysozymer).

Indre forsvar

Om fremmedlegemene allikevel skulle klare å ta seg forbi det ytre immunforsvaret, vil det indre forsvaret – de hvite blodcellene – gå til angrep. Disse vil prøve å drepe fremmedlegemene ved enten å «spise dem», eller ved å «sprøyte med» antistoffer. Det siste skjer imidlertid bare hvis kroppen har vært utsatt for sykdommen tidligere; cellene «lærer» hvilke antistoffer som fungerer mot hver enkelt sykdom, slik at de er forberedt neste gang kroppen blir utsatt for et angrep av den samme sykdommen.

Det indre immunforsvaret deles inn i to deler, det medfødte og det ervervede. Den medfødte delen er mer eller mindre felles for alle dyr, den ervervede derimot finnes kun hos høyerestående virveldyr, altså ikke hos for eksempel insekter.

Det medfødte immunforsvaret

I alle tilfeller der patogener entrer kroppen, vil et fungerende medfødt immunforsvar øyeblikkelig angripe disse. Dette er «første forsvarslinje» i krigen mot smittsomme sykdommer. I tillegg til det ytre immunforsvaret består den medfødte immuniteten av molekyler som kjenner igjen og skader ikke-egne partikler, og fagocyttene. Fagocyttene dannes i benmargen fra stamceller og vil differensieres til makrofager, monocytter og nøytrofile granulocytter. Disse cellene kjenner igjen ikke-egne celler og også egne celler det er noe galt med (NK-celler, «natural killer»-cells), for eksempel virusinfiserte celler og kreftceller og angriper disse. Den vanligste måten disse cellene angriper på er ved fagocytose, det vil si at de svelger fremmede partikler og bryter dem ned med degraderende enzymer inne i lysosomblærer i cytoplasmaet. Noen av disse cellene tar vare på noen spesielle molekyler fra overflaten av patogenet. Det kan være proteiner eller karbohydratstrukturer. Disse molekylene fraktes til overflaten og presenteres for den andre delen av immunsystemet, det ervervede.

Selvhjelp

I mange tilfeller kan immunforsvaret få store problemer med å hanskes med sykdommen(e) som angriper. Da kan det bli aktuelt å tilføre kroppen et antibiotikum (jfg. antibiotika), en type medisin som dreper mikroorganismer. Antibiotika hjelper imidlertid kun mot bakterieinfeksjoner, og har ingen virkning på sykdommer som er forårsaket av virus, som for eksempel viruset hiv som fører til aids.

Når kroppen angriper seg selv

Noen ganger kan det imidlertid skje at immunforsvaret går til angrep på kroppens egne celler. Det er dette som skjer når mennesker får såkalte autoimmune sykdommer, som for eksempel diabetes (sukkersyke) og revmatisme. Man er ikke helt sikker på årsaken til dette, men man tror at slike situasjoner oppstår når antallet T-celler (en type hvite blodceller) når en viss nedre grense.

Når kroppen oppdager at den har for få T-celler, begynner den å produsere kopier av de få cellene som er igjen, en såkalt «homostatisk produksjon». Disse nye T-cellene mangler imidlertid «hukommelse», og klarer ikke å skille mellom kroppens eget vev og eventuelle fremmedelementer.

Resistens

I enkelte tilfeller kan bakterier utvikle resistens mot visse typer antibiotika; bakteriene blir motstandsdyktige. Resultatet blir at antibiotikumet har liten, eller ingen, effekt mot den aktuelle bakterien. Det er med andre ord ikke kroppen som blir resistent mot antibiotika, men bakteriene i kroppen som blir resistente.

For å unngå at resistens oppstår, bør man forsikre seg om at det antibiotikumet som har best effekt mot den aktuelle infeksjonen tilføres kroppen til rett tid, i tillegg til at pasienten fullfører hele antibiotikakuren.

Se også

• Immunologi
• Bakterie
• Virus
• Infeksjon
• Antibiotika

Eksterne lenker

Influensa - en mester i metamorfose - artikkel fra forskning.no 7.2.03