Gravhaug

Snitt av en typisk gravhaug,

En gravhaug er en haug av løsmasse og stein anbragt over et gravsted, gjerne anlagt som et monument eller minnesmerke over den eller de som døde. Gravstedet kan inneholde flere graver. Det er vanlig med en primærgrav i sentrum av haugen, og det kan være satt ned sekundærgraver lenger opp i haugen. Haugenes størrelse varierer betraktelig, kanskje i forhold til den dødes status. Vanligvis er en gravhaug rund i grunnplanet, og kalles da en rundhaug. Avlange hauger, gjerne ovale i grunnplanet, kalles langhauger. Det finnes også flere varianter. En av de mest spesielle er de trekantede treuddene.

I bronsealderen var det vanligst med gravrøyser av stein, mens de fleste gravhaugene i Norge er fra jernalder og vikingtid. Den 15 meter høye Raknehaugen i Ullensaker i Akershus fylke regnes som en av de største gravhaugene i Nord-Europa.

Internasjonalt

Gravhauger er kjent fra forskjellige tider over store deler av verden. De tidligste stammer fra de eldste jordbrukskulturene i Europa og Asia.

Sveriges største gravhaug heter Anundshög og ligger i Västmanland.

Gravhauger i Norge

Gravrøys på Mølen ved Larvik.

På skandinavisk område kan man – dersom de megalittgravene fra tidlig neolittisk tid (bondesteinalderen) holdes utenfor – finne de første gravhaugene i sen neolittisk tid, innenfor den dansk – sørsvenske enkeltgravskulturen. En parallell til disse kan finnes noe senere, som hauger bygd rundt hellekister, som også er sparsomt representert i Norge.

Det største feltet med gravhauger er på Vang i Oppdal kommune. Vangfeltet består av omkring 900 førkristne gravhauger innenfor et område på 120 dekar. Gravfeltet var i bruk fra omkring år 400 til år 1000. Omkring halvparten av haugene har vært åpnet delvis av arkeologer. Området er godt bevart og det er blitt gjort rikelig med funn av blant annet våpen, importerte draktsmykker og skålvekter. Alle funn fra feltet oppbevares ved Vitenskapsmuseet i Trondheim og enkelte av gjenstandene er også utstilt der.

I yngre bronsealderen (1700-500 f.Kr.) gikk tradisjonen med ubrent grevlegging til at det ble vanlig med branngraver (kremering av de døde før gravlegging) i Skandinavia. De brente beina ble gjerne lagt i en urne og plassert i et hellekammer i en eldre haug eller røys. Gravgods ble begrenset til rakekniv av bronse eller lignende. Det ble vanlig med store gravrøyser; gravhauger bygd opp av stein uten nevneverdig innslag av løsmasser. Disse finnes gjerne som åsrøyser, liggende enkeltvis på høye punkter i terrenget, ofte langt fra nærmeste bebyggelse. I Danmark og Sør-Sverige er det vanlig med store gravhauger bygd av løsmasser. Store gravhauger av jord finnes også i Norge, særlig i Rogaland. Som regel ligger også disse enkeltvis, med et par unntak ved Rege i Sola og Reheia ved Avaldsnes på Karmøy. Gravhauger i steinrøyser dominerer ellers på Vestlandet og på Østlandet. Slike felt kan bli meget store, som for eksempel Hunnfeltene i Fredrikstad, som teller over hundre enkelthauger.

I førromersk jernalder (500 f.Kr-0) var gravskikken enkel. De døde ble lagt i flatmarksgraver uten å få med seg kostbare gjenstander. Skikken med kremering fortsatte. Likene ble brent på bål, trolig sammen med mat, siden det er vanlig å finne dyrebein i graver fra denne tiden. Etter at bålet hadde brent ned, ble noen håndfuller med brente bein samlet i et enkelt knytte av skinn eller tekstil, eller i et kar av tre, bark eller keramikk. Ofte fulgte større mengder trekull og aske med. Knyttet eller karet ble så gravd ned i en grop i jorda, eller strødd utover bakken. Deretter la man steiner eller steinheller over graven.

En av Norges mest kjente gravhauger er Oseberghaugen i Vestfold.

Romertiden (0-400 e.Kr.) er tiden for de store monumentale gravhaugene. De største haugene kunne være 40 meter i diameter og 6-7 meter høye. Som regel var haugene runde eller ovale, men mot slutten av perioden ble det vanlig med langhauger. Storhaugene lå ofte i tilknytning til gårder, og ble en måte å vise at her bodde det en mektig og innflytelsesrik slekt. Man begynte også i større grad å legge gjenstander i gravene, og selv om skikken med kremering holdt seg, ble det etterhvert også vanlig å gravlegge likene uten å kremere dem først (inhumasjon). Variasjonen mellom de ulike gravene ble også større. Eksempler på gravfelt fra denne tiden er Veien i Buskerud og Vereide i Nordfjord.

I folkevandringstiden (400-550 e.Kr) fortsatte den store variasjonen mellom gravhaugene og innholdet i dem. Ikke alle fikk sin egen gravhaug, men de fleste gravene der det er funnet menneskerester, har ytre markeringer som en jordhaug eller steinrøys. Haugene var som regel 2-30 meter i diameter. Både kremasjoner og inhumasjoner var vanlig, også i samme grav. I de ubrente gravene kunne den døde bli gravlagt i en hellekiste; heller satt på høykant med en stor dekkhelle over. Kistene ble gjerne åpnet og brukt igjen, ofte for en kremasjon. Noen av gravene kunne ha svært rike gjenstander, ofte importerte fra for eksempel Romerriket. Gjenstandene som ble lagt i gravene var ment å vise den gravlagtes status. Rundt 475 skjedde det et skille i gravskikken. Før dette var det vanlig å gravlegge de døde sammen med brente dyrebein og bjørneklør. Dette ble mindre vanlig etter 475. Etter 475 ble det også mer vanlig med ubrente graver, mens det tidligere var vanligst med kremasjoner. Eksempler på gravhauger fra folkevandringstiden er Raknehaugen i Akershus og Halvdanshaugen i Buskerud.

Norges største gravhaug er Raknehaugen

Foto: Øyvind Holmstad

Gravhaug på gården Hundorp i Sør-Fron, Gudbrandsdalen

I merovingertiden (550-800 e.Kr.) ble gravskikken enklere og gravhaugene færre. Mangelen på rikt utstyrte graver er særlig stor på Sørlandet og Vestlandet. Skikken med både brente og ubrente graver fortsatte, men unntak av i Nord-Norge, der alle graver fra merovingertiden er ubrente (inhumasjoner). Det er to hovedforklaringer på nedgangen i gravhauger i merovingertiden. Den ene forklaringen er nedgang i folketall på grunn av pestutbrudd og klimaendringer til kaldere klima. Den andre forklaringen er at det skjedde en maktkonsolidering; man tror at eliten nå kan ha blitt så trygge i sine maktposisjoner at de ikke lenger hadde behov for å vise frem sin status med store gravhauger. Enkelte store gravhauger var det likevel fra denne tiden. Jellhaugen i Østfold er fra 600-700-tallet. Gravfeltet på Borre i Vestfold ble etablert på 500-600-tallet. Dette var i bruk frem til rundt 900 e.Kr.

I vikingtiden (800-1050 e.Kr.) begynte man igjen å bygge store gravhauger. Ofte ble dyr, spesielt hester, lagt i gravhaugen sammen med den døde. Blod fra dyrene kan ha blitt drukket, og deler av dyrene spist i forbindelse med gravleggingen. Gravene fra vikingtiden inneholder mange personlige eiendeler, redskaper og fremkomstmiddel som båter og skip. Mot slutten av vikingtiden ble begravelse i haug gradvis sjeldnere, og opphørte stort sett helt etter hvert som kristendommen og kristen gravskikk tok over. Gravhauger fra vikingtiden er skipshaugen på Borre, Oseberghaugen og Gokstadhaugen, alle i Vestfold. I Østfold på øya Rolvsøy er det funnet et skip på Haugen gård. 300 meter lenger nord ble Rostadskipet funnet, og to km mot sør Valleskipet. De tre vikingskipene på Rolvsøy kan være fra Rolvsøy-ætta.

De store gravfeltene og de største haugene finnes gjerne i begrensede områder innenfor bygdene. De synes å gruppere seg rundt større gårder, som ofte også gjerne ligger på grunn med høykvalitets dyrkningsjord. De er ofte blitt kirkesteder, og de tolkes som tilholdssted for den sosialt høyerestilte delen av bondebefolkningen i førkristen tid. På denne måten kan man gjennom studium av distribusjon av gravhauger og -funn finne igjen rester av den sosiale og administrative inndelingen av jernalderens samfunn.

Kongshauger og storhauger

De største gravhaugene kalles ofte kongshauger. De er bygget med dimensjoner rundt 40–50 meter i diameter og 5–10 meter i høyde. Slike graver ble bygget kun for personer med høy rang. Noen av Borrehaugene, samt Oseberghaugen, Gokstadhaugen, Karnilshaugen og de kjempestore Jellhaugen og Raknehaugen er eksempler på kongshauger.

Storhauger er mindre enn kongshauger, fra 20–40 meter i diameter og fra 3–5 meter høye. Høvdinger og storbønder kunne bli gravlagt i slike hauger. Slike hauger forkommer oftere, og Eidehøvdingen fra Gloppen ble gravlagt i en slik. Gloppen kommune har flere slike storhauger ved prestegården på Vereide. Grønhaug ved Avaldsnes er også i denne klassen.

Litteratur

• Østmoe, Einar & Hedeager, Lotte (2005): Norsk arkeologisk lekiskon, Oslo: Pax Forlag, ISBN 82-530-2611-0

Eksterne lenker

• Tro og makt i graven, artikkel hos Norgeshistorie.no om gravskikken i Norden i bronsealderen
• Enkle graver - komplekse ritualer, artikkel hos Norgeshistorie.no om gravskikken i førromersk jernalder (eldre jernalder)
• Storhaugenes tid, artikkel hos Norgeshistorie.no om gravskikken i yngre jernalder
• Mang slags grav, mang slags død, artikkel hos Norgeshistorie.no om gravskikken i folkevandringstiden
• Kvar vart alle gravene av?, artikkel hos Norgeshistorie.no om gravskikken i merovingertiden
• Religioner møtes i vikingtiden, artikkel hos Norgeshistorie.no om gravskikken i vikingtiden
• Vikingenes vakre verden, artikkel hos Norgeshistorie.no om Gokstadhaugen og Oseberghaugen