Fiskeri
Fiskeri betegner ervervsmessig fangst av viltlevende fisk og krepsdyr i saltvann og ferskvann.
Fangst av muslinger regnes også tradisjonelt til fiskeri, mens fangst av sjøpattedyr benevnes som fangst (hvalfangst, selfangst osv.). Akvakultur, dvs. oppdrett av fisk, krepsdyr og muslinger i tilrettelagte anlegg, regnes vanligvis ikke til fiskeri. Globalt sett går den største delen av fangsten til konsum, enten fersk, fryst, salta, tørka eller hermetisert. Fiskeri der fangsten går til framstilling av fiskemel eller fiskeolje kalles industrifiske.
En skiller gjerne mellom kystfiske, som foregår nært kysten, ofte med enkle og tradisjonelle redskaper, og havfiske med større og mer kapitalkrevende utstyr. I mange land er det konflikter mellom kystfiskerne og trålerflåten, idet kystfiskerne mener at de havgående fartøyene fanger fisk i oppvekstfasen, slik at antallet eldre fisk som kommer inn til kysten for å gyte blir mindre. De hevder at en for hard beskatning av yngre fisk kan redusere gytebestanden og dermed sette hele bestandens framtid i fare. På den annen side er de tradisjonelle fiskeriene, som retter seg etter fiskens livssyklus og vandringsmønster, ofte sesongbetont og kan derfor vanskelig sørge for at fiskeindustrien får jevn tilførsel av råvarer.
Fiskerienes betydning
[rediger | rediger kilde]Fisk utgjør 5 % av det samla energiinntaket for verdens befolkning, mens jordbruket bidrar med 95 %. Fiskerienes betydning er større enn dette tallet tilsier, fordi fisk gir et nødvendig proteintilskudd i et ellers proteinfattig kosthold i mange u-land.
Naturlige forutsetninger for fiskeri
[rediger | rediger kilde]For at et havområde skal gi grunnlag for et rikt fiske, kreves det en større mengde produsenter i næringskjeden, dvs. plankton. Planktonproduksjon kan bare skje der vann rikt på næringsstoffer befinner seg i overflatelaga der lyset kan trenge ned. Dette kan skje i kystnære områder der elver fører med seg næringsstoffer ut i havet, eller i områder der oppstrømning fører næringsrikt bunnvann til overflata. Også der vannmasser med ulik temperatur eller saltholdighet møtes, kan en omrøring skje. Verdens viktigste fiskeriområder befinner seg stort sett i grunnere havområder, særlig på kontinentalsoklene, der mulighetene for oppstrømning og omrøring er større enn i dyphavsbassengene. Ett unntak er fiskeriene på dypt hav utenfor vestkysten av Sør-Amerika, der den kalde Humboldtstrømmen gir spesielle forutsetninger for oppstrømning.
I tillegg til en rik planktonproduksjon må det også finnes gyteplasser for fisken. Gyting kan skje i fjorder og andre kystnære områder, for arter som laks og ørret i elver, eller på fiskebanker.
Metoder
[rediger | rediger kilde]En skiller mellom passive metoder, som går ut på å lokke fisken til seg, og aktive metoder, som innhenter fisken. Til passive metoder hører angelredskap som jukse, dorg og line, foruten ulike typer garn, teiner og ruser. Til de aktive metodene hører først og fremst trål og snurpenot, men også lystring, en metode som i dag er forbudt. Generelt krever aktive redskaper større båter og et høgere energiforbruk.
For verden som helhet er det gjennom årtusener utvikla et stort mangfold av sinnrike fiskemetoder ut fra den lokale tilgangen på materialer og tilpassa de stedegne fiskebestandenes særegenheter.
Regulering av fiskeriene
[rediger | rediger kilde]I utgangspunktet er havet en allmenning der alle som ønsker fritt kan hente sitt utkomme. Motoriseringa av fiskeriene gjennom hele 1900-tallet kombinert med en tidvis høg ressursrente i fiskeriene har i mange havområder ført til en allmenningens tragedie som truer bestandene. Generelt har det på alle hav utvikla seg en tydelig overkapasitet i fiskeriene.
Det har derfor vært nødvendig å regulere fiskeriene. Kyststatene har i FN og andre fora arbeidet for retten til å lukke kystnære havområder for fritt fiske, og med FNs havrettskonvensjon fra 1982 er kyststatene gitt en rett til å opprette en økonomisk sone på 200 nautiske mil ut fra kysten der de kan regulere fisket. Likevel kan fritt fiske utenfor 200-milssonen mange steder påvirke bestandene negativt, og det arbeides i dag med å løse problemene med fiske på det åpne hav.
Nasjonalt reguleres fisket enten ved at adgangen til å drive fiske begrenses gjennom konsesjoner, eller ved at hver fisker eller hvert fartøy tildeles en kvote – eller ved en kombinasjon av konsesjoner og kvoter.
Verdens fiskeriproduksjon
[rediger | rediger kilde]I 2003 fordelte verdens fiskefangster seg slik:
- Marine fiskerier: 81 mill. tonn
- Ferskvannsfiskerier: 9 mill. tonn
- Marin oppdrett: 18 mill. tonn
- Oppdrett i ferskvann: 24 mill. tonn
Av den totale fangsten på 90 mill. tonn utgjør fisk 85%, krepsdyr 7% og muslinger 8%. 60% av fangsten skjer i Stillehavet, 27% i Atlanterhavet og 12% i Det indiske hav.
Fangsten i marine fiskerier har vist en svakt avtakende tendens i seinere år, mens oppdrett har økt sin andel av totalfangsten. FAO anslår at 52% av verdens marine fiskebestander er fullt utnytta, mens 16% er overutnytta. 8% av bestandene er sterkt nedfiska og muligens varig svekka. De resterende 24% kan utgjøre et potensial for framtidig vekst i marine fiskerier.
Viktigste fiskeslag etter fangstmengde
[rediger | rediger kilde]- Anchoveta – 6,2 mill. tonn
- Alaskatorsk (alaska pollock) – 2,9 mill. tonn
- Kolmule – 2,4 mill. tonn
- Bukstripet bonitt – 2,1 mill. tonn
- Japansk ansjos – 2,1 mill. tonn
- Atlantisk sild – 2,0 mill. tonn
- Stillehavsmakrell – 1,9 mill. tonn
- Chilensk jack mackerel – 1,7 mill. tonn
- Gulfinnetun – 1,5 mill. tonn
- Trådstjert – 1,5 mill. tonn
- Lodde – 1,1 mill. tonn
- Sardin – 1,0 mill. tonn
- Atlantisk torsk – 0,9 mill. tonn
(Alle tall fra 2003.)
Viktigste fiskerinasjoner
[rediger | rediger kilde]- Kina – 17 mill. tonn
- Peru – 6,0 mill. tonn
- USA – 4,9 mill. tonn
- Indonesia – 4,7 mill. tonn
- Japan – 4,6 mill. tonn
- India – 3,7 mill. tonn
- Chile – 3,6 mill. tonn
- Russland – 3,3 mill. tonn
- Thailand – 2,8 mill. tonn
- Norge – 2,76 mill. tonn
(Alle tall fra 2003)
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Hay: Kystnæringer 1 – Fiske og fangst ISBN 82-529-1698-8
- Hay, Kjeldsberg, Sandnes: Fangstbehandling ISBN 82-529-1790-9
- Karlsen: Redskapslære og fangstteknologi ISBN 82-529-1791-7
- Karlsen, Gjøsæter, Hamre: Fiskeriteknologi ISBN 82-529-2387-9
- Karlsen, Kjeldsberg, Sandnes, Hay, Juul (red.): Båten, Bruket og Fangsten ISBN 978-82-8090-020-3
- Lekang (red.): Innlandsfiske ISBN 82-529-2075-6
- Lekve: Fiskerilovgiving ISBN 82-529-2388-7
- Sandbæk: Fiskeren, fartøyet og fangsten ISBN 82-529-1748-8
- Sandbæk, Sandnes, Juul (red.): Båten som bedrift ISBN 978-82-8090-021-0
- Torsvik, Mortensen, Nedreaas (red.): Fiskeribiologi ISBN 82-529-1720-8