iBet uBet web content aggregator. Adding the entire web to your favor.
iBet uBet web content aggregator. Adding the entire web to your favor.



Link to original content: http://no.wikipedia.org/wiki/Heinz_Reinefarth
Heinz Reinefarth – Wikipedia Hopp til innhold

Heinz Reinefarth

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Heinz Reinefarth
Født26. des. 1903[1][2][3]Rediger på Wikidata
Gniezno
Død7. mai 1979[1][2]Rediger på Wikidata (75 år)
Westerland[4]
BeskjeftigelseDommer, politiker, jurist, notar, advokat, militært personell, offiser Rediger på Wikidata
Embete
  • Ordfører
  • Medlem av Schleswig-Holsteins landdag Rediger på Wikidata
PartiNationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei[5][3]
Gesamtdeutscher Block/Bund der Heimatvertriebenen und Entrechteten
NasjonalitetTyskland
Medlem avSchutzstaffel[3]
Frikorps Oberland
UtmerkelserJernkorsets ridderkors med eikeløv
Heinz Reinefarth på Commons

Heinz Reinefarth (1903–1979) var tysk politiker, jurist og SS-offiser som medvirket til å slå ned Warszawaoppstanden i 1944 under andre verdenskrig. Reinefarth ledet i Warszawa massakre på tusenvis av sivile og rasering av blant annet Gamlebyen. Ødeleggelsen av Warszawa ga ingen militær gevinst.[6] Etter krigen ble han ordfører i byen Westerland på øya Sylt. Han ble i ikke dømt for noen forbrytelser begått i Polen. Vestyske myndigheter og den allierte okkupasjonsmakten avslo utlevering til Polen.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]
Reinefarth (i midten) med Arthur Greiser (t.h.) og bosetter nummer 1 million i Warthegau, mars 1944.

Heinz Reinefarth ble født 26. desember 1903 i Gnesen som sønn av dommer i en lavere domstol. Reinefarth tok juridisk utdanning og begynte å arbeide som advokat i Cottbus i 1931. Han ble medlem av NSDAP i 1931 og SS i 1932. En periode arbeidet som juridisk rådgiver hos SS i Frankfurt an der Oder. Reinefarth ble SS-Hauptsturmfürher i 1937.[7][8]

Karriere under nazismen

[rediger | rediger kilde]

Rett før invasjonen av Polen i 1939 gikk han inn i infanteriet som menig soldat og ble tildelt jernkorset 2. klasse for innsatsen. Reinefarth medvirket i slaget om Frankrike og ved invasjonen av Sovjetunionen. På grunn av alvorlig frostskade ble han erklært ikke stridsdyktig og dimittert fra Wehrmacht tidlig i 1942.[7][8]

Kurt Daluege rekrutterte ham i 1942 til sitt juridiske kontor i Ordnungspolizei. Etter drapet på Reinhard Heydrich i 1942 ble Reinefarth med Daluege som var fungerende riksprotektor for Böhmen og Mähren til høsten 1943. Himmler utnevnte ham i januar 1944 til HSSPF for Warthegau og Reinefarth fikk dermed ansvar for anti-partisan arbeid; samtidig ble Reinefarth forfremmet til SS-Gruppenführer og generalløytnant i politiet. Reinefarth hadde ikke utdanning som offiser og var ikke politimann.[7][8]

I SS nådde han graden Gruppenführer som tilsvarer generalløytnant i hæren.

Oppstanden i Warszawa

[rediger | rediger kilde]

Warszawaoppstanden begynte 1. august 1944 da den polske «hjemmearmeen» Armia Krajowas forsøkte på å frigjøre Warszawa fra den tyske okkupasjonsmakten før sovjetiske styrker inntok byen. Himmler ga 3. august Reinefarth i oppdrag å sette sammen en kampgruppe for å nedkjempe oppstanden; Reinefarth satte sammen kampgruppen med tilgjengelige enheter fra Wehrmacht, politi særlig fra Poznan og Waffen-SS. Reinefarth ankom Warszawa 4. august der han fikk ytterligere mannskap tilført.[9][10][11][12][7][13]

I Reinefarths kampgruppe var det en god del etnisk tyske fra de okkuperte områdene, Kaminski-brigaden med russiske kollaboratører og enheter fra den aserbajdsjanske legion (tysk Aserbaidschanische Legion). Reinefarths styrke inkluderte mannskap med erfaring fra utryddelsesleiren Kulmhof. Før angrepet 5. august hadde Reinefarth et mannskap på 11.000.[9][10][11][12][7][13]

Erich von dem Bach-Zelewski fikk 5. august kommandoen over alle de tyske styrkene i byen med oppdrag å slå ned oppstanden.[9][10][11][12][7][13] Reinefarth var under Bach-Zelewskis kommando operativ leder for bekjempelse av motstandsbevegelsen.[14][15] Oskar Dirlewanger og hans 36. Waffen-grenaderdivisjon av SS sto under Reinefarths kommando.[16][17]

SS-toppsjef Heinrich Himmler ga i tre punkter ordre om å slå ned oppstanden:[18][19][20]

  1. Arresterte opprørere skal drepes selv om de kjemper i samsvar med Haag-konvensjonen.
  2. Ikke-stridende del av befolkningen (inkludert kvinner og barn) skal drepes.
  3. Byen skal jevnes med jorden.

Ordren om å jevne byen med jorden kom fra Hitler, mens Himmler tilføyde punktet om å drepe sivile.[18]

Reinefarth sammen med offiserer i Waffen-SS under massakren i Wola.

Under massakren i bydelen Wola, fra og med 5. august, drepte de tyske styrkene under Reinefarths kommando omkring 40 000, hovedsakelig sivile, i løpet av få dager. Dette var en av de største massakrene under andre verdenskrig, på størrelse med Babij jar og Aktion Erntefest.[21] Sivile ble drept uansett alder og kjønn, og likene lå overalt i gater og bygninger. Ifølge polske kilder ble 38 000 til 50 000 drept i den vestlige bydelen, frem til 10. august.[22]

På grunn av det omfattende arbeidet med å drepe innbyggerne rykket Dirlewangers mannskap opprinnelig sakte frem. Reinefarth bestemte derfor å samle folk noen steder og drepe dem der samlet. Polske arbeidere ble tvunget til å brenne likhaugene som var på flere hundre eller tusen mennesker. Reinefarth klaget over at mangel på ammunisjon forsinket massakre på sivile.[11][23] Reinefarths styrke, som da var oppe i nær 40.000, angrep Gamlebyen 13. august.[24] I løpet av få dager var en tredjedel av Gamlebyen lagt i ruiner, flere tusen sivile ble drept og det var utstrakt plyndring.[25][26]

Reinefarth fikk jernkorset med eikeløv for sin innsats under oppstandet. Reinefarth uttalte til avisen Ostdeutscher Beobachter at fienden var overvunnet i et historisk slag og Reinefarth fortalte stolt at fienden fikk et tap på en kvart million personer. Reinefarth beskrev de polske motstanderne som ondskapsfulle, lumske og utspekulerte. Ifølge historieprofessor Martin Kohlrausch var Warszawas eksistens en provokasjon i nazistenes verdensbilde og vanskelig å forene med forstillingen om polakkene som primitive og tilbakestående. Dwight D. Eisenhower, alliert øverstkommanderende, besøkte i 1945 den nylig frigjorte byen og uttalte at han aldri hadde sett ødeleggelse med slik bestialitet.[27][28][7]

Senere krigstjeneste

[rediger | rediger kilde]

Reinefarth ble sendt til elven Oder som sjef for festningen Küstrin. Han bestemte på egen hånd å trekke ut de tyske styrkene da sovjetiske styrker nærmet seg og ble dermed arrestert på Hitlers ordre i mars 1945 - han brukte senere denne hendelsen til å argumentere for at han motarbeidet nazistene.[24] Reinefarth ble tatt til fange av britiske styrker i krigens sluttfase.[8]

Rettsoppgjør

[rediger | rediger kilde]
Tyske kommandolinjer ved ødeleggelsen av Warszawa, ifølge tegning av Erich von dem Bach-Zelewski under Nürnbergprosessen.

Etter krigen vitnet Reinefarth i Nürnberg. Han hevdet å ha kommet til Warszawa 9. august 1944, etter at han faktisk hadde beordret massakrer 5. august. Den blodigste episoden var 5 til 7. august da opp mot 40.000, hovedsaklig sivile, ble myrdet i bydelen Wola. Reinefarth ble ikke tiltalt for noe av det han medvirket til i Polen. Han arbeidet som jurist og var ordfører i byen Westerland på Sylt.[29][30][31]

Den amerikanske US War Crimes Investigation Committee (OCCWC) avhørte Reinefarth uten å finne at han begått krigsforbrytelser. Reinefarth ble løslatt som person av stor militær verdi og amerikanske myndigheter mente det ville være skadelig for USAs interesser om han ble utlevert til Polen. Vest-tyske myndigheter og den amerikanske okkupasjonsmakten avslo utlevering til Polen. Reinefarth var som kommandant ansvarlig for tyske styrker som drepte flere titusen sivile uten militært formålt. I avhør hos vestyske myndigheter hevdet Reinefarth at han kom til Warszawa en uke etter at massakrene begynte; og han hevdet at Oskar Dirlewanger og Bronislav Kaminski ikke sto under hans kommando. I 1949 ble Reinefarth renvasket av en denazifiseringskommisjon.[32][33][34][35]

Reinefarths underordnete vitnet om at alle sivile ble ansett som ulovlig stridende og Reinefarth ga ordre om at alle sivile de kom over kunne skytes på stedet. Etter politiske protester i Vest-Tyskland og krav fra polske myndigheter gjennomførte påtalemakten i Flensburg etterforsking av Reinefarth; undersøkelsen varte i nesten ti år og konkluderte med at det ikke fantes bevis for påstand om at kriminell virksomhet. Saken ble lagt bort av mangel på bevis. Justisdepartementet i Schleswig-Holstein uttalte at Warszawas befolkning hadde brutt krigens regler mens Reinefarth og hans styrker behandlet sivilbefolkningen humant.[32]

Virke som jurist og politiker etter krigen

[rediger | rediger kilde]

Han arbeidet som jurist og var ordfører i byen Westerland på Sylt fra 1951[29] og ble i 1958 valgt inn i Landtag i Schleswig-Holstein. Han var den første SS-general valgt til inn i et delstatsparlament. Reinefarths rolle under oppstanden i Warszawa ble mye omtalt i pressen i 1950-årene og hans karriere som SS-general i Polen var kjent. Han var en populær ordfører og respektert jurist.[36][37][38][39][40] Den østtyske kortfilmen Urlaub auf Sylt (ferie på Sylt, DEFA, 1957) omhandler Reinefarths liv som fri mann (filmfotografen ble arrestert for spionasje).[41] Reinefarth ble filmet og intervjuet i den tro at det var vennligsinnede journalister fra München.[42]

I 2014 ble det på Sylt satt opp et minnesmerke om oppstanden i Warszawa med beskrivelse av Reinefarths rolle.[43][37]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 3. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000010242, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c Dienstaltersliste der Schutzstaffel der NSDAP, Stand vom 1. Dezember 1936, nummer i rekken 2407[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Braunbuch: Kriegs- und Naziverbrecher in der Bundesrepublik: Staat, Wirtschaft, Armee, Verwaltung, Justiz, Wissenschaft[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Lukas, Richard C. (1978). «Review of Nothing but Honour: The Story of the Warsaw Uprising, 1944». The Polish Review. 4. 23: 105–108. ISSN 0032-2970. Besøkt 28. oktober 2024. 
  7. ^ a b c d e f g Brewing, D. (2022). In the Shadow of Auschwitz: German Massacres against Polish Civilians, 1939–1945. Berghahn Books.
  8. ^ a b c d Williamson, G. (2012). Knight's Cross and Oak-Leaves Recipients 1939–40 (Vol. 114). Bloomsbury Publishing.
  9. ^ a b c Lukas, Richard C. (1975). «The Big Three and The Warsaw Uprising». Military Affairs. 39 (3): 129–135. ISSN 0026-3931. doi:10.2307/1986905. Besøkt 16. juni 2024. 
  10. ^ a b c Finder, Gabriel N.; Prusin, Alexander V. (2018). Justice behind the Iron Curtain: Nazis on Trial in Communist Poland. University of Toronto Press. ISBN 978-1-4875-2268-1. doi:10.3138/j.ctv2fjwqpm.13. 
  11. ^ a b c d Kay, Alex J. (2021). Empire of Destruction: A History of Nazi Mass Killing. Yale University Press. ISBN 978-0-300-23405-3. doi:10.2307/j.ctv1z9n1qs.21. 
  12. ^ a b c Rozett, R., & Spector, S. (2013). Encyclopedia of the Holocaust. Routledge.
  13. ^ a b c Finder, Gabriel N.; Prusin, Alexander V. (2018). Justice behind the Iron Curtain: Nazis on Trial in Communist Poland. University of Toronto Press. ISBN 978-1-4875-2268-1. doi:10.3138/j.ctv2fjwqpm.13. 
  14. ^ Kay, Alex J. (2021). Empire of Destruction: A History of Nazi Mass Killing. Yale University Press. ISBN 978-0-300-23405-3. doi:10.2307/j.ctv1z9n1qs.21. 
  15. ^ Rozett, R., & Spector, S. (2013). Encyclopedia of the Holocaust. Routledge.
  16. ^ Kay, Alex J. (2021). Empire of Destruction: A History of Nazi Mass Killing. Yale University Press. ISBN 978-0-300-23405-3. doi:10.2307/j.ctv1z9n1qs.21. 
  17. ^ Rozett, R., & Spector, S. (2013). Encyclopedia of the Holocaust. Routledge.
  18. ^ a b Kay, Alex J. (2021). Empire of Destruction: A History of Nazi Mass Killing. Yale University Press. ISBN 978-0-300-23405-3. doi:10.2307/j.ctv1z9n1qs.21. 
  19. ^ Ziemke, Earl F. (1982). Den russiske bjørn. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205116776. 
  20. ^ Snyder, Timothy (2022). Dødsmarkene. Oslo: Forlaget Press. ISBN 9788232805105. 
  21. ^ Kay, Alex J. (2021). Empire of Destruction: A History of Nazi Mass Killing. Yale University Press. ISBN 978-0-300-23405-3. doi:10.2307/j.ctv1z9n1qs.21. 
  22. ^ Finder, Gabriel N.; Prusin, Alexander V. (2018). Justice behind the Iron Curtain: Nazis on Trial in Communist Poland. University of Toronto Press. ISBN 978-1-4875-2268-1. doi:10.3138/j.ctv2fjwqpm.13. 
  23. ^ Lehnstaedt, Stephan (2019). Occupation in the East: The Daily Lives of German Occupiers in Warsaw and Minsk, 1939-1944 (1 utg.). Berghahn Books. ISBN 978-1-78533-323-1. doi:10.2307/j.ctvss40j8.10. «The commander Heinz Reinefarth complained to the senior commander of the 9th Army, “What should I do with the civilians? I have less ammunition than prisoners.”» 
  24. ^ a b Davies, Norman (2005). Warszawa '44. Gyldendal. ISBN 8205330875. 
  25. ^ Kay, Alex J. (2021). Empire of Destruction: A History of Nazi Mass Killing. Yale University Press. ISBN 978-0-300-23405-3. doi:10.2307/j.ctv1z9n1qs.21. 
  26. ^ Finder, Gabriel N.; Prusin, Alexander V. (2018). Justice behind the Iron Curtain: Nazis on Trial in Communist Poland. University of Toronto Press. ISBN 978-1-4875-2268-1. doi:10.3138/j.ctv2fjwqpm.13. 
  27. ^ Finder, Gabriel N.; Prusin, Alexander V. (2018). Justice behind the Iron Curtain: Nazis on Trial in Communist Poland. University of Toronto Press. ISBN 978-1-4875-2268-1. doi:10.3138/j.ctv2fjwqpm.13. 
  28. ^ Kay, Alex J. (2021). Empire of Destruction: A History of Nazi Mass Killing. Yale University Press. ISBN 978-0-300-23405-3. doi:10.2307/j.ctv1z9n1qs.21. 
  29. ^ a b Richie, A. (2013). Warsaw 1944: Hitler, Himmler, and the Warsaw Uprising. Macmillan.
  30. ^ Richie, A. (2013). Warsaw 1944: Hitler, Himmler, and the Warsaw Uprising. Macmillan.
  31. ^ «The Warsaw Polish Uprising». encyclopedia.ushmm.org (på engelsk). Besøkt 28. oktober 2024. 
  32. ^ a b Finder, Gabriel N.; Prusin, Alexander V. (2018). Justice behind the Iron Curtain: Nazis on Trial in Communist Poland. University of Toronto Press. ISBN 978-1-4875-2268-1. doi:10.3138/j.ctv2fjwqpm.13. 
  33. ^ Goda, N. J. W. (2015). [Review of Der Fall Reinefarth: Eine biographische Studie zum öffentlichen und juristischen Umgang mit der NS-Vergangenheit, by P. Marti]. The German Quarterly, 88(4), 585–586. http://www.jstor.org/stable/24756692
  34. ^ Epstein, C. (2010). Model Nazi: Arthur Greiser and the occupation of western Poland. Oxford University Press, USA.
  35. ^ Lukas, Richard C. (1982). Bitter Legacy: Polish-American Relations in the Wake of World War II. University Press of Kentucky. doi:10.2307/j.ctt130j3kt.8. 
  36. ^ Life, 10. mai 1954, s. 154.
  37. ^ a b NDR (26. august 2022). «Ausstellung: SS-General, Bürgermeister, Abgeordneter». www.ndr.de (på tysk). Besøkt 1. juli 2024. 
  38. ^ Epstein, C. (2010). Model Nazi: Arthur Greiser and the occupation of western Poland. Oxford University Press, USA.
  39. ^ NDR. «Zeitreise: "Henker von Warschau"». www.ndr.de (på tysk). Besøkt 1. juli 2024. 
  40. ^ Nordlands Framtid, 11. desember 1958, s. 3.
  41. ^ Bock, Hans-Michael; Bergfelder, Tim (2010). Framing the Fifties: Cinema in a Divided Germany (1 utg.). Berghahn Books. ISBN 978-1-84545-536-1. 
  42. ^ Svarstad, Asbjørn (15. juli 2018). «SS-slakteren som ble respektert ordfører i en tysk badeby». dagbladet.no (på norsk). Besøkt 1. juli 2024. 
  43. ^ NDR. «Massaker 1944: Sylt-Bürgermeister dabei». www.ndr.de (på tysk). Besøkt 1. juli 2024. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Heinz_Reinefarth&oldid=24787761»