Den andre Balkankrigen

Den andre balkankrig
Konflikt: Balkankrigene
	; Krigens forløp
Dato	16.- - 18. juli 1913
Sted	Balkan
Resultat	Bulgarsk nederlag; București-traktaten
	Stridende parter
Bulgaria; Støttet av:; Østerrike-Ungarn	Hellas ; Serbia ; Montenegro ; Romania ; Det osmanske riket
	Styrker
Bulgaria: 500 221–576 878	Hellas: 150 000; Serbia: 220 000; Montenegro: 12 000
	Tap
93 000 døde eller sårede	Rundt 91 000 døde eller sårede

Den andre Balkankrigen ble utkjempet i perioden mellom 16. juni og 18. juli 1913. Krigen sto mellom Bulgaria på den ene side, mot Hellas, Serbia og Romania på den annen. Da det så ut til at Bulgaria kom til å tape, intervenerte dessuten Det osmanske rike for å ta tilbake noen av områdene som ble tapt under den første Balkankrigen.

Den andre Balkankrigen markerer dermed sammenbruddet av Balkanforbundet kjent fra den første Balkankrigen, og førte til at Serbia, som var alliert med Russland, ble en viktig regional makt. Men dette førte igjen til at Østerrike-Ungarn ble urolig, og slik ble resultatet av denne krigen en del av opptakten til første verdenskrig.

Bakgrunn og forløp

I den første balkankrig hadde Balkanforbundet lyktes med å erobre Det osmanske rikets europeiske provinser, slik at tyrkerne bare hadde halvøyene Çatalca og Gallipoli igjen. Fredsslutningen i London ble undertegnet 30. mai 1913, og garanterte blant annet et uavhengig Albania.

Men denne fredsavtalen løste ikke problemet med at partene ikke var enige om hvordan det erobrede området skulle fordeles, særlig Makedonia. Bulgarias standpunkt var at de hadde fått liten uttelling for sin krigsinnsats, særlig ønsket de deler av Makedonia, samt byen Thessaloniki hvor de allerede hadde utstasjonert et regiment. Hellas og Serbia var på den annen side misfornøyd med at de måtte forlate Albania. For å demme opp mot bulgarsk ekspansjon dannet de derfor en allianse til tross for stor intern uenighet.^[1] Bulgaria motsatte seg Romanias krav på den bulgarske befestningen i Silistra ved Donau, som belønning for at de holdt seg nøytrale under den første balkankrig.

Russland var fra 1912 alliert med både Serbia og Bulgaria og ville unngå krig mellom sine allierte. Men under forhandlingene fortsatte spredte kamphandlinger i Makedonia seg mellom disse landene.^[2] Den 16. juni beordret den bulgarske overkommandoen, uten forutgående konsultasjoner med egen regjering, sine tropper til å angripe serbiske og greske posisjoner, noe som førte til krigserklæringer.

Bulgaria ønsket å sikre seg hele Makedonia for slik å dominere Balkan, men for Serbia og Hellas ga krigen anledning til å sikre sine posisjoner i Makedonia og unngå bulgarsk dominans.

Hellas var tallmessig overlegen ved Thessaloniki og Bulgaria måtte trekke seg rask tilbake. Stort sett var bulgarerne på defensiven, og tapte de fleste slagene.^[3] Da Romania gikk inn i krigen i månedsskiftet juni/juli, og senere også Det osmanske riket som så sitt snitt til å ta tilbake noe av det tapte fra den første Balkankrigen, måtte Bulgaria be om våpenhvile. Koleraen som herjet øst i Europa, brøt ut blant styrkene, slik at verken Romania eller tyrkerne kom i kamp. Bulgaria tapte de territoriene de hadde fått i den første Balkankrigen, men dette ble en midlertidig avtale, da første verdenskrig brøt ut neste sommer.

Referanser

^ «Den nye krig på Balkan og dens aarsaker». Arbeidet. 10. juli 1913. s. 1.
^ «Oprør og anarki i Makedonien». Social-Demokraten. 16. juni 1913. s. 3.
^ «Et nødskrik fra Bulgarien». Finmarken. 3. september 1913. s. 3.

Se også

[1] «Den nye krig på Balkan og dens aarsaker». Arbeidet. 10. juli 1913. s. 1.

[2] «Oprør og anarki i Makedonien». Social-Demokraten. 16. juni 1913. s. 3.

[3] «Et nødskrik fra Bulgarien». Finmarken. 3. september 1913. s. 3.

[1]

[2]

[3]