iBet uBet web content aggregator. Adding the entire web to your favor.
iBet uBet web content aggregator. Adding the entire web to your favor.



Link to original content: http://no.wikipedia.org/wiki/George_B._McClellan
George B. McClellan – Wikipedia Hopp til innhold

George B. McClellan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
George Brinton McClellan
Portrett fra 1861 av Mathew Brady
FødtGeorge Brinton McClellan
3. desember 1826
Philadelphia i Pennsylvania
Død29. oktober 1885 (58 år)
Orange i New Jersey
Hjerteinfarkt
BeskjeftigelseOffiser, designer, skribent, arméoffiser Rediger på Wikidata
Embete
  • Governor of New Jersey (1878–1881) Rediger på Wikidata
Utdannet vedUnited States Military Academy
EktefelleEllen Marcy McClellan
FarGeorge McClellan[1]
MorElizabeth Brinton[2]
BarnGeorge B. McClellan Jr.
PartiDet demokratiske parti
NasjonalitetUSA
GravlagtRiverview Cemetery[3]
KallenavnLittle Mac
The Young Napoleon
TroskapUSA
VåpenartUnion Army, United States Army
Tjenestetid1846-57
1861-1864
Militær gradGeneralmajor
KommandoerArmy of the Potomac
Deltok iDen mexicansk-amerikanske krig
Den amerikanske borgerkrig
Signatur
George B. McClellans signatur

George Brinton McClellan (født 3. desember 1826, død 29. oktober 1885) var generalmajor under den amerikanske borgerkrigen. Han organiserte Army of the Potomac og tjenestegjorde en kort stund (november 1861–mars 1862) som øverstkommanderende for unionshæren. Tidlig i krigen spilte McClellan en viktig rolle med å sette sammen en veltrent og organisert hær for Unionen. Men selv om McClellan var nøye i sin planlegging og forberedelser, kan disse samme kvalitetene ha holdt igjen hans evne til å utfordre aggressive motstandere på den raskt endrende miljøet på slagmarken. Han overvurderte alltid styrken på fiendeenheter og nølte med å sende store mengder med soldater i angrep, ofte holdt han store deler av hæren sin utenfor kampene ved avgjørende tidspunkt.

McClellans Peninsula-felttog i 1862 endte med tilbaketrekning fra angrepene til general Robert E. Lees mindre hær. Hans plan hadde vært å ta Konføderasjonens hovedstad, Richmond i Virginia. Hans prestasjon i det blodige slaget ved Antietam stoppet Lees invasjon av Maryland, men gjorde det mulig for Lee å komme seg ut av et kritisk taktisk uavgjort slag og unngå ødeleggelse, til tross for at de var tallmessig underlegne. Et resultat av dette var at McClellans lederevner i kampsituasjoner ble trukket i tvil av president Abraham Lincoln som etterhvert fjernet ham fra kommandoen, først som øverstkommanderende, så fra Army of the Potomac. Lincoln skal ha sagt at «dersom general McClellan ikke ønsker å bruke hæren, må jeg låne den en stund.» Til tross for dette var han den mest populære av hærens kommandanter blant soldatene som følte at han bekymret seg for deres moral og velvære.

General McClellan mislyktes også å opprettholde Lincolns tillit, og han viste seg å være frustrerende ulydig mot øverstkommanderende. Etter at han ble avløst kommandoen, ble McClellan den tapende demokratiske motkandidaten til Lincoln i presidentvalget i 1864. Partiet hans hadde en plattform mot krigen og lovet å gjøre slutt på den og forhandle med Konføderasjonen, noe McClellan ble nektet å vike fra og som ødela effektiviteten i hans kampanje. Han tjenestegjorde som guvernør i New Jersey fra 1878 til 1881. Han ble til slutt forfatter og forsvarte sine handlinger under Peninsula-felttoget og borgerkrigen.

Majoriteten av moderne historikere har ikke høye tanker om McClellan som general på slagmarken, men en liten gruppe historikere fastholder at McClellan var en svært dyktig kommandant, men at hans ryke ble urettmessig svertet av Lincoln-tilhengere som trengte en syndebukk for Unionens tilbakeslag. Dermed er ikke ettermælet hans enkelt å kategorisere. Etter krigen ble Ulysses S. Grant bedt om å evaluere McClellan som general. Han svarte at «McClellan er for meg et av krigens mysterier.»[4]

Tidlig liv og karriere

[rediger | rediger kilde]

McClellan ble født i Philadelphia i Pennsylvania og var sønn av en fremtredende oftalmologi-kirurg, dr George McClellan, grunnlegger av Jefferson Medical College. Mpr hans var Elizabeth Steinmetz Brinton McClellan, datter i en fremtredende familie i Pennsylvania, en kvinne kjent for sin «betydelige ynde og eleganse».[5] Paret fikk fem barn, to jenter og tre gutter. George var barnebarn av Samuel McClellan fra Woodstock i Connecticut som var general i uavhengighetskrigen. Han gikk først på University of Pennsylvania i 1840 da han var 13 år og hadde bestemt seg for å studere jus. Etter to år endret han målsetting til militærkarriere. Med hjelp av sin fars brev til president John Tyler ble George tatt inn på United States Military Academy i 1842. West Point hadde gitt ham dispensasjon fra aldersgrensen på 16 år.[6]

På West Point var han en energisk og ambisiøs kadett, svært interessert i undervisningen til Dennis Hart Mahan og de teoretiske strategiske prinsippene til Antoine-Henri Jomini. Hans nærmeste venner var aristokratiske sørstatsfolk som James Stuart, Dabney Maury, Cadmus Wilcox og A.P. Hill. Disse kjenningene gav McClellan hva han regnet som sans for sørlig tankegang, en forståelse av de politiske og militære implikasjonene i regionale forskjeller i USA som førte til borgerkrig.[7] Han ble uteksaminert i 1846 som nummer to av 59 kadetter. Han mistet førsteplassen til Charles Seaforth Stewart kun på grunn av dårlige tegneevner.[8] Han fikk verv som midlertidig fenrik i US Armys ingeniørkorps.[9]

Den mexicansk-amerikanske krig

[rediger | rediger kilde]

McClellans første stasjonering var i et ingeniørkompani som ble dannet ved West Point, men han fikk raskt ordre om å seile til den mexicansk-amerikanske krig. Han ankom nær munningen av Rio Grande i oktober 1846. Han hadde med seg en hagle med to løp, to pistoler, en sabel, et offiserssverd og en bowiekniv. Han klaget over at han hadde ankommet for sent til å ta del i den amerikanske seieren i slaget ved Monterrey i september. Under en midlertidig våpenhvile hvor styrkene til general Zachary Taylor avventet handling, ble McClellan rammet av dysenteri og malaria som holdt ham på sykehus i nesten en måned. Malariaen gav ham tilbakeslag i senere år, han kalte den sin «mexicanske sykdom».[10] Han tjenestegjorde som ingeniøroffiser under krigen og var ofte utsatt for fiendtlig beskytning, og han ble utnevnt til midlertidig løytnant etter slaget ved Contreras og slaget ved Churubusco. Etter slaget ved Chapultepec ble han forfremmet til kaptein[9]. Han utførte rekognoseringsoppdrag for generalløytnant Winfield Scott, en nær venn av McClellans far.[11]

McClellans erfaringer under krigen utviklet forskjellige holdninger som påvirket hans senere militære og politiske liv. Han lærte seg å sette pris på flankemanøvrene fremfor frontalangrepene som ble brukt av Scott i slaget ved Cerro Gordro og verdien av beleiringsoperasjoner (beleiringen av Veracruz). Han var vitne til Scotts suksess i å balansere politikk med militære saker, og hans gode forbindelser med sivilbefolkningen der han invaderte. Scott påla sine soldater og offiserer streng disiplin for å minimalisere skaden mot deres eiendom. McClellan utviklet også forakt for frivillige soldater og offiserer, særlig politikere som ikke brydde seg om disiplin og trening.[12]

Tjenestegjøring i fredstid

[rediger | rediger kilde]

McClellan dro tilbake til West Point for å lede sitt ingeniørkompani som var tilknyttet akademiet for å trene kadetter i ingeniør-aktiviteter. Han kjedet seg i garnisonstjenesten i fredstid, selv om han nøt det sosiale livet. I juni 1851 ble han beordret til Fort Delaware, et murverk under bygging på en øy i Delaware-elva, 64 km nedover elva fra Philadelphia. Han ble i 1852 beordret til å melde seg for kaptein Randolph B. Marcy i Fort Smith i Arkansas for å fungere som nestkommanderende på en ekspedisjon for å oppdage kildene til Red River. Da de kom tilbake til sivilisasjonen den 28. juli, ble de forbauset da de oppdaget at de ble antatt å være omkommet. En sensasjonell fortelling nådde avisene som McClellan skyldte på «en gjeng skurker som forsøker å agitere i pionérområdet for å få arbeid av regjeringen på en eller annen måte.» Fortellingen hevdet at ekspedisjonen ble overfalt av 2000 comancheer og drept til siste mann.[13]

McClellan publiserte høsten 1852 en manual om bajonett-taktikker som han hadde oversatt fra den opprinnelige franske. Han fikk også en stilling i Department of Texas med ordre om å utføre oppmåling av elver og havner i Texas. Han deltok i 1853 i Pacific Railroads oppmålinger, beordret av krigsminister Jefferson Davis, for å velge en brukbar rute for den kommende transamerikanske jernbanen. McClellan målte opp den nordlige korridoren langs de 47. og 49. nordlige breddegradene fra St. Paul til Puget Sound. Under dette oppdraget viste han sin tendens til ulydighet mot høyere politiske figurer. Isaac Stvens, guvernør i Wahington-territoriet, ble misfornøyd med McClellans prestasjon i å utforske pass gjennom Kaskadefjellene. McClellan valgte Yakima-passet uten nøye rekognosering, avslo guvernørens ordre om å lede en ekspedisjon gjennom det om vinteren og stolte på feilaktig informasjon om dybden på snøen i det området. Han klarte heller ikke å finne tre svært mye bedre pass i nærheten som til slutt ble brukt til jernbaner og motorveier. Guvernøren beordret at McClellan skulle levere inn loggbøkene fra ekspedisjonen, men McClellan nektet, antagelig på grunn av de flaue personlige kommentarene han skrev ned i disse.[14]

Han dro østover igjen og begynte å kurtisere Ellen Mary Marcy (1836–1915), datter til hans tidligere kommandant. Ellen, eller Nelly, avslo McClellans første frieri, et av ni hun fikk fra forskjellige beilere, inkludert hans venn fra West Point, A.P. Hill. Ellen aksepterte Hills frieri i 1856, men familien hennes godtok det ikke og han trakk seg tilbake.[15]

McClellan ble i juni 1854 sendt på et hemmelig rekognoseringsoppdrag til Santo Domingo på ordre fra Jefferson Davis. Han vurderte den lokale forsvarskapasiteten for ministeren. Informasjonen ble ikke brukt før 1870, da president Ulysses S. Grant mislyktes i et forsøk på å annektere Den dominikanske republikk. Davis begynte å behandle McClellan nesten som en protesje, og hans neste oppdrag var å vurdere de logistiske evnene til forskjellige jernbaner i USA, igjen med et øye mot planlegging for en transkontinental jernbane.[16] I mars 1855 ble McClellan forfremmet til kaptein og tilknyttet 1. amerikanske kavaleriregiment[9].

På grunn av hans politiske forbindelser og at han mestret fransk, fikk McClellan oppgaven med å være en offisiell observatør av de europeiske hærene i Krimkrigen i 1855. Han reiste mye og omgikk de høyeste militære kommandantene og kongefamiliene. McClellan observerte beleiringen av Sevastopol. Da han kom tilbake til USA i 1856, ba han om en tjenestegjøring i Philadelphia for å forberede sin rapport som bestod av kritisk analyse av beleiringen og en lengre beskrivelse av organiseringen av de europeiske hærene. Han skrev også en manual om kavaleritaktikk som var basert på russiske kavalerireguleringer. En ting som observatørene ikke klarte å legge merke til, inkludert McClellan, var at de ikke forklarte viktigheten som riflede musketter i Krimkrigen og hvordan de krevde fundamentale taktikkendringer for den kommende borgerkrigen.[17]

Hæren adopterte McClellans kavalerimanual og også hans utforming av en hestesal, «McClellan-salen», som han hevdet å ha sett brukt av husarer i Preussen og Ungarn. Den ble standard så lenge USAs hestekavaleri eksisterte og er fremdeles brukt i seremonier.[18]

Sivil karriere

[rediger | rediger kilde]
George B. McClellan og Ellen Mary Marcy McClellan

McClellan sa opp fra sitt verv den 16. januar 1857. Han utnyttet sin erfaring med vurdering av jernbaner og ble sjefsingeniør og visepresident av Illinois Central Railroad og president av Ohio and Mississippi Railroad i 1860. Han presterte godt i begge jobber og ekspanderte Illinois Central mot New Orleans og hjalp Ohio and Mississippi til å komme seg fra panikken i 1857. Til tross for sine suksesser og lukrative lønn på $10 000 per år, var han frustrert over å være sivilt ansatt og fortsatte å studere klassisk militærstrategi. Under Utah-krigen mot mormonern vurderte han å slutte seg til hæren igjen. Han vurderte også tjenestegjøring som filibuster til støtte for Benito Juárez i Mexico.[19]

Før utbruddet av borgerkrigen ble McClellan aktiv i politikken og støttet kampanjen til demokraten Stephen A. Douglas i presidentvalget i 1860. Han hevdet å ha beseiret et forsøk på valgfusk fra republikanerne ved å beordre forsinkelsen av et tog som fraktet menn som skulle stemme ulovlig i et annet fylke, noe som gjorde at Douglas vant fylket.[20]

McClellan ble i oktober 1859 igjen i stand til å gjenoppta sin kurtise av Ellen Marcy, og de giftet seg i Calvary Church i New York City den 22. mai 1860.[21]

Borgerkrigen

[rediger | rediger kilde]

Ohio og strategi

[rediger | rediger kilde]

I begynnelsen av borgerkrigen var McClellans kunnskap om det som ble kalt «storkrigsvitenskap» og hans erfaringer med jernbaner som impliserte at han var fremragende i logistikk, svært ettertraktet da Unionen mobiliserte. Han ble aktivt oppsøkt av guvernørene i Ohio, Pennsylvania og New York, de tre største statene i Unionen. William Dennison, guvernøren i Ohio, var den som strakte seg lengst, derfor fikk McClellan verv som generalmajor av frivillige og gitt kommandoen over Ohio-militsen den 23. april 1861. I motsetning til sine kollegaer blant unionsoffiserene som kom fra abolisjonistiske familier, var han mot føderal innblanding i slaveriet. Noen av hans sørstatskollegaer oppsøkte ham uformelt med tanke på å få ham over på Konføderasjonens side, men han kunne ikke akseptere konseptet løsrivelse.[22]

3. mai gikk McClellan igjen inn i føderal tjeneste ved å bli utnevnt til kommandant over Department of the Ohio. Han var dermed ansvarlig for statene Ohio, Indiana, Illinois og, senere, det vestlige Pennsylvania, vestlige Virginia og Missouri. 14. mai fikk han verv som generalmajor i den regulære hæren. I en alder av 34 år var det dermed bare generalløytnant Winfield Scott, hærens øverstkommanderende, som hadde høyere grad enn ham. McClellans raske forfremmelse skyldtes delvis hans forbindelse med Salmon P. Chase, finansminister og tidligere guvernør og senator i Ohio.[23]

Mens McClellan satte i gang med å ta seg av de tusenvis av mennene som meldte seg frivillige til tjeneste og satte opp treningsleirer, satte han også i gang med å tenke ut den større strategien. Han skrev et brev til general Scott den 27. april, fire dager etter at overtok kommandoen i Ohio, som var det første forslaget om en enhetlig strategi for krigen. Det inneholdt to alternativer, begge gav ham en viktig rolle som kommandant. Det første krevde 80 000 menn for å invadere Virginia gjennom Kanawha Valley mot Richmond. Den andre krevde at de samme mennene rykket sørover og i stedet krysse Ohio-elva inn i Kentucky og Tennessee. Scott feide bort begge planer som logistisk ugjennomførbare. Han gav McClellan kompliment og uttrykte sin «store trygghet på din intelligens, mot, kunnskap og energi», svarte han i et brev at 80 000 ville bli bedre brukt i en ekspedisjon på Mississippi-elva for å kontrollere den og dele Konføderasjonen i to, fulgt opp av en sterk blokade av sørlige havner. Denne planen som til slutt ville kreve betydelig tålmodighet av den nordlige opinionen, ble latterliggjort i avisene som Anakonda-planen, men viste seg til slutt å være den vellykkede skissen for å vinne krigen. Forholdet mellom de to generalene ble stadig mer anspent i løpet av sommeren og høsten.[24]

Vest-Virginia

[rediger | rediger kilde]

McClellans første militære operasjoner var å okkupere området i det vestlige Virginia som ønsket å bli værende i Unionen og senere ble staten Vest-Virginia. Han hadde mottatt etterretningsrapporter den 26. mai om at de kritiske Baltimore and Ohio Railroad-broene i del delen av staten ble brent. Mens han raskt satte i verk planer om å invadere regionen, utløste han sin første alvorlige politiske kontrovers ved å proklamere til borgerne der at hans styrker ikke hadde til hensikt å blande seg inn i personlig eiendom, inkludert slaver. «I motsetning til alt som har blitt sagt av forrædere for å få dere til å tro at vår ankomst blant dere vil være signalisert av innblanding med deres slaver, forstå en ting klart, ikke bare vil vi avstå fra all slik innblanding, men vi vil tvert i mot knuse med jernhånd, ethvert forsøk på opprør fra deres del.» Han innså raskt at han hadde overskredet sine fullmakter og ba om unnskyldning i et brev til president Lincoln. Kontroversen var ikke at hans proklamasjon var stikk motsatt av administrasjonens politikk på den tiden, men at han var så frekk ved å overskride sin rent militære rolle.[25]

Styrkene hans beveget seg raskt gjennom området Grafton, og seiret i den lille trefningen kalt slaget ved Philippi Races, muligens den første trefningen på land i krigen. Hans første personlige kommando i slaget var slaget ved Rich Mountain som han også vant, men kun etter å ha vært svært forsiktig og nølt med å bruke reservestyrkene, noe som ville bli kjennemerket hans i resten av karrieren. Hans underordnede kommandant, William S. Rosecrans, klaget bittert for at hans angrep ikke ble forsterket slik McClellan hadde gått med på.[26] Disse to mindre seirene førte likevel til at han ble nasjonalhelt.[27] New York Herald hadde som overskrift i en artikkel om ham, «General McClellan, Napoleon i den nåværende krig.»[28]

Byggingen av en hær

[rediger | rediger kilde]

Etter nederlaget til unionsstyrkene i det første slaget ved Bull Run den 21. juli 1861, kalte Lincoln inn McClellan fra Vest-Virginia. Han reiste med et spesialtog på Pennsylvanias hovedlinje fra Wheeling gjennom Pittsburgh, Philadelphia og Baltimore videre til Washington, DC, og ble overveldet av de entusiastiske folkemengdene som møtte toget hans på veien.[29]

Dagen før han nådde hovedstaden, 26. juli, ble McClellan utnevnt til kommandant over militærdivisjonen Potomac, Unionens hovedstyrke som var ansvarlig for forsvaret av Washington. 20. august ble flere militærenheter i Virginia konsolidert inn i hans av avdeling og han dannet umiddelbart Army of the Potomac med seg selv som dens første kommandant.[30] Han var stolt over sin nye makt og berømmelse:

Jeg befinner meg i en ny og merkelig stilling her – presidenten, regjeringen, general Scott og alle godtar mine ønsker – gjennom en slags merkelig magisk operasjon ser det ut til at jeg har blitt makten i landet... Jeg tror nesten at skulle jeg få en liten suksess nå, ville jeg bli diktator eller hva som helst som ville glede meg – men ingenting slikt ville glede meg – derfor vil jeg ikke bli diktator. Beundringsverdig selvfornektelse!

George B. McClellan, brev til Ellen, 26. juli 1861[29]
General George B. McClellan med stab og viktige personer (fra venstre til høyre): General George W. Morell, oberstløytnant A.V. Colburn, general McClellan, oberstløytnant N.B. Sweitzer, prins de Joinville (sønn av kong Ludvig Filip av Frankrike) og helt til høyre, prinsens nevø, grev de Paris.

I løpet av sommeren og høsten tilførte McClellan en høy grad av organisering til sin nye hær og forbedret i stor grad dens moral gjennom sine jevnlige turer for å se over og oppmuntre sine enheter. Det var en beundringsverdig bedrift hvor han kom til å personifisere Army of the Potomac og høstet beundringen til sine menn.[31] Han laget forsvarsverket til Washington som var nesten ugjennomtrengelig og bestod av 48 fort og forsterkede punkter med 480 kanoner bemannet av 7200 artillerister.[32] Men dette var også en tid med spenninger i den øvre ledelsen, siden han fortsatte å krangle jevnlig med regjeringen og øverstkommanderende, generalløytnant Scott, i strategiske saker. McClellan avslo doktrinen til Scotts Anakonda-plan og ønsket i stedet et overveldende stort slag etter napoleonsk stil. Han foreslo at hæren hans skulle utvides til 273 000 menn og 600 kanoner og «knuse opprørerne i ett felttog.» Han favoriserte en krig som ville gjøre små innvirkninger på sivilbefolkningen og ikke krevde emansipasjon av slavene.

McClellans antipati mot emansipasjon la ytterligere press på ham siden han fikk bitter kritikk fra radikale republikanere i regjeringen.[33] Han så på slaveri som en institusjon som ble anerkjent i grunnloven, og krevde føderal beskyttelse der hvor det eksisterte. Hans forfatterskap etter krigen var typisk for mange i nord: «Jeg bekjenner en fordom til fordel for min egen rase og kan ikke lære å like lukten av enten geitebukker eller niggere.» Men i november 1861 skrev han til sin kone, «jeg vil, dersom det lykkes, kaste mitt sverd på vekten for å tvinge frem en forbedring i tilstanden til de stakkars svarte.» Han skrev senere at hadde det vært opp til han å bestemme fredsbetingelsene, ville han insistert på en gradvis avskaffelse av slaveriet som voktet rettighetene til både slaver og herrer som del av enhver avtale. Men han holdt ikke hemmelig sin motstand mot de radikale republikanerne. Han fortalte Ellen at «jeg vil ikke kjempe for abolisjonistene.» Dette plasserte ham med et opplagt handikapp fordi mange politikere som drev regjeringen trodde at han forsøkte å innføre politikken til opposisjonspartiet.[34]

Det umiddelbare problemet med McClellans krigsstrategi var at han var overbevist om at Konføderasjonen var klar til å angripe ham med overveldende antall. 8. august erklærte han unntakstilstand i hovedstaden fordi han trodde at de konfødererte hadde over 100 000 menn stående i mot ham, i kontrast til de 35 000 som de faktisk stilte opp ved Bull Run noen få uker tidligere. 19. august anslo han 150 000 fiendesoldater var ved hans front. McClellans fremtidige felttog ble sterkt påvirket av disse oppblåste anslagene over fiendens styrker fra hans sjef for de hemmelige tjenestene, detektiv Allan Pinkerton, men i august 1861 var disse anslagene McClellans egne. Resultatet var en ekstrem forsiktighet som tok initiativet fra McClellans hær og førte til den sterke fordømmelsen fra hans egen regjering. Historiker og biografer Stephen W. Sears har kalt McClellans handlinger «grunnleggende fornuftige» dersom han hadde vært så tallmessig underlegen som han trodde, men McClellan hadde faktisk sjelden mindre enn to til en tallmessig overlegenhet over sine motstandere i 1861 og 1862. Den høsten f.eks. hadde de konfødererte styrkene mellom 35 000 og 60 000, mens Army of the Potomac i september hadde 122 000 menn, tidlig i desember 170 000 menn og ved årets slutt 192 000.[35]

Krangelen med Scott ble svært personlig. Scott, sammen med mange i krigsdepartementet, var rasende for at McClellan nektet å gi detaljer om sin strategiske planlegging eller detaljer som antall soldater og disposisjoner. For hans del hevdet McClellan at han ikke stolte på noen i administrasjonen for å holde sine planer hemmelig for pressen, og dermed fienden. Under uenigheter om defensive styrker ved Potomac, skrev McClellan til sin kone den 10. august på en måte som ville karakterisere noen av hans mer private korrespondanse: «General Scott er det store hinderet – han vil ikke forstå faren og er enten en forræder eller inkompetent. Jeg må kjempe for å få viljen min mot ham.»[36] Scott ble så desillusjonert over sin forhold til den unge generalen at han tilbød president Lincoln sin oppsigelse som til å begynne med nektet å ta i mot den. Rykter bredte seg i hovedstaden at McClellan kunne komme til å si opp, eller gjennomføre et militærkupp, dersom Scott ikke ble fjernet. Lincolns regjering møttes den 18. oktober og gikk med på å akseptere Scotts oppsigelse på grunn av «helsemessige grunner.»[37]

Øverstkommanderende

[rediger | rediger kilde]
«Quaker guns» (tømmerstokker som skulle imitere kanoner) i tidligere konfødererte festningsverk ved Manasses Junction. McClellan ble kraftig kritisert for ikke å ha klart å rykke frem mot disse festningsverkene hvor der ikke var kanoner, kun tømmerstokker i skyteskårene.

Winfield Scott pensjonerte seg den 1. november og McClellan ble øverstkommanderende for alle Unionens arméer. Presidenten uttrykte sine bekymringer for det «veldige arbeidet» som dobbeltrollen til hærkommandanten og øverstkommanderende, men McClellan svarte, «jeg kan gjøre alt sammen.»[37]

Lincoln, i tillegg til mange andre ledere og borgere i Nordstatene, ble stadig mer utålmodig med McClellans treghet med å angripe de konfødererte styrkene som fremdeles var samlet i nærheten av Washington. Unionens nederlag i det mindre slaget ved Ball's Bluff nær Leesburg i oktober økte frustrasjonen og skadet indirekte McClellan. I desember dannet kongressen en Joint Committee on the Conduct of the War som ble en torn i siden på mange generaler i løpet av krigen da den anklaget dem for inkompetanse og, i noen tilfeller, forræderi. McClellan ble innkalt som det første vitnet den 23. desember, men han fikk tyfoidfeber og kunne ikke møte. I stedet vitnet hans underordnede offiserer, og deres skjulte innrømmelser om at de ikke hadde kunnskap om spesifikke strategier for fremrykning mot de konfødererte fikk mange til å kreve McClellans avgang.[38]

McClellan skadet ytterligere sitt rykte ved sin fornærmende ulydighet mot sin øverstkommanderende. Privat henviste han til Lincoln som han hadde kjent før krigen som advokat for Illinois Central, som «ingenting mer enn en velmenende bavian», en «gorilla» og «alltid uverdig til... sin høye stilling.»[39] 13. november lot ham presidenten vente på ham i 30 minutter da president besøkte ham i hans hjem, bare for å bli fortalt at generalen hadde lagt seg og ikke kunne treffe ham.[40]

12. januar 1862 var McClellan innkalt til Det hvite hus hvor regjeringen krevde å høre hans krigsplaner. For første gang avslørte han sine intensjoner om å transportere Army of the Potomac med skip til Urbanna i VirginiaRappahannock-elva, omgå de konfødererte styrkene nær Washington og fortsette 80 km over land for å erobre Richmond. Han nektet å gi spesifikke detaljer om det foreslåtte felttoget, selv til sin venn, den nyutnevnte krigsministeren Edwin M. Stanton. 27. januar utstedte Lincoln en ordre som krevde at alle hans arméer skulle begynne offensive operasjoner innen 22. februar, Washingtons fødselsdag. 31. januar utstedte han en tilleggsordre for Army of the Potomac om å bevege seg over land og angripe de konfødererte ved Manassas Junction og Centreville. McClellan svarte umiddelbart med et brev på 22 sider hvor han protesterte i detalj på presidentens plan og talte i stedet for sin Urbanna-plan som var det første nedskrevne tilfellet av planens detaljer som ble presentert presidenten. Lincoln mente at sin egen plan var bedre, men han var lettet over at McClellan endelig gikk med på å rykke fremover, og gikk nølende med på forslaget. Lincoln blandet seg igjen i kommandantens saker den 8. mars da han begynte å tvile på McClellans løfte. Han sammenkalte et krigsråd i Det hvite hus hvor McClellans underordnede ble spurt om deres mening om Urbanna-planen. De uttrykte varierende tro på planen. Etter møtet utstedte Lincoln nok en ordre hvor han nevnte spesifikke offiserer som korpskommandanter som skulle rapportere til McClellan. McClellan hadde nølt med å gjøre dette før han fikk vurdere sine divisjonskommandanters effektivitet i kamp, selv om dette hadde betydd at han måtte følge direkte med på tolv divisjoner på slagmarken.[41]

McClellan opplevde ytterligere to kriser før han kunne gjennomføre planen sin. De konfødererte styrkene under general Joseph E. Johnston trakk seg tilbake fra deres stillinger foran Washington og inntok nye stillinger sør for Rappahannock, noe som fullstendig utelukket Urbanna-strategien. McClellan omformet planen sin slik at styrkene hans i stedet ville gå i land ved Fort Monroe i Virginia og rykke frem over Virginia-halvøya til Richmond, en operasjon som ville bli kjent som Peninsula-felttoget. Men McClellan kom under ekstrem kritikk fra pressen og kongressen da det ble oppdaget at Johnstons styrker ikke bare hadde unnsluppet ubemerket, men hadde i månedsvis lurt unionshæren gjennom bruk av tømmerstokker som var malt svarte for å se ut som kanoner, kalt Quaker Guns. Kongressens Joint Committee besøkte de forlatte konfødererte linjene og radikale republikanere introduserte en resolusjon som krevde McClellan avsatt. Men den ble såvidt nedstemt gjennom en parlamentarisk manøver.[42] Den andre krisen var da det konfødererte panserskipet CSS «Virginia» dukket opp, noe som kastet Washington ut i panikk og gjorde støtteoperasjoner fra marinen på James-elva problematisk.

11. mars 1862 fjernet Lincoln McClellan som øverstkommanderende og etterlot ham med ledelsen av kun Army of the Potomac. Påskuddet var at McClellan skulle få mulighet til å bruke all sin tid og oppmerksomhet på sitt felttog mot Richmond. Lincolns ordre var svevende i forhold til om McClellan ville bli gjeninnsatt etter et vellykket felttog. Stillingen hans ble ikke fylt av en annen offiser. Lincoln, Stanton og en gruppe offiserer kalt «krigsstyret» ledet de strategiske aksjonene til Unionens arméer den våren. Selv om McClellan ble oppmuntret av støttende kommentarer som Lincoln gav ham, så han senere svært annerledes på skiftet av kommando og beskrev det som del av en intrige «for å sikre at det ankommende felttoget ble mislykket.»[43]

Peninsula-felttoget

[rediger | rediger kilde]
Statue foran Philadelphia City Hall

McClellans hær begynte å seile fra Alexandria den 17. mars. Det var en armada som fikk alle tidligere amerikanske ekspedisjoner til å se små ut. Den transporterte 121 500 menn, 44 artilleribatteri, 1150 vogner, over 15 000 hester og tonnevis med utstyr og forsyninger. En engelsk observatør bemerket at det var «gåturen til en kjempe».[44] Hærens fremrykning fra Fort Monroe opp langs Virginia-halvøya viste seg å gå sakte. McClellans plan om å ta Yorktown raskt ble spolert da han oppdaget at de konfødererte hadde befestet en linje tvers over halvøya, noe som fikk ham til å bestemme seg for en beleiring av byen, noe som krevde betydelige forberedelser.

McClellan trodde fortsatt på etterretningsrapporter som hevdet at Konføderasjonen hadde to eller tre ganger så mange menn som de faktisk hadde. Tidlig i kampanjen forsvarte John B. Magruder halvøya mot McClellans fremrykning med betydelig mindre styrker enn McClellan. Han skapte en falskt inntrykk av at der var store styrker bak linjene og at stadig flere ankom. Dette oppnådde han ved å marsjere med mindre grupper av menn gjentatte ganger forbi steder hvor de kunne observeres på avstand eller var rett utenfor synslinjen, fulgt av mye støy og fanfarer.[45] I løpet av denne tiden klarte general Johnston å gi Magruder forsterkninger, men selv da var det langt færre styrker enn McClellan trodde stod i mot ham.

Etter en måned med forberedelser, rett før han skulle angripe de konfødererte festningsverkene ved Yorktown, fikk McClellan vite at Johnston hadde trukket seg opp langs halvøya mot Williamsburg. McClellan måtte dermed følge etter uten å dra fordel av det tunge artilleriet som så møysommelig hadde blitt samlet foran Yorktown. Slaget ved Williamsburg den 5. mai er regnet som en seier for Unionen, McClellans første, men den konfødererte hæren ble ikke ødelagt og hoveddelen av deres styrke klarte å komme seg forbi Williamsburg til Richmonds ytre forsvarsverk mens slaget fortsatt pågikk og i løpet av de neste dagene.[46]

McClellan hadde også hatt håp om samtidige marineanslag mot Richmond via James-elva. Den ankomsten slo feil etter marinens nederlag i slaget ved Drewry's Bluff, rundt 11 km nedover elva fra den konfødererte hovedstaden, den 15. mai. Konføderasjonen hadde blasert artilleri på en strategisk høy klippe over en buktning i elva og senket båter i elva. Dette skapte en rekke hindere i selve elva og blokkerte i realiteten denne potensielle ankomstveien til Richmond.[47]

McClellans hær nærmet seg forsiktig Richmond i løpet av de tre neste ukene og kom innenfor en avstand på 6 km. Han etablerte en forsyningsbase ved Pamunkey, en farbar bielv av York-elva ved White House Landing, hvor Richmond and York River Railroad krysset. McClellan beordret jernbanen til å transportere damplokomotiv og rullende materiell til stedet med lektere.[48]

Mens McClellan planla et angrep den 31. mai, ble hæren hans overrasket av et konføderert angrep. Johnston så at unionshæren var delt i to av den regntunge Chickahominy-elva og håpet å beseire en liten del av McClellans hær i slaget ved Seven Pines. McClellan klarte ikke å lede hæren personlig på grunn av et tilbakeslag av malariafeber, men hans underordnede klarte å slå tilbake angrepene. McClellan fikk uansett kritikk fra Washington for at han ikke gikk til motangrep, noe som noen mente kunne ha åpnet byen slik at den kunne erobres. Johnston ble såret i slaget, og general Robert E. Lee overtok ledelsen av Army of Northern Virginia. McClellan tilbrakte de neste tre ukene med å omplassere sine styrker og ventet på forsterkninger han var blitt lovet. Dermed mistet han verdifull tid mens Lee fortsatte å styrke Richmonds forsvar.[49]

På slutten av juni startet Lee en serie angrep som ble kjent som syvdagersslaget. Det første store slaget, ved Mechanicsville, var dårlig koordinert av Lee og hans underordnede og førte til store tapstall med liten taktisk gevinst. Men slaget hadde en viktig betydning på McClellans nerver. Den overraskende tilstedeværelsen til generalmajor Stonewall Jacksons styrker i slage, siden de sist ble rapportert å være mange kilometer unna i Shenandoah Valley, overbeviste McClellan om at han var betydelig mer tallmessig underlegen enn han hadde trodd. Han rapporterte til Washington at han stod ovenfor 200 000 konfødererte, mens der faktisk var 85 000.[50]

Føderale styrker under hardt angrep i slaget ved Gaines' Mill, tegnet av Alfred R. Waud og offentliggjort i Harper's Weekly, 26. juli 1862.

Lee fortsatte sin offensiv i slaget ved Gaines' Mill mot øst, men McClellan spilte en passiv rolle, tok ingen initiativ og ventet på at hendelsene skulle utfolde seg. Han holdt to tredjedeler av hæren sin utenfor kampene, igjen lurt av Magruders teatralske avledningstaktikker.[51] Den natten bestemte han seg for å trekke hæren sin tilbake til en sikrere base, et godt stykke fra Richmond ved en del av James-elva som var under kontroll av Unionens marine. ved å gjøre dette kan han ha reddet hæren sin, uten å være klar over dette. Lee antok at unionshæren ville trekke seg tilbake østover mot sin eksisterende forsyningsbase, mens det at McClellan beveget seg sørover forsinket Lees respons i minst 24 timer.[52] McClellan anerkjente også gjennom handling at han ikke lenger kunne omringe Richmond, målet for felttoget hans. Det tunge beleiringsartilleriet hans som dette krevde transportering på jernbaneforbindelsene som hans opprinnelige forsyningsbase ved York-elva hadde. I et telegram til krigsminister Stanton rapporterte han om disse hendelsene. McClellan la skylden på Lincoln-administrasjonen for hans tilbakeslag. «Dersom jeg redder denne hæren nå, sier jeg deg rett ut at jeg har ingen grunn til å takke deg eller noen annen person i Washington. Dere har gjort deres beste for å ofre denne hæren.»[53] Heldigvis for McClellans umiddelbare karriere, så aldri Lincoln denne provoserende påstanden (i det minste på den tiden) fordi den ble sensurert av krigsdepartementets telegrafist.

Sårede menn etter slaget ved Savage's Station, ett av syvdagersslagene

McClellan var også heldig at på tross av nederlaget i felttoget, var hæren hans stort sett intakt siden han stort sett var fraværende fra kampene og nektet å utnevne en nestkommanderende til å kontrollere retretten.[54] Militærhistorikeren Stephen W. Sears skrev: «Da han forlot sin hær ved slagmarkene ved Glendale og Malvern Hill under de syv dagene, var han skyldig i å forsømme sine plikter. Hadde Army of the Potomac blitt ødelagt på disse markene (ved Glendale var mulighet reel nok), hadde han antageligvis blitt anklaget i henhold til krigsreglene.»[55] Under Glendale var McClellan 8 km unna, bak Malvern Hill, uten telegrafkommunikasjon og for langt unna til å lede hæren. Under slaget ved Malvern Hill var han på en kanonbåt, USS «Galena» som på et tidspunkt var 16 km nedover James-elva.[56] Under begge slagene tilhørte den reelle ledelsen av hæren hans venn og kommandant for V Corps, brigadegeneral Fitz John Porter. Da offentligheten fikk høre om «Galena», var det nok en enorm ydmykelse som kunne sammenlignes med Quaker Guns ved Manassas. Karikaturtegninger under valgkampanjen i 1864 viste McClellan i sikkerhet ombord i et skip mens et slag pågikk i bakgrunnen.[57]

McClellan ble gjenforent med sin hær ved Harrison's Landing ved James-elva. Det ble diskutert om hæren skulle evakueres eller forsøke å gjenoppta en offensiv mot Richmond. McClellan fastholdt sitt uvennskap med Abraham Lincoln med sine gjentatte ønsker om forsterkninger og ved å skrive et lengre brev hvor han kom med strategisk og politisk rådgivning om krigen, fortsatte sin motstand mot avskaffelse av slaveriet eller å ta slaver som en taktikk. Han konkluderte med å antyde at han skulle gjeninnsettes som øverstkommanderende, men Lincoln svarte med å utrope generalmajor Henry W. Halleck til embetet uten å konsultere, eller til og med informere, McClellan.[58] Lincoln og Stanton tilbød også kommandoen over Army of the Potomac til generalmajor Ambrose Burnside som avslo utnevnelsen.[59]

Army of Virginia ble i Washington opprettet i en reorganisering av enheter under generalmajor John Pope. Han fikk ordre om å rykke frem mot Richmond fra nordøst. McClellan motsatte seg beskjeder om å forsterke Popes hær og utsatte å trekke Army of the Potomac tilbake fra halvøya lenge nok slik at forsterkningene ankom mens Nord-Virginia-felttoget allerede var i gang. Han skrev til sin kone før slaget at «Pope vil bli knust... og bli fjernet [av Lee]. ...En slik villmann som han er nødt til å føre til nederlag for alle som ansetter ham.»[60] Lee hadde vurdert McClellans offensive væremåte og gamblet på å fjerne betydelige enheter fra halvøya for å angripe Pope som ble beseiret i det andre slaget ved Bull Run i august.

Maryland-felttoget

[rediger | rediger kilde]
McClellan rir gjennom Frederick i Maryland den 12. september 1862. Fra Frank Leslies Illustrated Newspaper.

Etter nederlaget til Pope i andre Bull Run, gikk president Lincoln nølende tilbake til mannen som hadde reparert en ødelagt hær tidligere. Han innså at McClellan var en dyktig organisator, trente styrkene godt og var i stand til å innlemme enhetene til Popes hær i Army of the Potomac raskere enn noen andre. 2. september 1862 utnevnte Lincoln McClellan til å lede «byggingen av festningsverkene til Washington og alle styrkene i forsvaret av hovedstaden.» Utnevnelsen var kontroversiell i regjeringen. En majoritet signerte en petisjon som erklærte ovenfor presidenten at «vår faste mening på dette tidspunktet er at det ikke er trygt å betro generalmajor McClellan ledelsen av noen hær som helst i USA.».[61] Presidenten innrømmet at det var som å «kurere bittet med hundens hår.» Men Lincoln fortalte sin sekretær, John Hay, at «vi må bruke de redskapene vi har. Der er ingen mann i hæren som kan bemanne disse festningsverkene og slikke våre styrker i form halvparten så godt som han. Dersom han ikke kan kjempe selv, utmerker han seg i å få andre klar til å kjempe.»[62]

Den nordlige frykten for fortsatte offensiver av Robert E. Lee ble realisert da han satte i gang sitt Maryland-felttog den 4. september i håp om å fremprovosere sørlig sympati i slavestaten Maryland. McClellans forfølgelse begynte den 5. september. Han marsjerte mot Maryland med seks av sine reorganiserte korps, rundt 84 000 menn, mens han etterlot to korps igjen for å forsvare Washington[62]. McClellans mottagelse i Frederick, mens han marsjerte mot Lees hær, ble beskrevet av korrespondenten for Harper's Magazine:

Generalen red gjennom byen i trav, og gatene var fylt av seks eller åtte stabsmenn og vakter i bredden bak ham. Generalen hadde sitt hode udekket og fikk stilfulle hilsninger av folket. Gamle kvinner og menn gråt av glede, og mengder av vakre kvinner viftet med flagg fra balkonger i husene ved gaten, og deres glede så ut til å overskygge alle andre følelser. Da generalen kom til hjørnet av hovedgaten samlet kvinnene seg rundt ham. Buketter, vakre og fargerike, i stort antall ble kastet til ham, og kvinnene sammenstimlet seg rundt ham med de varmeste gode ønsker, og mange av dem var overveldet av følelser. Jeg har aldri vært vitne til en slik scene. Generalen tok de sarte hendene som ble tilbudt ham med mange gode bemerkninger, og hørte og svarte de mange kommentarene og komplimentene som folket hilste ham med. Det var en scene som ingen kunne glemme – en hendelse for livet.

Harper's Weekly, lørdag 4. oktober 1862

Lee delte sine styrker i flere kolonner og spredt over et stort område mens han beveger seg inn i Maryland og manøvrerte seg for å ta det føderale arsenalet ved Harpers Ferry. Dette var et risikabelt trekk for en mindre hær, men Lee stolte på sin kunnskap om McClellans temperament. Han fortalte en av sine generaler at «han er en dyktig general, men svært forsiktig. Hans hær er i en svært nedbrutt og kaotisk tilstand og vil ikke være forberedt for offensive operasjoner – eller han vil ikke tro det – før om tre eller fire uker. Før den tid håper jeg å være ved Susquehanna.»[63] Dette var ikke en fullstendig presis vurdering, men McClellans hær beveget seg uenergisk og tilbakela bare i snitt 9 km per dag.[64]

Men McClellan var snart mirakuløst heldig. Unionssoldater oppdaget ved en tilfeldighet en kopi av Lees ordre om å dele hæren hans og gav dem til McClellans hovedkvarter i Frederick den 13. september. Da han innså den etterretningsmessige verdien i denne oppdagelsen, kastet McClellan armene i været og utropte, «nå vet jeg hva jeg skal gjøre!» Han viftet ordren til sin gamle venn fra hæren, brigadegeneral John Gibbon og sa at «dersom jeg ikke kan piske Bobbie Lee med dette arket, vil jeg ønske å dra hjem.» Han telegraferte president Lincoln: «Jeg har hele opprørsstyrken foran meg, men jeg er selvsikker og ingen tid skal kastes bort. Jeg tror Lee har gjort en stor tabbe, og at han vil bli hardt straffet for den. Jeg har alle planene til opprørerne og vil fange dem i deres egen felle dersom mine menn griper muligheten. ... Vil sende deg trofeer.»[65]

Slaget ved South Mountain

[rediger | rediger kilde]
Slaget ved South Mountain

Til tross for denne skrytingen fortsatte McClellan sin forsiktige linje. Telegrammet ble sendt til presidenten kl. 12.00 den 13. september, og etter dette beordret han at hæren skulle dra morgenen etter i stedet for å beordre sine enheter fremover mot passene i South Mountain umiddelbart. Forsinkelsen på 18 timer gav Lee tid til å reagere siden han fikk etterretning fra en konføderert sympatisør om at McClellan visste om planene hans. Forsinkelsen dømte også den føderale garnisonen ved Harpers Ferry siden unnsetningskolonnen McClellan sendte ikke kunne nå dem før de overgav seg til Stonewall Jackson.[66] I slaget ved South Mountain klarte McClellans hær å slå seg gjennom passene som separerte dem fra Lee, men gav også Lee nok tid til å konsentrere mange av sine menn ved Sharpsburg i Maryland. Slaget ved South Mountain gav McClellan en mulighet for et av de mest teatralske øyeblikkene i hans karriere:

Fjellet foran var inntullet i en strøm av røyk fra slaget hvor kanonglimtene lyste som korte varme gnister. Slaglinjene som stod i mot på høydene var markert av tunge lag med røyk, og kolonner av føderale tropper var synlige mens de snirklet seg oppover fjellsida, hver kolonne... så ut som en monsteraktig, kravlende, blåsvart slange... McClellan poserte mot dette spektakulære bakteppet der han satt bevegelsesløs på sin krigshest... og noen brøt rekkene og svermet rundt krigerfiguren og satte i gang med den mest overdådige demonstrasjonen.

Stephen W. Sears[67]

Unionshæren nådde Antietam Creek øst for Sharpsburg om kvelden 15. september. Et planlagt angrep den 16. september ble utsatt på grunn av morgentåke, noe som gjorde at Lee kunne forberede sitt forsvar med en hær som var mindre enn halvparten av McClellans.[68]

Slaget ved Antietam

[rediger | rediger kilde]
Lincoln med McClellan og staben etter slaget ved Antietam. Kjente personer (fra venstre) er 5. Alexander S. Webb, stabssjef V Corps, 6. McClellan, 8. dr Jonathan Letterman, 10. Lincoln, 11. Henry J. Hunt, 12. Fitz John Porter, 15. Andrew A. Humphreys og 16. kaptein George Armstrong Custer.

Slaget ved Antietam den 17. september 1862 var den enkeltstående blodigste dagen i amerikansk militærhistorie. De tallmessig underlegne konfødererte styrkene kjempet desperat og godt. Til tross for de betydelige fordelene i antall menn, klarte ikke McClellan å konsentrere sine styrker effektivt, noe som betydde at Lee kunne flytte sine forsvarere for å parere hver av de tre angrepene fra Unionen som separat ble satt i gang etter hverandre mot de konføderertes venstre, sentrale og til slutt høyre side. McClellan var ikke villig til å sette inn sine reservestyrker for å dra fordel av lokale suksesser. Historikeren James M. McPherson har poengtert at de to korpsene McClellan holdt i reserve faktisk var større enn Lees totale styrke. Grunnen til at McClellan nølte var at han som i tidligere slag, var overbevist om at han var tallmessig underlegen.[69]

Lincoln i McClellans telt etter slaget ved Antietam.

Slaget var taktisk sett uavgjort, selv om Lee teknisk sett var beseiret siden han trakk seg tilbake først fra slagmarken og trakk seg tilbake til Virginia. McClellan telegraferte til Washington at «vår seier er fullstendig. Fienden er drevet tilbake inn i Virginia.» Likevel var der en tydelig misnøye med at McClellan ikke hadde knust Lee som kjempet med en mindre hær med ryggen sin mot Potomac. McClellans underordnede har del i ansvaret for forsinkelser, som Burnsides uhell ved Burnside Bridge, og tabber, som Edwin V. Sumners angrep uten rekognosering, men dette var lokale problemer som hele hæren kunne ha kommet seg fra. Som med de avgjørende slagene i løpet av de syv dagene, var McClellans hovedkvarter for langt bak linja til å gi ham personlig kontroll over slaget. Han brukte ikke sine kavaleristyrker til rekognosering. Han delte ikke sine overordnede slagplaner med sine korpskommandanter, noe som forhindret dem fra å bruke initiativ utenfor deres sektor. Og han var altfor villig til å akseptere forsiktige råd om å spare reservene, slik som da et betydelig gjennombrudd i sentrum av Konføderasjonens linje kunne ha vært utnyttet, men Fitz John Porter skal ha sagt til McClellan, «husk, general, jeg ledet den siste reserven til den siste hæren til republikken.»[70]

Til tross for et taktisk uavgjort er Antietam regnet som et vendepunkt i krigen og en seier for Unionen fordi den gjorde slutt på Lees strategiske felttog, hans første invasjon av Nord, og det gjorde det mulig for president Lincoln å utstede Emansipasjons-erklæringen den 22. september som trådte i kraft den 1. januar 1863. Lincoln hadde tenkt å utstede erklæringen tidligere, men han ble rådet av sin regjering til å vente på en seier for å unngå at den ble oppfattet som en desperat handling. Unionens seier og Lincolns erklæring spilte en betydelig rolle i å fraråde regjeringene til Frankrike og Storbritannia fra å anerkjenne Konføderasjonen. Noen mistenkte at de planla å gjøre dette i etterspillet av enda et nederlag for Unionen.[71] McClellan kjente ikke til planene om at erklæringens skjebne hvilte på hans innsats på slagmarken.

Da McClellan ikke klarte å forfølge Lee aggressivt etter Antietam, beordret Lincoln at han skulle fjernes fra kommandoen den 5. november. Generalmajor Ambrose Burnside overtok ledelsen av Army of the Potomac den 7. november.[72] McClellan skrev til sin kone at «de viss dømmekraft jeg stoler på forteller meg at jeg kjempet slaget på strålende vis og at det var et mesterstykke. ...Jeg føler at jeg har gjort alt som bes av meg med to ganger å redde landet. ...Jeg er litt stolt av å ha, med en slått og demoralisert hær, beseiret Lee så fullstendig. ...Vel, en gang vil historien gi meg rettferdighet.»[73]

Presidentvalget i 1864

[rediger | rediger kilde]
Trykk fra Currier and Ives om Det demokratiske partiets presidentkandidat. Litografi med vannfarger.

Krigsminister Stanton beordret McClellan om å rapportere til Trenton i New Jersey for ytterligere ordrer, men ingen ble gitt. Ettersom krigen utviklet seg var der forskjellige krav om å få tilbake McClellan i en viktig kommando etter Unionens nederlag i slaget ved Fredericksburg og slaget ved Chancellorsville, ettersom Robert E. Lee beveget seg nordover i begynnelsen av Gettysburg-felttoget og da Jubal A. Early truet Washington i 1864. Da Ulysses S. Grant ble øverstkommanderende, diskuterte han å returnere McClellan i en uspesifisert stilling. Men alle disse mulighetene var umulige med tanke på motstanden i regjeringen og kunnskapen om at McClellan var en potensiell politisk trussel.

McClellan arbeidet i månedsvis på en lengre rapport som beskrev hans to felttog og hans suksess i å organisere hæren. Han svarte sine kritikere og rettferdiggjorde sine handlinger ved å anklage regjeringen for å undergrave ham og nekte ham nødvendige forsterkninger. Krigsdepartementet nølte med å publisere rapporten hans, fordi McClellan erklærte åpent sin entré på den politiske arena som demokrat rett etter at han fullførte den i oktober 1863.[74]

Karikatur av McClellan brukt av hans politiske motstandere i valgkampanjen i 1864.

McClellan ble nominert av demokratene som kandidat mot Abraham Lincoln i presidentvalget i 1864. I likhet med Winfield Scott stilte han til valg mens han fremdeles var general i aktiv tjeneste. Han sa ikke opp sitt verv før på valgdagen, 8. november 1864. Han støttet krigens fortsettelse og gjenopprettelse av Unionen, men partiets plattform, skrevet av copperhead Clement Vallandigham fra Ohio, var mot denne politikken. Plattformen krevde en umiddelbar slutt på fiendtlighetene og en fremforhandlet avtale med Konføderasjonen. McClellan ble tvunget til å fornekte denne plattformen, noe som gjorde kampanjen hans usammenhengende og vanskelig. Han ble heller ikke hjulpet av partiets valg av visepresident, George H. Pendleton, en fredskandidat fra Ohio.[75]

Den dype splittelsen i partiet, enheten til republikanerne som stilte under navnet «National Union Party», og de militære suksessene til unionsstyrkene høsten 1864 dømte McClellans kandidatur. Lincoln vant valget lett, med 212 valgmannsstemmer mot 21 og et stemmeantall på 403 000, eller 55%.[76] Mens McClellan var svært populær blant soldatene da han var kommandant, stemte de på Lincoln fremfor ham med tre til en i margin eller høyere. Lincolns andel av stemmene i Army of the Potomac var 70%.[77]

Etter krigen

[rediger | rediger kilde]

Etter krigen reiste McClellan og familien hans på en lengre reise til Europa (fra 1865 til 1868), og han deltok ikke i politikken i denne perioden.[78] Da han dro tilbake, uttrykte Det demokratiske partiet noe interesse i å nominere ham som presidentkandidat igjen, men da det ble klart at Ulysses S. Grant ville bli republikanernes kandidat, døde denne interessen. McClellan arbeidet på ingeniørprosjekter i New York City og ble tilbudt stillingen som president i det nydannede University of California.[79]

McClellan ble utnevnt som sjefsingeniør i New York City Department of Docks i 1870. Denne stillingen krevde tydeligvis ikke hele hans oppmerksomhet, fordi fra 1872 tjenestegjorde han også som president i Atlantic and Great Western Railroad. Han og hans familie returnerte til Europa igjen fra 1873 til 1875.[80]

McClellan ble i mars 1877 nominert av guvernør Lucius Robinson til å bli den første overoppsynsmann for offentlige arbeid, men ble avslått i delstaten New Yorks senat som «inkompetent til stillingen».[81]

I 1877 ble han nominert av demokratene som guvernør i New Jersey, en nominasjon som overrasket ham fordi han ikke hadde uttrykt interesse for en slik stilling. Han ble valgt og tjenestegjorde i en termin fra 1878 til 1881. Hans tid som guvernør ble preget av forsiktig konservativ styring og minimalt politisk fiendskap. Slutten på hans politiske karriere var hans sterke støtte i valget av Grover Cleveland i 1884. Han håpet å bli utnevnt til krigsminister i Clevelands regjering, en stilling han kunne ha passet godt til, men politiske rivaler fra New Jersey klarte å blokkere hans nominasjon.[82]

Hans siste år ble brukt på reiser og forfatterskap. Han rettferdiggjorde sin militære karriere i McClellan's Own Story som ble publisert etter at han døde i 1887. Han døde uventet i en alder av 58 år i Orange i New Jersey etter å ha hatt brystsmerter i noen uker. Hans siste ord, kl. 03.00 den 29. oktober 1885, var «jeg har det godt nå. Takk skal du ha.» Han er gravlagt ved Riverview Cemetery i Trenton i New Jersey.[83]

McClellans sønn, George B. McClellan jr (1865–1940), var født i Dresden i Tyskland under familiens første reise til Europa. Han var kjent i familien som Max og var også politiker og tjenestegjorde som representant fra delstaten New York og som borgermester i New York City fra 1904 til 1909. McClellans datter, Mary («May») (1861–1945), giftet seg med en fransk diplomat og tilbrakte mye av sitt liv i utlandet. Hans kone, Ellen, døde i Nice i Frankrike, mens hun besøkte May i «Villa Antietam». Hverken Max eller May gav McClellan barnebarn.[84]

Ettermæle

[rediger | rediger kilde]

Evening Post fra New York kommenterte i McClellans nekrolog at «antagelig har ingen soldat som kjempet så lite fått sine kvaliteter som kommandant så nøye og, må vi kunne legge til, intenst debattert.»[85] Denne intense diskusjonen har fortsatt i mer enn et århundre. McClellan rangeres vanligvis i nederste sjiktet blant borgerkrigs- og militærhistorikere. Han har generelt blitt hyllet for sine organisatoriske evner og for sitt svært gode forhold til soldatene. De henviste hengivent til ham som «Little Mac», andre kalte ham av og til «Young Napoleon». Det har blitt foreslått at hans nøling med å gå inn i slag skyldtes delvis et intenst ønske om å unngå blodsutgytelser blant sine menn. Ironisk nok førte dette til at han ikke klarte å ta initiativet mot fienden og derfor unngikk gode muligheter for avgjørende seirer som kunne ha fått slutt på krigen tidligere, og dermed ha spart livene til titusenvis av soldater som døde i de etterfølgende slagene. Generaler som viste seg å lykkes i krigen, som Lee og Grant, hadde en tendens til å være mer aggressive og mer villige til å risikere store slag selv om alle forberedelsene ikke var perfekt. McClellan selv oppsummerte sin forsiktige natur i et utkast til sine memoarer: «Det har alltid vært min mening at den virkelige kursen i å føre militære operasjoner, er å ikke rykke frem før forberedelsene er så fullstendige som omstendighetene tillater, og aldri kjempe et slag uten definitive mål som er verdt et antagelig tap.»[86]

McClellans nøling med å presse sin fiende aggressivt skyldtes antageligvis ikke personlig mot, slik han demonstrerte godt nok i sitt mot under beskytning i den mexicansk-amerikanske krig. Stephen Sears skrev, «der er virkelig nok av bevis for at det forferdelige stresset med å lede menn i slag, særlig de høyt avholdte mennene i sin høyt avholdte Army of the Potomac, knuste hans moralske mot. Under presset av hans fremste soldats ansvarlighet, forlot hans vilje til å lede ham. Glendale og Malvern Hill viste ham på høyden av sin redsel under syvdagersslaget, og han flyktet fra markene for å unnslippe ansvaret. Ved Antietam var der ingen steder for ham å flykte, dermed ble han handlingslammet. Sett i et lengre perspektiv, kunne general McClellan ha vært både komfortabel og vellykket som utøvende offiser, og også, dersom mindre vellykket, som stor strateg. Men som kommandant på slagmarken, var han i feil yrke.»[87]

En av grunnene til at McClellans rykte har blitt dårlig er på grunn av hans egne memoarer. Historikeren Allan Nevins skrev at «historiestudenter må alltid være takknemlige for at McClellan så ærlig avslørte sine egne svakheter i sin bok etter at han døde.»[88] Hans opprinnelige utkast ble fullført i 1881, men den eneste kopien ble ødelagt av brann. Han begynte å skrive et nytt utkast av det som kom til å bli utgitt etter at han døde, i 1887, som McClellan's Own Story. Men han døde før den var halvferdig, og hans redaktør, William C. Prime inkluderte utdrag fra rundt 250 av McClellans brev fra krigstiden til hans kone hvor han hadde gjort det til sin vane å avsløre sin innerste følelser og meninger uten å sile.[89]

Mens McClellans rykte ble dårligere med tiden, særlig i de siste 75 årene, er der en liten, men intens gruppe amerikanske borgerkrigs-historikere som tror at generalen har fått dårlig behandling på minst fire nivåer. For det første sier McClellans forsvarere at fordi generalen var konservativ demokrat med stor personlig karisma, fryktet radikale republikanere hans politiske potensial undergravde hans feltoperasjoner. For det andre var de radikale republikanerne de virkelige vinnerne da de kom ut av borgerkrigen, de var i stand til å skrive dens historie og plasserte deres fremste politiske rival på den tiden, McClellan, i det verst tenkelige lys. For det tredje var historikerne ivrige etter å hylle Lincoln som Amerikas største politiske ikon og arbeidet for å overgå hverandre i å ta skylden på tidlige militære nederlag fra Lincoln og krigsminister Edwin M. Stanton og legge den på McClellan. For det fjerde undergravde Lincoln og Stanton bevisst McClellan på grunn av hans forsonende holdning til Sørstatene som ville ha resultert i en mindre destruktiv slutt på krigen hadde Richmond falt som resultat av Peninsula-felttoget. Forkjemper for denne retningen hevder at McClellan er kritisert mer for sin innrømte brautende personlighet enn for sine faktiske prestasjoner i felten.[90]

Utvalgt bibliografi

[rediger | rediger kilde]
  • The Mexican War Diary of George B. McClellan (William Starr Myers, editor), publisert etter hans død, 1917.
  • Bayonet Exercise, or School of the Infantry Soldier, in the Use of the Musket in Hand-To-Hand Conflicts oversatt fra fransk, 1852. Utgitt på nytt som Manual of Bayonet Exercise: Prepared for the Use of the Army of United States, 1862.
  • The Report of Captain George B. McClellan, One of the Officers Sent to the Seat of War in Europe, in 1855 and 1856, 1857. Utgitt på nytt som The Armies of Europe, 1861.
  • European Cavalry, Including Details of the Organization of the Cavalry Service Among the Principal Nations of Europe, 1861.
  • Regulations and Instructions for the Field Service of the United States Cavalry in Time of War, 1861. Utgitt på nytt som Regulations for the Field Service of Cavalry in Time of War, 1862.
  • McClellan's Own Story (William C. Prime, redaktør), 1887.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Biographical Notice of the Late George McClellan, M. D.[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Find a Grave[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Rafuse, s. 384
  5. ^ Rowland, s. 259.
  6. ^ Sears, Young Napoleon, s. 3; Rafuse, s. 10, 27-28.
  7. ^ Rowland, s. 260; Rafuse, s. 36-36.
  8. ^ Rowland, s. 260.
  9. ^ a b c Eicher, s. 371.
  10. ^ Sears, Young Napoleon, s. 14–15.
  11. ^ Rafuse, s. 43.
  12. ^ Rafuse, s. 47-49; Rowland, s. 260-61; Sears, Young Napoleon, s. 16-17.
  13. ^ Sears, Young Napoleon, s. 32–34.
  14. ^ Sears, Young Napoleon, s. 40–41.
  15. ^ Sears, Young Napoleon, s. 61.
  16. ^ Sears, Young Napoleon, s. 43–44.
  17. ^ Sears, Young Napoleon, s. 46–49.
  18. ^ Salen var faktisk mer sannsynlig basert på spansk tresal, av mexicansk opprinnelse, som hadde vært i bruk en stund i USA.
  19. ^ Sears, Young Napoleon, s. 56.
  20. ^ Sears, Young Napoleon, s. 59.
  21. ^ Sears, Young Napoleon, s. 63.
  22. ^ Sears, Young Napoleon, s. 66–69.
  23. ^ Sears, Young Napoleon, s. 72.
  24. ^ Sears, Young Napoleon, s. 75–76.
  25. ^ Sears, Young Napoleon, s. 79–80.
  26. ^ Sears, Young Napoleon, s. 89–91.
  27. ^ Beagle, s. 1274.
  28. ^ Sears, Young Napoleon, s. 93.
  29. ^ a b Sears, Young Napoleon, s. 95.
  30. ^ Beatie, s. 480. Eicher, s. 372, 856.
  31. ^ Sears, Young Napoleon, s. 111.
  32. ^ Sears, Young Napoleon, s. 116.
  33. ^ Sears, Young Napoleon, s. 98–99.
  34. ^ Sears, Young Napoleon, s. 116–17.
  35. ^ Sears, Young Napoleon, s. 101–104, 110.
  36. ^ Beatie, s. 471–72.
  37. ^ a b McPherson, s. 360.
  38. ^ Sears, Young Napoleon, s. 136–37.
  39. ^ McPherson, s. 364.
  40. ^ Sears, Young Napoleon, s. 132–33.
  41. ^ Sears, Young Napoleon, s. 140–41, 149, 160.
  42. ^ Sears, Young Napoleon, s. 168–69.
  43. ^ Sears, Young Napoleon, s. 164–65.
  44. ^ Sears, Young Napoleon, s. 167–69.
  45. ^ Bailey, Forward to Richmond, s. 99.
  46. ^ Bailey, Forward to Richmond, s. 107–13.
  47. ^ Bailey, Forward to Richmond, pp. 128–29.
  48. ^ Sears, Gates, s. 103–04.
  49. ^ Sears, Young Napoleon, s. 192–95.
  50. ^ Sears, Young Napoleon, s. 205.
  51. ^ Sears, Young Napoleon, s. 211–12.
  52. ^ Sears, Young Napoleon, s. 216.
  53. ^ Beagle, s. 1275.
  54. ^ Sears, Young Napoleon, s. 217.
  55. ^ Sears, Controversies, s. 16.
  56. ^ Sears, Gates, s. 280, 309.
  57. ^ Sears, Young Napoleon, s. 221.
  58. ^ Sears, Young Napoleon, s. 227.
  59. ^ Sears, Young Napoleon, s. 235.
  60. ^ McPherson, s. 525.
  61. ^ Sears, Young Napoleon, s. 260.
  62. ^ a b Bailey, Bloodiest Day, s. 15.
  63. ^ Bailey, Bloodiest Day, s. 21.
  64. ^ Bailey, Bloodiest Day, s. 23.
  65. ^ Sears, Landscape, s. 113.
  66. ^ Sears, Landscape, s. 120–21.
  67. ^ Sears, The Young Napolean, s. 289.
  68. ^ Bailey, Bloodiest Day, s. 61-64.
  69. ^ McPherson, Crossroads, s. 129–30.
  70. ^ Bailey, Bloodiest Day, s. 141.
  71. ^ McPherson, Crossroads, s. 155.
  72. ^ Sears, Young Napoleon, s. 238–41.
  73. ^ McPherson, Battle Cry, s. 545.
  74. ^ Sears, Young Napoleon, s. 353–56.
  75. ^ Sears, Young Napoleon, s. 372–74.
  76. ^ McPherson, s. 805.
  77. ^ Sears, Young Napoleon, s. 385–86.
  78. ^ Sears, Controversies, s. 5.
  79. ^ Sears, Young Napoleon, s. 388–92.
  80. ^ Sears, Young Napoleon, s. 393.
  81. ^ New York Times, March 16, 1877 (nomination), New York Times, January 5, 1878 (rejected).
  82. ^ Sears, Young Napoleon, s. 397–99.
  83. ^ Sears, Young Napoleon, s. 400–01.
  84. ^ Sears, Young Napoleon, s. 404.
  85. ^ Sears, Young Napoleon, s. 401.
  86. ^ Sears, Young Napoleon, s. 293.
  87. ^ Sears, Controversies, s. 19–20.
  88. ^ Nevins, s. 294-95.
  89. ^ Sears, Controversies, s. 6.
  90. ^ Rotov, Dimitri (1998). «McClellan FACs, FAQs, and Facts». McClellan Society. Arkivert fra originalen 16. mars 2007. Besøkt 25. mars 2007.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 16. mars 2007. Besøkt 11. august 2009. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Bailey, Ronald H., og redaktørene til Time-Life Books, The Bloodiest Day: The Battle of Antietam, Time-Life Books, 1984, ISBN 0-8094-4740-1.
  • Beagle, Jonathan M., «George Brinton McClellan», Encyclopedia of the American Civil War: A Political, Social, and Military History, Heidler, David S., and Heidler, Jeanne T., eds., W. W. Norton & Company, 2000, ISBN 0-393-04758-X.
  • Beatie, Russel H., Army of the Potomac: Birth of Command, November 1860 – September 1861, Da Capo Press, 2002, ISBN 0-306-81141-3.
  • Beatie, Russel H., Army of the Potomac: McClellan Takes Command, September 1861 – February 1862, Da Capo Press, 2004, ISBN 0-306-81252-5.
  • Beatie, Russel H., Army of the Potomac: McClellan's First Campaign, March – May 1862, Savas Beatie, 2007, ISBN 1-932714-25-1
  • Burton, Brian K., Extraordinary Circumstances: The Seven Days Battles, Indiana University Press, 2001, ISBN 0-253-33963-4.
  • Cutrer, Thomas W., The Mexican War Diary and Correspondence of George B. McClellan, Louisiana State University Press, 2009, ISBN 978-0-8071-3451-1.
  • Eicher, John H., og Eicher, David J., Civil War High Commands, Stanford University Press, 2001, ISBN 0-8047-3641-3.
  • McPherson, James M., Battle Cry of Freedom: The Civil War Era (Oxford History of the United States), Oxford University Press, 1988, ISBN 0-19-503863-0.
  • McPherson, James M., Crossroads of Freedom: Antietam, The Battle That Changed the Course of the Civil War, Oxford University Press, 2002, ISBN 0-19-513521-0.
  • Nevins, Allan, The War for the Union, Vol. I: The Improvised War 1861 – 1862, Charles Scribner's Sons, 1959, ISBN 0-684-10426-1.
  • Rafuse, Ethan S., McClellan's War: The Failure of Moderation in the Struggle for the Union, Indiana University Press, 2005, ISBN 0-253-34532-4.
  • Ridgway, James M., Jr., Little Mac: Demise of an American Hero, Xlibris, 2000, ISBN 0-7388-0579-3.
  • Rowland, Thomas J., George B. McClellan and Civil War History: In the Shadow of Grant and Sherman, Kent State University Press, 1998, ISBN 0-87338-603-5.
  • Rowland, Thomas J., «George Brinton McClellan», Leaders of the American Civil War: A Biographical and Historiographical Dictionary, Ritter, Charles F., and Wakelyn, Jon L., eds., Greenwood Press, 1998, ISBN 0-313-29560-3.
  • Sears, Stephen W., Controversies and Commanders: Dispatches from the Army of the Potomac, Houghton Mifflin Company, 1999, ISBN 0-395-86760-6.
  • Sears, Stephen W., George B. McClellan: The Young Napoleon, Da Capo Press, 1988, ISBN 0-306-80913-3.
  • Sears, Stephen W., Landscape Turned Red: The Battle of Antietam, Houghton Mifflin, 1983, ISBN 0-89919-172-X.
  • Sears, Stephen W., To the Gates of Richmond: The Peninsula Campaign, Ticknor and Fields, 1992, ISBN 0-89919-790-6.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]