Geosentrisme

De himmelske sfærer med jorden som midtpunkt

Episykler. Med en ekstra sirkelbevegelse førsøkte man å forklare planetenes retrograde bevegelse.

Geosentrisme er en modell som plasserer jorda som midtpunkt i universet, og lar sola og de andre planetene rotere rundt jorda.

Grekeren Anaximander mente rundt 600 f.Kr. at jorden var som en søyle i sentrum for universet som roterte rundt den. Tilhengere av Pytagoras mente at jorden var en kule som roterte rundt en ukjent ild, og Platon og Aristoteles var blant flertallet som kombinerte disse og hevdet at jorden var en kule i universets sentrum. Det geosentriske verdensbildet ble et utbredt verdensbilde i antikken. Aristarkus fra Samos lanserte rundt 300 f.kr. en solsentrert modell, der jorden gikk rundt solen. Hans modell fikk lite gjennomslag fordi, blant andre, Arkimedes mente at man skulle forvente å observere parallaksebevegelse for fiksstjernene hvis jorden går i bane rundt solen.

Platon og Aristoteles mente planetene og fiksstjernene gikk i sirkelrunde baner og med jevn hastighet, og at de fysiske lovene over planetenes bane var forskjellige fra de fysiske lovene under månens bane. I denne modellen ble jorda plassert som det ubevegelige sentrum i universet. Deres autoritet bidro til at dette synspunktet holdt seg gjennom middelalderen.

Planetenes bevegelser var vanskelig å forklare; observasjoner viste at de hadde regelmessige tilbakegående (retrograde) bevegelser på himmelen. Apollonius fra Perga foreslo derfor at planetene går i episykler, se illustrasjon.

Hipparkhos fra Nikea regnes som opphavsmann til det første fullt utarbeidete geosentriske verdensbilde. Sola og månen plasserte han i eksentriske baner rundt jorda. De ubevegelige stjernene kunne lett plasseres på en kuleformet stjernehimmel.

Klaudios Ptolemaios var den som i antikken beskrev det geosentriske systemet mest utfyllende, i sin bok Almagest, det kalles derfor også ofte for det ptolemeiske verdensbilde.

Igjennom middelalderen viste det seg at forutsigelser av astronomiske hendelser kunne være flere dager feil. Det førte til en rekke forslag, men dette var i bunn og grunn mindre endringer. Det geosentriske verdensbildet holdt i store trekk stand gjennom middelalderen.

Det er vanlig å lese at geosentrismen var et resultat av menneskets selvfølelse og sentrale stilling i tilværelsen. Imidlertid var den vanlige antagelsen i antikkens og middelalderens kosmologi at jorda hadde lavest rang i universet, i samsvar med aristotelisk filosofi . Det ble skilt skarpt mellom en ufullkommen og foranderlig verden under månens bane, og en fullkommen og uforanderlig verden fra månens bane og utover.

Nikolaus Kopernikus var den første astronomen som utformet en moderne formulering av den heliosentriske modellen, i boka Om himmelsirklenes omdreininger (1543).

Tycho Brahe formulerte senere en geoheliosentrisk modell med en stillestående jord, denne modellen var dominerende første halvdel av 1600-tallet. Dette varte helt fram til Brahes assistent, Johannes Kepler kom med sine matematiske beskrivelser av himmellegemenes bevegelser.

Isaac Newton forklarte mekanismene bak planetenes bevegelser, og det heliosentriske modellen tok over for det geosentriske verdensbildet.

Skrifter som pave Alexander VIIs liste over forbudte bøker, og Martin Luthers (som var samtidig med Kopernikus) avvisning av at jorden beveget seg , gjør at det også etter Newton har vært religiøse minoriteter som har tviholdt på definisjonen om at jorden er universets sentrum fram til moderne tid.

I 1999 i USA svarte 19% i en undersøkelse om generell kunnskap at solen går rundt jorden.

Moderne geosentrisme

Helt siden det kopernikanske prinsippet fikk innpass i den moderne fysikken, har det stadig kommet fram tanker om at jorden likevel kan ligge i universets absolutte sentrum.

En rekke fysikere i dag vil fortsatt hevde at jorden ligger ved universets absolutte sentrum. Fra starten av 2000-tallet har forskere hatt tilgang til data fra bakgrunnsstrålingen som peker mot at jorden holder på en spesiell posisjon i universet. Oppdagelsen, som sist ble bekreftet av Planck-satelitten i 2013, har blitt kjent som "Axis of Evil".