Eleonore av Aquitaine

Ikke å forveksle med Leonora av Aquitaine

Eleonore Hertuginne av Aquitaine
Født		1122 ?
Død		1. april 1204 Chinon, Frankrike
Beskjeftigelse		Kvinnelig korsfarer
Embete		Duke of Aquitaine (1137–1204) Count of Poitiers (1137–1204) queen of Franks (1137–1152) Consort of England (1154–1189)
Ektefelle		1:Ludvig VII 2: Henrik II
Far		Vilhelm X av Aquitaine
Mor		Aénor de Châtellerault
Søsken		Petronilla av Aquitaine
Barn		med Ludvig VII: Marie Alix Med Henrik II: Vilhelm IX Henrik den unge konge Rikard I Løvehjerte Geoffrey II Matilda Leonora Johanna Johan
Nasjonalitet		Hertugdømmet Aquitaine
Gravlagt		Fontevraud-klosteret
Annet navn		Dronning av England og Frankrike
Regjeringstid		1137–1204
Våpenskjold
Eleonore av Aquitaine på Commons

Eleonore, hertuginne av Aquitaine (født 1122, død 1. april 1204) var en av de rikeste og mektigste kvinnene i Vest-Europa i løpet av høymiddelalderen. Hun var beskytter av diktere og forfattere som Wace, Benoît de Sainte-Maure og Chrétien de Troyes. Hun var gift med to konger, og ble selv mor til to konger.

Våpenskjoldet til hertugdømmet Aquitaine.

Eleonore etterfulgte sin far som suo jure hertuginne av Aquitaine og grevinne av Poitiers da hun var femten år gammel, og ble med det den mest ettertraktede brud i Europa. Tre måneder etter sin tiltredelse giftet hun seg med Ludvig (VII), sønn og yngre medhersker av hennes verge, kong Ludvig VI av Frankrike. Som Frankrikes dronning deltok hun i det mislykkede andre korstog. Kort tid etter at korstoget var avsluttet ble Ludvig VII og Eleonore enige om å oppløse sitt ekteskap. Skilsmissen var dels motivert av hennes eget ønske, dels at de to barn hun hadde født begge var døtre, Marie og Alix, og ikke en etterlengtet sønn. Det kongelige ekteskap ble annullert den 11. mars 1152 med den oppgitte grunnen av blodsslektskap av fjerde grad. Deres døtre ble dog erklært legitime og varetekten ble gitt til deres far, mens Eleonores gods og riker som hun hadde tatt med seg inn i ekteskapet ble gitt tilbake til henne.

Så snart hun kom tilbake til Poitiers fridde hun til den elleve år yngre Henrik, hertug av Normandie. Den 18. mai 1152, seks uker etter at hennes første ekteskap var blitt oppløst, giftet hun seg med Henrik. Den 25. oktober 1154 overtok hennes ektemann den engelske trone og ble konge av England, samt hersker over store områder i dagens Frankrike. I løpet av de neste tretten årene fødte hun Henrik II av England åtte barn: fem sønner, to som ble konger av England, og tre døtre. Imidlertid ble Henrik og Eleonore etter hvert politiske motstandere. Han lot henne fengsle i årene 1173 og 1189 fordi hun hadde støttet sønnens opprør mot ham.

Eleonore ble enke den 6. juli 1189. Henrik og Eleonore sønn Rikard Løvehjerte arvet tronen, og løslot øyeblikkelig sin mor fra fangenskapet. Som dronningmor fungerte Eleonore som regent for sin sønn da han dro på det tredje korstog. Eleonore overlevde Rikard og levde godt inn i regimet til sin yngste sønn, kong Johan av England. Ved den tid da hun døde hadde hun overlevd alle sine barn, unntatt kong Johan og Leonora av Aquitaine, dronning av Castilla.

Tidlig liv

Miniatyr av Eleonores bestefar, hertug Vilhelm IX

Eleonore, utsnitt av et større bilde.

Eleonore eller Aliénor var den eldste av tre barn av Vilhelm X, hertug av Aquitaine og hertuginne Aenor de Châtellerault, datteren av Dangereuse de L' Isle Bouchard og Aimery I av Châtellerault. Dangereuse var blitt røvet fra sin første ektefelle Aimery I, kanskje ikke uvillig, av hertug Vilhelm IX av Aquitaine, kjent også som trubadur og sanger, noe som var en skandale i samtiden og opprørte kirken. Også hertugens sønn var lite begeistret over at faren forviste moren Filippa av Toulouse til fordel for en bortført gift kvinne. Forholdet ble dog mindre anspent da faren lot sin sønn bli gift med sin «stesøster», Dangereuses datter Aenor.

Eleonore fikk navn etter sin mor Aenor og ble kalt Aliénor, fra det latinske kortnavnet Alia Aenor, noe som betydde «den andre Aenor». Det ble Eléanor på langues d'oïl og Eleanor(a) på engelsk og germanske språk.

Faren gjorde alt for å sikre henne den best mulige utdannelsen. Hun ble undervist i latin, musikk og litteratur, og trenet i ridning, falkejakt og andre jaktaktiviteter. Eleonore var utadvendt, livlig, intelligent og med en sterk vilje. Våren 1130, da hun var åtte år gammel, døde hennes fire år gamle bror Vilhelm Aigret sammen med deres mor i festningen Talmont-sur-Gironde ved Aquitaines atlanterhavskyst. Eleonore ble med dette enearving til farens besittelser. Aquitaine var den største og rikeste provinsen i Frankrike; Poitou og Aquitaine utgjorde til sammen bortimot en tredjedel av dagens moderne Frankrike. Eleonore hadde kun ett annet legitimt søsken, den yngre søsteren Petronilla. Hennes halvbrødre, Vilhelm og Joscelin, ble anerkjent av Vilhelm X som hans sønner, men ikke som hans arvinger, og av hans døtre som deres brødre. Senere, i løpet av de første fire årene av Henrik II av Englands regime, ble alle tre søsknene forent ved Eleonores hoff i Poitiers.

Framtoning

Eleonore var meget vakker: alle samtlige kilder er enige om dette. Selv i en tid da aristokratiets kvinner var omfattende priset var superlativene som ble gitt til henne uten tvil oppriktige. Da hun var ung ble hun beskrevet som perpulchra – «mer enn vakker». Da hun var rundt tredve år, noe som ville ha blitt betraktet som middelaldrende eller til og med gammel etter middelalderens standarder, kalte den kjente trubaduren Bernart de Ventadour henne for «elskverdig, elskelig og legemliggjørelsen av sjarme», berømmet hennes «yndige øyne og edle mine» og erklærte at hun var «en som ville krone enhver konges vesen». William av Newburgh framhevet hennes sjarm, og selv i hennes aldrende år beskrev Richard av Devizes henne som vakker mens Matthew Paris, som skrev på 1200-tallet, husket henne som «beundringsverdig vakker».

Detalj fra Eleonores gravmonument.

Imidlertid har ingen etterlatt en mer detaljert beskrivelse av Eleonore. Således er vi uten kunnskap om selv fargen på hennes hår og øyne. Bildet på hennes grav viser en lang og grovkalibret kvinne, men dette er ikke nødvendigvis en presis representasjon. Hennes segl fra rundt 1152 viser henne med en slank og spinkel figur, men det er ikke nødvendigvis noen portrettlikhet. Da hun var 51 år gammel var hun fortsatt slank nok til å forkle seg som en mann, noe som antyder at hun var rimelig høy, smidig og ikke for fyldig.

Skjønnhetsidealet på 1100-tallet var blondt hår og blå øyne, således har mange foreslått at kronikørene ikke trengte å være overstrømmende i deres prisning om Eleonore ikke bekreftet dette idealet. Det er dog mer sannsynlig at hun hadde et rødt eller kastanjebrunt hår, og således arvet sin farge fra sin far og bestefar som begge var brunøyd og med kobberrødt hår. Beviset for dette kan bli funnet i et veggmaleri i kapellet i Sainte-Radegonde ved Chinon. Dette veggmaleriet, som ganske sikkert avbilder Eleonore og ble malt i løpet av hennes levetid i et område hvor hun var godt kjent, viser en kvinne med rødaktig hår.

Hva som er sikkert er at fra tidlig av tiltrakk Eleonore seg oppmerksomhet fra menn, ikke bare for sitt utseende, men også for et imøtekommende vesen. Gervase av Canterbury beskrev henne langt senere som «en overordentlig skarpsindig og klok kvinne, født av edel ætt, men ustabil og vilter».

Arv

Kong Ludvig VI den feite ble utpekt som Eleonores verge.

En gang rundt 1137 dro hertug Vilhelm X fra Poitiers til Bordeaux og tok sine døtre med seg. Da de nådde fram til Bordeaux etterlot han Eleonore og Petronilla i omsorgen til erkebiskopen av Bordeaux, en av hertugens få lojale vasaller. Hertugen dro deretter til Apostelen Jakobs skrin i Santiago de Compostela sammen med flere andre pilegrimer. Langfredag den 9. april 1137 ble han magesyk etter å ha spist fisk på et vertshus, muligens av matforgiftning, og han døde om kvelden ved helligdommen etter å ha testamentert Aquitaine til Eleonore.

Eleonore var rundt femten år gammel da hun ble hertuginne av Aquitaine, og således den mest ettertraktede arvingen i Europa. I disse tider var kidnappingen av en kvinnelig arving sett på som en måte å skaffe seg en tittel. Vilhelm hadde diktert sitt testamente den dagen han døde; han lot Eleonore arve riket og utpekte kong Ludvig VI av Frankrike, med tilnavnet «den feite», som hennes verge. Vilhelm påla kongen å ta vare på både hertuginnen og hennes besittelser, foruten å skaffe henne en egnet ektemann. Inntil en slik mann kunne bli funnet hadde kongen alle juridiske rettigheter til hennes gods og eiendommer. Hertugen insisterte på at hans død skulle bli holdt skjult inntil kong Ludvig var blitt informert – mennene måtte reise fra Compostela over Pyreneene som raskt som mulig til Bordeaux for å gi beskjed til erkebiskopen, og deretter i all hast til Paris for å informere kongen.

Kongen av Frankrike var selv alvorlig syk på denne tiden og led av «en fluks av innvollene», det vil si dysenteri, noe han aldri ble helt frisk fra. Til tross for sin umåtelig fedme og livstruende sykdom var Ludvig fortsatt ved sine fulle fem. Han hadde stor omsorg for sin nye arving, prins Ludvig, og kongen var derfor lykkelig over at en av hans mektigste vasaller var død, og ikke minst at det rikeste og største hertugdømmet i Frankrike var tilgjengelig for ham.

Istedenfor å fungere som en verge for hertuginnen og hertugdømmet erklærte kongen han ville gifte henne bort til sin egen arving og legge Aquitaine inn under den franske kronen. Således ble Frankrikes og Huset Capets makt og posisjon økt betydelig. I løpet av få timer hadde Ludvig sørget for at hans sønn prins Ludvig skulle bli gift med Eleonore. Ansvaret for bryllupsforberedelsene ble gitt til abbed Suger av Saint-Denis. Prins Ludvig ble sendt til Bordeaux med en eskorte på 500 riddere, hvori abbed Suger selv, Theobald II, greve av Champagne og Raoul I, greve av Vermandois.

Første ekteskap

Til venstre bryllupet mellom av Ludvig og Eleonore fra 1300-tallet; til høyre Ludvig som drar på korstog.

Fransk mynt preget i løpet av Eleonores ekteskap med kong Ludvig av Frankrike.

Den 25. juli 1137 ble paret gift i katedralen i Bordeaux, Cathédrale Saint-André de Bordeaux, av erkebiskop Geoffrey de Lauroux. Rett etter bryllupet ble paret tronet som hertug og hertuginne av Aquitaine. Vilkårene for ekteskapet var at landområdene skulle være uavhengige av Frankrike, og hennes eiendommer ville ikke bli blandet med Frankrike før i neste generasjon: Eleonores eldste sønn ville bli både konge av Frankrike og hertug av Aquitaine. Hun ga Ludvig en bryllupspresang som fortsatt eksisterer: en vase av bergkrystall, for tiden utstilt i Louvre.

Med sitt stolte vesen vakte Eleonore ubehag blant de mer sindige nordfrankerne. Eleonore ble sammenlignet med sin forgjenger og i henhold til kildene mente Ludvigs mor, Adélaide de Maurienne, at Eleonore var både lettsindig og vilter, og med en dårlig innflytelse.

Hennes oppførsel ble gjentatte ganger kritisert som uanstendig av eldre kirkefyrster, særlig Bernhard av Clairvaux og abbed Suger. Kong Ludvig var derimot meget forelsket og ga henne hva hun ba om, selv om oppførselen forbløffet ham. Store midler ble satt inn for å forskjønne det spartanske bypalasset i Paris for hennes skyld.

Konflikter

Selv om Ludvig var en from mann kom han snart i en voldelig konflikt med pave Innocent II. I 1141 ble erkebiskopsetet i Bourges ledig, og kongen fremmet en av sin kanslere, Cadurc, som kandidat mens han la ned veto mot en annen, egnet kandidat, Pierre de la Châtre, som omgående ble valgt av Bourges' geistlige og innviet av paven. Ludvig skal etter sigende ha låst Bourges' byporter for den nye biskopen. Paven husket lignende forsøk fra Vilhelm X på å forvise Innocents tilhengere fra Poitou og erstatte dem med kongetro prester, la skylden på Eleonore, og sa at Ludvig bare var et barn og burde bli lært manérer. Rasende sverget Ludvig på relikvier at så lenge han levde skulle Pierre aldri få slippe inn i Bourges. Dette førte til interdikt på kongens landområder og Pierre de la Chatre ble gitt tilflukt hos Theobald II, greve av Champagne.

Ludvig havnet i krig med grev Theobald II da han tillot at Raoul I, greve av Vermandois forstøtte sin hustru Leonora, niese av Theobald II, og deretter giftet seg med Petronilla av Aquitaine, søster av dronning Eleonore. Dronningen ba innstendig Ludvig om å støtte hennes søsters illegitime ekteskap med Raoul av Vermandois. Ludvig var også påvirket av at Theobald II hadde støttet paven mot ham i striden om Bourges. Krigen varte i to år (1142–1144) og endte med at Champagne ble okkupert av den kongelige hæren. Ludvig var personlig deltagende i angrepet og nedbrenningen av byen Vitry. Mer enn tusen personer som hadde søkt tilflukt i en kirke døde i flammene. Forferdet og med et ønske om å få avsluttet krigen forsøkte Ludvig å få til en fred med Theobald II i bytte for en støtte om å få fjernet interdiktet på Raoul og Petronilla.

I juni 1144 besøkte kongen og dronningen den nybygde katedralen i Saint-Denis. Der hadde dronningen også et møte med Bernard av Clairvaux; hun ba om at han, gjennom sin innflytelse hos paven, fikk fjernet bannlysningen av Petronilla og Raoul. I bytte ville kong Ludvig gjøre innrømmelser i Champagne og anerkjenne Pierre de la Chatre som erkebiskop av Bourges. Misfornøyd med dronningen kjeftet Bernard på henne for hennes mangel på anger og hennes innblanding i statens anliggender. Som svar brøt Eleonore sammen og ydmykt ba om unnskyldning for sin oppførsel, påsto at hun var bitter på grunn av at hun ikke hadde født barn. Som svar på dette ble Bernard mer vennlig mot henne: «Mitt barn, søk de ting som skaper fred. Slutt med å egge opp kongen mot kirken, og be ham om å gjøre bedre handlinger. Om du vil love å gjøre dette skal jeg love å be den nådige herre om å skjenke deg avkom». I løpet av noen uker kom freden tilbake til Frankrike. Landområdene til Theobald II ble gitt tilbake og Pierre de la Chatre ble innsatt som erkebiskop av Bourges. I april 1145 fødte Eleonore en datter, Marie.

Korstog

Ludvig var fortsatt tynget av skyld over massakrene i Vitry-le-Brûlé og ønsket å gjøre en pilegrimsreise til Det hellige land som en soning for sine synder. Tilfeldigvis krevde pave Eugenius III høsten 1145 at han ga seg på korstog til Midtøsten for å berge de frankiske kongedømmene der. Ludvig samtykket, og erklærte på julaften 1145 i Bourges sitt forsett om å dra på korstog.

Eleonore deltok også i korstoget, og ble fulgt av såvel hoffrøkner som 300 vasaller. Hun insisterte å delta i korstoget som føydal leder av soldater fra hennes hertugdømme. Myten om at hun og hennes kvinnelige følge kledde seg som amasoner har blitt avvist av historikerne, men hennes vitnesbyrd om å starte det andre korstog fra Vézelay, stedet hvor ryktene hadde plassert Maria Magdalenas grav, framhevet dramatisk kvinnenes rolle i kampanjen.

Rådet for det andre korstog: Konrad III av Tyskland, Ludvig VII av Frankrike, og Balduin III av Jerusalem.

Korstoget i seg selv oppnådde lite. Ludvig var en veik og lite effektiv hærfører med liten innsikt i å opprettholde soldatenes disiplin eller moral, eller i taktiske beslutninger. I Øst-Europa ble den franske hæren tidvis hindret av den bysantinske keiseren Manuel I Komnenos, som fryktet at hæren ville sette hans rike i fare. I løpet av deres tre uker lange opphold i Konstantinopel ble Ludvig feiret og Eleonore meget beundret. Hun ble sammenlignet med Penthesilea, den mytiske dronning av amasonene, av den greske historikeren Niketas Khoniates.

Fra den tid da korsfarerne dro inn Lilleasia gikk korstoget dårlig. Kongen og dronningen var optimistiske – den bysantinske keiseren hadde fortalt at den tyske keiseren Konrad hadde vunnet en stor seier mot en tyrkisk hær, mens sannheten var at den tyske hæren var blitt massakrert. Da de slo leir i nærheten av Nicea (dagens Iznik) møtte de restene av den tyske hæren, inkludert en fortumlet og syk Konrad. Franskmennene med de overlevende tyskerne fortsatte å marsjere i økende uorden mot Antiokia ved Orontes. Deres humør ble løftet på juleaften da de slo leir ved den frodige dalen ved Efesos og ble angrepet av en tyrkisk hær som franskmennene klarte å slå tilbake.

Ludvig besluttet deretter å reise direkte over de frygiske fjellene i håp om at det ville gå raskere å nå fram til Eleonores onkel Raymond i Antiokia. Da de krysset fjellene ble de imidlertid skremt av de etterlatte likene etter den tidligere drepte tyske hæren.

Den dagen de begynte å krysse fjellet Kadmos (Topçambaba i provinsen Aydin) besluttet Ludvig å ta ansvaret for enden av toget hvor de ubevæpnede pilegrimene og de som fraktet utstyr marsjerte. Fortroppen med Eleonore ble kommandert av hennes vasall fra Aquitaine, Geoffrey de Rancon. Fortroppen som ikke var belemret med bagasjen nådde toppen av Kadmos hvor de Rancon ga ordre om gjøre leir for natten før han endret seg og besluttet å marsjere videre sammen med greven av Maurienne, Ludvigs onkel, til et platå rett ved som ville gi en bedre leir. Slike ulydigheter skjedde stadig i hæren på grunn av kongens manglende autoritet. Nå grep tyrkerne, som hadde fulgte med i flere dager, muligheten og angrep de som ennå ikke hadde nådd toppen. Tyrkerne hadde erobret fjellets topp, og franskmennene, både soldatene og pilegrimene, ble overrasket. Det var intet håp om å slippe unna. De som forsøkte ble tatt og drept, og mange menn, hester og bagasje forsvant over kanten til dalen under.

Kongen ble reddet av sin egen mangel på autoritet – etter å ha hånet en konges klesdrakt til fordel for en soldats enkle våpenkjole klarte han å slippe unna uskadd, i motsetningen til livvaktene som ble brutalt slått i hjel. Det fortelles at han «raskt og tappert klatret i fjellet ved å benytte seg av en del trerøtter som Gud hadde gitt for hans trygghet» og klarte å overleve angrepet. Andre var ikke så heldige: «Ingen hjelp kom fra himmelen, unntatt at natten kom».

Den offisielle syndebukken for katastrofen ble Geoffrey de Rancon som hadde tatt beslutningen om å fortsette. Det ble foreslått å henge ham, noe kongen ignorerte. Siden han var Eleonores vasall mente andre at hun hadde den egentlige skyld i massakren. Dette skal ikke ha gjort henne mer populær; heller ikke det faktum at hennes egne soldater, som marsjerte i fortroppen, ikke var involvert i kampene. Hennes rykte ble ytterligere skadet av hennes angivelige affære med onkelen Raymond av Poitiers, prins av Antiokia.

Det hevdes av oppholdet i det østlige Middelhav inspirerte Eleonore til å kunngjøre sjørettslover, de såkalte Rôles d'Oléron trådte i kraft i 1160 og dannet siden basis for europeisk sjørett.

Opphevelse av ekteskapet

Kart over Det nære østen i 1135

Selv før korstoget hadde Eleonore og Ludvig blitt kjølige overfor hverandre. Byen Antiokia hadde blitt annektert av Bohemond I av Antiokia i det første korstoget, og ble nå styrt av Eleonores fargesprakende onkel Raymond som hadde fått fyrstedømmet ved å gifte seg med den regjerende prinsessen Constance av Antiokia. Eleonore støttet hans ønske om gjenerobre det nærliggende grevskapet Edessa, som var grunnen til korstoget. I tillegg til å ha stått nær Raymond i barndommen viste hun nå en omfattende glede ved å være sammen med sin onkel. Mens mange historikere i dag anser dette som familieglede, grunnet deres tidligere vennskap og hans likhet med hennes far og bestefar, valgte de fleste den gang å tro at de to hadde en affære som involverte ekteskapsbrudd og utroskap foruten incest.

Ludvig var pålagt av kirken til å reise til Jerusalem mens Eleonore erklærte at hun ønsket å bli hos Raymond sammen med sine soldater fra Aquitaine. Ludvig fikk henne da fraktet ut med makt og hans lange marsj mot Jerusalem og tilbake nordover svekket hæren. Hennes fengsling gjorde ridderne motløse og den delte korsfarerhæren kunne ikke overvinne muslimenes styrker. Av ulike grunner, muligens at tyskerne insisterte på erobring, angrep korsfarerlederne Damaskus som hadde vært korsfarernes allierte fram til angrepet. Da dette forsøket mislykkes trakk de seg deretter tilbake til Jerusalem og vendte deretter hjem til Europa.

Å komme seg hjem var ikke lettere. Det kongelige paret reiste på hver sitt skip, og begge ble først angrepet i mai av bysantinske skip som forsøkte å erobre begge skipene for å ta dem til byen Bysants, etter sigende på ordre fra keiseren selv. De slapp unna angrepet uskadde, men dårlig vær drev Eleonores skip langt sørover mot Barbareskkysten. Ingenting ble hørt fra henne på to måneder før i midten av juli da Eleonores skip nådde fram til Palermo på Sicilia hvor hun fikk høre at både hun og ektemannen var blitt oppgitt som døde.

Kongen var fortsatt savnet, men hun ble gitt ly og kost av tjenerne til kong Roger II av Sicilia inntil kong Ludvig til slutt nådde fram til Calabria og hun dro da dit for å møte ham. Senere ved kong Rogers hoff i Potenza fikk hun høre nyheten om at hennes onkel Raymond var død. Denne nyheten synes å ha endret parets planer: istedenfor å dra tilbake til Frankrike fra Marseille dro de til paven i Tusculum hvor han hadde oppholdt seg i fem måneder på grunn av et opprør.

Pave Eugenius III ga ikke, som Eleonore hadde håpet, en opphevelse av ekteskapet, men forsøkte å forsone Eleonore og Ludvig, bekreftet deres ekteskaps lovlighet, og proklamerte at intet ord kunne bli sagt imot det, og at det ikke kunne bli oppløst under noen påskudd. Han sørget for at Eleonore ikke hadde noe annet valgt enn å sove i samme seng med Ludvig. Her unnfanget de sitt andre barn, datteren Alix. Ekteskapet var nå dødsdømt. Ludvig var fortsatt uten en sønn og mannlig arving, han merket økt motstand mot Eleonore fra sine baroner, og dertil kom hennes eget ønske om skilsmisse. I denne situasjonen hadde Ludvig få valgmuligheter. Den unge dronningen var øyensynlig mer enn hva ektemannen, og kirken, kunne tåle. «Jeg trodde jeg hadde giftet meg med en konge, men fant ut at jeg var viet til en munk», skal Eleonore ved en anledning ha uttalt.

Den 11. mars 1152 møttes de i den kongelige festningen i Beaugency for å oppløse ekteskapet. Møtet ble presidert av erkebiskop Hugh Sens, øverste geistlige og primas i Frankrike, og Ludvig og Eleonore var begge til stede. Det samme var erkebiskopene av Bordeaux og Rouen. Erkebiskop Samson av Reims handlet på Eleonores vegne og talte hennes sak. Den 21. mars innvilget de fire erkebiskopene med pavens samtykke at ekteskapet ble opphevet grunnet konsangvinitet (blodsslektskap) av fjerde grad (de var tremenninger og delte felles opphav med Robert II av Frankrike). Deres døtre ble derimot erklært legitime og foreldremyndigheten og varetekten for dem ble gitt til faren. Erkebiskop Samson fikk forsikringer om at Eleonores landområder og riker skulle bli gitt tilbake til henne.

Andre ekteskap

Henrik II av England

Ekteskapet til Eleonore av Aquitaine til Henrik av Anjou og Henriks påfølgende kroning som Englands konge skapte et europeisk storrike.

To adelsmenn, — Theobald V, greve av Blois og Geoffrey VI, greve av Anjou (bror av Henrik, hertug av Normandie), — forsøkte å kidnappe Eleonore da hun reiste til Poitiers for å gifte seg med henne og deretter kreve hennes gods og riker. Eleonore sendte da utsendinger til Henriks hoff i Anjou med anmodning om at han måtte komme straks og gifte seg med henne. Den 18. mai 1152 (1. pinsedag), seks uker etter skilsmissen, ble Eleonore gift med Henrik «uten den pomp og prakt som var passende for deres rang».

Ved dette ble Eleonore hertuginne av Normandie og grevinne av Angevin mens Henrik ble hertug av Aquitaine og greve av Poitiers. Hun var omtrent tolv år eldre enn ham, og var nærmere i slekt med ham enn hva hun hadde vært til Ludvig. De var halve tremenninger gjennom deres felles forfedre Ermengarde av Anjou (hustru av Robert I, hertug av Burgund, og Geoffrey II, greve av Gâtinais); de var begge etterkommere av Robert II av Normandie. Et mulig ekteskap mellom Henrik og Eleonores datter Marie hadde faktisk blitt erklært umulig på grunn av slektskapet. En av Eleonores elskere, i henhold til ryktene, skal ha vært Henriks far, Geoffrey av Anjou, som hadde rådet sin sønn til å unngå enhver befatning med henne.

I løpet av de neste tretten årene fødte hun Henrik fem sønner og tre døtre: Vilhelm; Henrik; Matilda; Rikard; Geoffrey; Leonora; Johanna; og Johan. Historikeren John Speed nevner muligheten av at Eleonore også hadde en sønn ved navn Filip som døde ung. Speeds kilder eksisterer ikke lenger og han er den eneste som nevner denne fødselen.

Eleonores ekteskap ble sagt å ha vært stormende og kranglete, skjønt med tilstrekkelig samarbeid til at de produserte minst åtte svangerskap. Henrik var på ingen måte trofast til sin hustru, og hadde et rykte som rundbrenner. Deres felles sønn Vilhelm og Henriks sønn Geoffrey utenfor ekteskapet ble født kun noen måneder fra hverandre. Henrik ble far til en rekke barn utenfor ekteskapet. Eleonore synes å ha hatt et ambivalent forhold til disse affærene; for eksempel ble Geoffrey av York, en illegitim sønn av Henrik og en prostituert ved navn Ykenai, anerkjent av Henrik som hans barn og vokste opp i Westminster under dronningens omsorg.

Tiden mellom Henriks tiltredelse og Eleonores siste fødsel var turbulent og urolig: Aquitaine trosset Henriks autoritet som Eleonores ektemann; det ble gjort (mislykkede) forsøk på å kreve Toulouse, den rettmessige arven etter Eleonores bestemor og far; Ludvig av Frankrike ble enkemann og giftet seg på nytt; og Henriks yngste sønn (Henrik den unge konge) inngikk giftermål med Ludvigs datter Marguerite. Den største prøvelsen var striden mellom kong Henrik og Thomas Becket, engelsk kansler og senere erkebiskop av Canterbury. Vi vet lite om Eleonores deltagelse i riksstyret i denne tiden. Ved slutten av 1166, og fødselen av deres siste barn, hadde Henriks affære med Rosamund Clifford blitt kjent, og Eleonoras ekteskap med Henrik synes å ha strandet for godt.

Eleonores tredje datter Matilda ble i 1167 bortgiftet til Henrik Løve av Sachsen. Eleonore ble i England sammen med sin datter inntil Matildas reise til Normandie i september. Etterpå samlet Eleonore sine flyttbare eiendeler i England og fikk dem i desember transportert i flere skip til Argentan i nordlige Frankrike. I løpet av julefeiringen ved det engelske hoffet synes hun å ha inngått en avtale om skilsmisse fra Henrik. Hun dro til sin egen by Poitiers rett etter jula. Henrik gjorde intet for å hindre henne og lot faktisk sin hær personlig eskortere henne dit før han lot den angripe festningen til den opprørske familien Lusignan. Henrik fortsatte deretter med sine egne foretak utenfor Aquitaine og etterlot jarl Patrick, den lokale kommandanten, som hennes beskyttende verge. Da Patrick ble drept i et bakhold var Eleonore etterlatt til å håndtere sin arv på egen hånd, og overtok også byrden ved å betale løsepenger for Patricks nevø, William Marshal.

Det litterære sentrum i Poitiers

Palasset i Poitiers, setet til grevene av Poitou og hertugene av Aquitaine på 900-tallet og til 1200-tallet var Eleonores meget litterære og kunstneriske hoff som inspirerte fortellinger om høvisk kjærlighet.

Foto: Christophe.Finot

Eleonoras krets av forfattere introduserte Arthur-mytene i den normanniske kulturkretsen.
(Arthur på billedvev fra 1385)

Da Henrik II ble konge av England i 1154 rådde han over et veldig rike, Angevin-riket, som foruten England også omfattet Normandie, Anjou, Maine og Touraine, og med Eleonore også Poitou og Aquitaine. I dette omfattende fransk-engelske riket var fransk det litterære språk og det kulturelle sentrum var Eleonores hoff. Hennes bestefar, Vilhelm IX, var den første kjente trubadur, som dyrket et hoff med dikt og sang, og hennes far, Vilhelm X, videreførte denne arven og var selv en beskytter av kunsten. I dette miljøet vokste Eleonore opp, selv godt utdannet og belest, og «takket være Eleonores innflytelse kom de provençalske trubadurenes høviskhet til prege litteraturen i Europa 100 år framfor i tid».

Blant de diktere som hun var beskytter av var blant annet Wace, Benoît de Sainte-Maure, og Chrétien de Troyes. Fra Wace mottok Eleonore i 1155, året etter at hun var blitt dronning, en rimkrønike-oversettelse av Geoffrey av Monmouth som han kalte Roman de Brut. Dette er første gang begrepet «roman» brukes på fransk, som fra denne tiden beskrev de bøker som var oversatt fra latin til romansk, det vil si fransk. Wace fabulerte videre om kong Arthur, som opptar en tredjedel av verket, og la dermed grunnen til den franske Arthur-litteraturen, de såkalte bretonske romaner (romans bretons), i hoffkulturen i Poiters og Troyes hvor henholdsvis Eleonore og hennes datter Marie av Champagne regjerte. Tidens fremste dikter Chrétien de Troyes tilhørte Maries hoff, og fra ham er det bevart fem bretonske «ridder»-romaner, skrevet i perioden 1165 og 1190, hvor heroisk kamp forenes med høvisk kjærlighet.

Palasset i Poitiers: Salle des pas perdus

Foto: Remi Jouan

En annen sjangre fra samme tid og samme miljø sprang ut av både 1100-tallets interesse for antikkens forfattere og den sørfranske høviske diktningen. Den ledende forfatteren her var en annen ved Eleonores hoff, Benoît de Sainte-Maure, som skrev Troja-romanen (Le Roman de Troie) ca 1165. Denne hofflitteraturens hensikt var å fungere som et moralsk speil for fyrstene, hvor de litterære figurene opptrådte i henhold til høvisk kjærlighet. Dedikasjonen i diktet til en «riche dame de riche rei» er med sikkerhet identifisert som Eleonore av Aquitaine, og tjener også til å datere diktet til årene før Eleonore ble fengslet av Henrik II i 1173.

Eleonore bodde bare kortere perioder i England. Det var Poitiers som var hennes hjem. Til tross for all hennes innflytelse på kulturen er Eleonores tid i Poitiers lite kjent. En liten katedral står fortsatt med de glassmalerier som feiret Eleonore og Henrik II, og viser et familietre som vokser fra deres bønner. Eleonores hoff var i Palasset i Poitiers (Palais de justice de Poitiers), som hadde vært sete for hertugene av Aquitaine siden 1000-tallet. Vilhelm IX bygde et tårn hvor han plasserte sin elskerinne Dangereuse, Eleonores bestemor. Eleonore selv forbedret palasset, og selv i sluttfasen av hennes liv (antagelig en gang mellom 1191 og 1204) bygde hun det ut til en enorm spisesal, Salle des Pas Perdus («Salen med de tapte fotskritt»), hvor hvert skritt ble gjort taust av hallens veldige størrelse, 50 meter langt og 17 meter bredt, kanskje den største i Europa på denne tiden.

Det kan virke som om det i Eleonores sal ble dyrket én særegen litterær aktivitet ved at «jury» bestående av tolv menn og kvinner hørte på fortellinger om kjærlighet mellom adelige personer som dem selv. Om det virkelig fantes en slik «kjærlighetssal» hvor den høviske kjærligheten ble dyrket i ord er uklart. Det finnes dog noen fragmenter fra hoffbrev, bestemmelser og bedømmelser som kan gi hentydninger om et aristokratisk «elskovshoff», men særlig fra et merkverdig verk De amore (Om kjærligheten) som ble skrevet av Andreas Capellanus. På den ene siden er det en avhandling om kjærlighetens vesen og vilkår, og på den andre siden er den tilsynelatende en satire som håner det samme. Det er særlig kapittelet om utroskap som har spredt oppfatningen om et middelaldersk «elskovshoff», men cours d'amour betyr heller «elskovsdomstol». I beste fall var det en form for selskapslek ved Eleonores hoff, men kan like gjerne være forfatterens ironiske framstilling.

Opprør og fengsling

Henrik II konsentrerte seg om å kontrollere sitt stadig større rike. Etter en konflikt lot han sin erkebiskop Thomas Becket i Canterbury bli myrdet i 1170. Om det var Henriks egentlig mening å ta sin erkebiskop av dage er usikkert. Mordet vekket uansett avsky i hele Europa, en oppfatning som antagelig ble delt av Eleonore.

I mars 1173 gikk Henrik og Eleonores sønn Henrik den unge konge til opprør, antagelig krenket av at faren ikke ga ham makt og autoritet til tross for at han var tronarvingen. Da opprøret feilet flyktet den unge Henrik til Paris. Deretter dro han i hemmelighet til Aquitaine hvor hans to yngre brødre Rikard og Geoffrey levde sammen med sin mor, og «med hennes overbærenhet», slik ble det uttrykt, «overtalte han dem til å slå seg sammen med ham».

Dronningen sendte sine yngre sønner til Frankrike «for å delta sammen med ham mot deres far kongen». Straks hennes sønner hadde dratt til Paris oppmuntret Eleonore adelen i sør til å gå i opprør med hennes støtte. Mellom mars og mai forlot Eleonore Poitiers for å slutte seg til sønnene til Paris, men hun ble arrestert på vegen og sendt til kong Henrik II i Rouen. Fengslingen ble ikke gjort offentlig kjent, og det er ikke kjent hvor hun oppholdt seg det neste året. Den 8. juli 1174 dro Henrik med skip fra havnen i Barfleur til England. Med seg hadde han Eleonore. Så snart som de gikk i land i Southampton ble Eleonore fraktet til enten Winchester Castle eller Sarum Castle og holdt fengslet der.

Fengselsårene 1173–1189

En avbildning av Eleonore i et manuskript.

Eleonore satt fengslet i seksten år, det meste av tiden på ulike steder i England. I løpet av sin fengsling ble Eleonore naturlig nok mer og mer fjern fra sine sønner, også Rikard som hun kan ha betraktet som sin favoritt. Hun hadde ikke muligheten til å se sine sønner særlig ofte under sitt fangenskap, skjønt hun ble løslatt ved spesielle anledninger som til julefeiringen. Omtrent 6,5 km fra Shrewsbury ved klosteret Haughmond ligger «Queen Eleanor's Bower» («Dronning Eleonores kammer/lysthus»), ruinene etter en festning som muligens kan ha vært et av hennes fengsler.

Henrik mistet sin store kjærlighet, Rosamund Clifford, i 1176. Han hadde møtt henne i 1166 og innledet et forhold til henne i 1173, angivelig mens han overveiet skilsmisse fra Eleonore. Rosamond var en av Henriks mange elskerinner, men selv om han behandlet sine andre forhold diskret, skrøt han av Rosamund. Den beryktede affæren fikk en munk og skriver med anlegg for latin til å skrive hennes navn som «Rosa Immundi», eller «Rose av ukyskhet». Likeledes var Rosamund antagelig et av Henriks våpen for å provosere Eleonore til å kreve ekteskapet oppehvet (noe som blusset ut i oktober 1175). Hadde hun så gjort kunne Henrik ha utpekt Eleonore som abbedisse av Fontevraud, krevd at hun tok løftet om fattigdom, og følgelig frasagt seg sine titler og bortimot halve riket til ham, men Eleonore var for snedig til å bli provosert til dette. Etter Rosamunds død spredte det seg et rykte om at hun hadde blitt forgiftet av Eleonore. Det er ikke kjent om Henrik trodde på dette, men han donerte mye penger til nonneklosteret Godstow, der Rosamund er gravlagt.

I 1183 forsøkte Henrik den unge konge på nytt å reise seg mot sin far. Han var gjeldstynget og var blitt nektet å ha kontroll over Normandie, og i denne situasjonen forsøkte han å overfalle sin far i Limoges. Han fikk støtte fra tropper sendt av sin bror Geoffrey og Filip II August av Frankrike. Henriks tropper befestet byen og tvang sønnen på flukt. Henrik den unge konge vandret målløst om i Aquitaine inn til han ble syk av dysenteri. Om lørdagen 11. juni 1183 innså unge Henrik at han var døende. Tynget av samvittighetskvaler ba han om at Henrik II måtte tilgi ham. Henrik II fryktet det var en felle og holdt seg unna, men sendte sin ring til sønnen. Klamrende til ringen ba Henrik den unge konge om at hans far ville vise hans mor nåde, og at alle hans venner skulle be Henrik II om at han skulle løslate henne. Kongen sendte Thomas av Earley, erkediakon av Wells, for å fortelle Eleonore i Sarum om hva som hadde skjedd. Etter sigende skal Eleonore ha hatt en drøm hvor hun forutså sin sønn Henriks død. I 1193 fortalte hun pave Celestin III at hun ble plaget av minnet om sønnen.

Utsnitt av et stort veggmaleri, delvis skadet, som avbilder kong Johan av England sammen med moren Eleonore, og et tog av andre.

I 1183 gjorde Filip av Frankrike krav om at flere eiendommer i Normandie tilhørte Den unge konges dronning Marguerite, men Henrik II hevdet at de en gang hadde tilhørt Eleonore og ville derfor gå tilbake til henne ved hennes sønns død. Av denne grunn førte Henrik II Eleonore til Normandie på slutten av sommeren 1183. Hun ble i Normandie i seks måneder. Dette var begynnelsen på en periode med større frihet for den fortsatt bevoktede kvinnen. Eleonore ble sendt tilbake til England antagelige tidlig i 1184. I de neste få årene reiste Eleonore ofte sammen med sin ektemann og deltok tidvis i styringen av riket sammen med ham. Hun hadde imidlertid fortsatt en vokter med seg, og var ikke fri.

Enkestand

Da Henrik II døde 6. juli 1189, kun dager etter at han hadde fått en skade i en ridderturnering, var Rikard Løvehjerte hans ubestridte arving. En av hans første bestemmelser som konge var å sende William Marshal til England med ordre om å frigjøre Eleonore fra fengsel, men hennes voktere hadde allerede satt henne fri.

Eleonore red til Westminster og mottok troskapedene fra mange av lordene og prelatene på vegne av den nye kongen. Hun hersket over England i Rikards navn, og signerte som «Eleonore, ved Guds nåde, dronning av England». Den 13. august 1189 seilte Rikard fra Barfleur til Portsmouth og ble mottatt med stor entusiasme. Hun styrte England som regent da Rikard dro av sted på det tredje korstog. Hun personlig forhandlet hans løsepenger ved å reise til Tyskland.

Hun overlevde Rikard da han døde etter et skudd fra armbrøst og levde godt inn i regimet til sin yngste sønn kong Johan av England. I 1199, under fredsforhandlingene mellom Filip II av Frankrike og kong Johan ble det enighet om at Filips tolv år gamle arving Ludvig skulle bli gift med en av Johans nieser i Castilla. Johan ba Eleonore om å reise til Castilla for å velge en av prinsessene. I en alder av 77 år gammel reiste Eleonore fra Poitiers, og kun rett utenfor Poitiers ble hun overfalt og tatt til fange av Hugo IX av Lusignan som for lenge siden hadde blitt solgt av sine forfedre til Henrik II. Eleonore kjøpte seg fri ved å gå med på hans vilkår og fortsatte reisen sørover, krysset Pyreneene, og reiste gjennom kongedømmene Navarra og Castilla, og kom fram før slutten av februar 1200.

Gravutsmykkingen av Eleonore og Henrik ved klosteret Fontevraud.

Eleonores grav.

Kong Alfonso VIII og dronning Leonora hadde to gjenværende døtre som var ugifte, Urraca og Blanka (Blance). Eleonore valgte den yngste av dem, Blanka av Castilla. Hun ble i to måneder ved hoffet der og i slutten av mars dro hun og Blanche tilbake over Pyreneene. Mens de feiret påske i Bordeaux kom den berømte krigeren Mercadier til henne, og det ble da besluttet at han skulle eskortere dronningen og prinsessen nordover. «På den andre dagen i påskeuken, ble han drept i byen av en soldat i tjeneste til Brandin», en rivaliserende leiesoldatkaptein. Denne tragedien ble for mye for den aldrende dronningen, som ble utmattet og ute av stand til å fortsette til Normandie. Hun og Blanche red i lette etapper i Loiredalen, og hun overga Blanche til erkebiskopen av Bordeaux som overtok hennes eskorte. Den utmattede Eleonore dro videre til Fontevrault hvor hun ble. Tidlig om sommeren ble Eleonore syk og Johan besøkte henne der.

Eleonore ble dårlig på nytt tidlig i 1201. Da det brøt ut krig mellom Johan og Filip erklærte Eleonore sin støtte til Johan og dro fra Fontevrault til sin hovedstad Poitiers for å hindre at hennes sønnesønn Arthur, fiende av Johan, tok kontroll der. Arthur hadde hørt om hennes planer og beleiret sin bestemors festning i Mirabeau. Da Johan hørte om hva hans nevø var i ferd med å gjøre marsjerte han sørover, angrep Arthurs styrker og tok ham til fange. Eleonore dro da tilbake til Fontevrault hvor hun tok sløret som nonne.

Hun døde i 1204 og ble gravlagt i klosteret Fontevraud ved siden av sin ektemann Henrik og sin sønn Rikard. Hennes gravbilde viser henne lesende i Bibelen og er dekorert med praktfulle juveler. Ved sin død hadde hun overlevd alle sine barn, unntatt kong Johan og dronning Leonora.

Eleonore i bøker, film og på scene

Eleonore og Henrik er hovedpersonene i James Goldmans skuespill The Lion in Winter, som ble filmet i 1968 med Peter O'Toole og Katharine Hepburn i hovedrollene. Hepburn fikk Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for sin innsats. En ny dramatisering for TV i 2003 hadde Patrick Stewart og Glenn Close i hovedrollene. Close fikk en Golden Globe for beste kvinnelige hovedrolle.

En beskrivelse av Eleonore i skuespillet Becket, som ble filmatisert i 1964 med Pamela Brown som dronningen, inneholdt historiske unøyaktigheter. Forfatteren Jean Anouilh vedgår disse unøyaktighetene i et forord.

I 2004 turnerte Eileen Page med monologen Mother of the Pride, skrevet av Catherine Muschamp, i Storbritannia. I 2005 spilte Chapelle Jaffe den samme rollen i Toronto.

«Dronning Elinor» opptrer i Shakespeares stykke Kong Johans liv og død, sammen med den øvrige kongefamilien. I produksjoner for britisk fjernsyn har dronningen blitt portrettert i dette stykket av Una Venning (1952) og Mary Morris (1984).

Eleonore har en sentral rolle i Sharon Kay Penmans historiske romantrilogi om Plantaganet'ene When Christ And His Saints Slept (1995), Time and Chance (2002), og Devil's Brood (2008). Penman har også skrevet en rekke historiske kriminalromaner hvor den aldrende dronningen sender sin betrodde tjener ut for å løse ulike mysterier og gåter. Titlene er Queen's Man, Cruel as the Grave, Dragon's Lair, og Prince of Darkness.

Eleonore opptrer også i en rekke filmatiseringer av de fiktive fortellingene om Ivanhoe og Robin Hood. Hun har blitt spilt av Martita Hunt i The Story of Robin Hood and His Merrie Men (1952); Jill Esmond i den britiske eventyrserien for TV The Adventures of Robin Hood (1952–1953); Phyllis Neilson-Terry i den britiske eventyrserien for TV Ivanhoe (1958); Yvonne Mitchell i BBCs TV-dramaserie The Legend of Robin Hood (1975); Siân Phillips i TV-serien Ivanhoe (1997); og Tusse Silberg i TV-serien The New Adventures of Robin Hood (1997).

Hun har videre blitt portrettert av Mary Clare i stumfilmen Becket (1923), basert på et skuespill av Alfred Tennyson; Prudence Hyman i den britiske TV-barneserien Richard the Lionheart (1962); og Jane Lapotaire i BBCs TV-dramaserie The Devil's Crown (1978), som skildret regimene til Henrik II, Rikard I og Johan. Senest har hun blitt portrettert av Lynda Bellingham i BBCs serie Robin Hood (2006).

Ekteskap og barn

Navn	Fødsel	Død	Notater
Med Ludvig VII av Frankrike (gift 12. juli 1137, annullert 21. mars 1152)
Marie, grevinne av Champagne	1145	11. mars 1198	gift Henrik I, greve av Champagne; hadde barn
Alix, grevinne av Blois	1151	1198	gift med Theobald V, greve av Blois; hadde barn
Med Henrik II av England (gift 18. mai 1152, enke den 6. juli 1189)
Vilhelm IX, greve av Poitiers	17. august 1153	April 1156	aldri gift; ingen arving
Henrik den unge konge	28. februar 1155	11. juni 1183	gift med Marguerite av Frankrike; ingen arving
Matilda av England	Juni 1156	13. juli 1189	gift med Henrik Løve, hertug av Sachsen; hadde barn
Richard I av England	8. september 1157	6. april 1199	gift med Berengaria av Navarra; ingen arving
Geoffrey II, hertug av Bretagne	23. september 1158	19. august 1186	gift med Constance, hertuginne av Bretagne; hadde barn
Eleonore, dronning av Castilla	13. oktober 1162	31. oktober 1214	gift med Alfonso VIII av Castilla ; hadde barn
Johanna, dronning av Sicilia	Oktober 1165	4. september 1199	gift med 1) Vilhelm II av Sicilia 2) Raymond VI av Toulouse; hadde barn
Johan av England	24. desember 1167	19. oktober 1216	gift 1) Isabella, grevinne av Gloucester 2) Isabella, grevinne av Angoulême; hadde barn

Litteratur

Biografier og andre litterære verker

• Ball, Margaret: Dutchess of Aquitaine, St. Martin's Press, 13. juni 2006, ISBN 0312205333, ISBN 978-0312205331
• Boase, Roger: The Origin and Meaning of Courtly Love: A Critical Study of European Scholarship, Manchester University Press, 1977, ISBN 0719006562
• Bull, Marcus & Catherine Léglu (red.): The World of Eleanor of Aquitaine: Literature and Society in Southern France between the Eleventh and Thirteenth Centuries. Woodbridge, Boydell & Brewer 2005, ISBN 1843831147, EAN 9781843831143
• Calmel, Mireille: Le lit d'Aliénor, 2001, XO éd. 1. februar 2002, ISBN 2845630417, EAN 9782845630413
• Duby, Georges: Women of the Twelfth Century, Volume 1 : Eleanor of Aquitaine and Six Others, University Of Chicago Press, 24. november 1997, ISBN 0226167801, ISBN 978-0226167800
• Fripp, Robert: Power of a Woman. Memoirs of a turbulent life: Eleanor of Aquitaine, Shillingstone Press, 1. november 2006, ISBN 0978062140, ISBN 9780978062149
• Gregory, Kristiana: The Royal Diaries, Eleanor Crown Jewel of Aquitaine, Scholastic Press, 1. november 2002, ISBN 0439164842, ISBN 978-0439164849
• Kaufman, Pamela: The Book of Eleanor: A Novel of Eleanor of Aquitaine, Crown, 12. mars 2002, ISBN 0609609068, ISBN 978-0609609064
• Kelly, Amy Ruth: Eleanor of Aquitaine and the Four Kings, Harvard University Press, 1. januar 1950, ISBN 0674242505, ISBN 9780674242500
• Meade, Marion: Eleanor of Aquitaine: A Biography, Hawthorn Books, New York, 1977, ISBN 0801522315
• Parsons, John Carmi & Wheeler, Bonnie: Eleanor of Aquitaine: Lord and Lady, Palgrave Macmillan, New York, September 2002, ISBN 0-312-29582-0
• Plaidy, Jean: The Courts of Love, Putnam Pub Group, 1987, ISBN 0399132945, ISBN 9780399132940
• Seward, Desmond: Eleanor of Aquitaine: The Mother Queen (1978)
• Weir, Alison: Eleanor of Aquitaine: A Life (1999) ISBN 0-224-04424-9

Eksterne lenker

• (en) Eleanor of Aquitaine – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Eleanor of Aquitaine – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Eleonore-vasen Arkivert 28. juni 2009 hos Wayback Machine., bevart i museet Louvre
• RoyaList Online interactive family tree, interaktivt kongelig slektstre (engelsk)