Benedikt XII
| Benedikt XII | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Jacques Fournier 1280[1]  Saverdun[2] | ||
| Død | 25. apr. 1342[1][3] Avignon | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest, teolog, inkvisitor, katolsk biskop (1317–) | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Universitetet i Paris, Sorbonne | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Notre-Dame des Doms d'Avignon | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Benedikt XII. egentlig Jacques de Novelles, også kalt Jacques Fournier (født 1285 i Saverdun; død 25. april 1342 i Avignon) var pave mellom 1334 og 1342. Han residerte i Avignon.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Intet er kjent om Jacques Fourniers bakgrunn eller liv før hans geistlige karriere. Det første man vet om han, er at han som ung inntrådte i cistercienserordenen. Først var han i klosteret i Boulbonne, og senere flyttet han til Fontfroide, hvis abbed var hans utenomekteskapelige farbror. Han studerte senere teologi ved universitetet i Paris, der han tok doktorgrad.
Biskop
[rediger | rediger kilde]I 1317 ble han biskop av Pamiers, og kom til å bekjempe katarene. Ni år senere, i 1326, ble han innsatt som biskop av Mirepoix.
Kardinal
[rediger | rediger kilde]I 1327 ble Fournier utnevnt av pave Johannes XXII til kardinalprest med Santa Prisca som tittelkirke.
Pavevalget
[rediger | rediger kilde]Etter pave Johannes XXIIs død i 1334 trådte konklavet sammen for å utse ny pave. Kardinal Jean-Raymond de Comminges syntes å være den opplagte ettertrederen, men da han nektet å love å forbli i Avignon, og i stedet ville flytte tilbake til Roma, mistet han sin støtte. Kardinal Fournier ble dermed uformodet valgt til pave, uformodet selv om han var en av få i kardinalkollegiet som virkelig var meritert for oppgaven, og skjønt hans opphav var hyllet i mørke og han ikke hadde noen egen formue. Han ble valgt med to tredjedeler av stemmene og besteg pavetronen den 8. januar 1335.
Pontifikat
[rediger | rediger kilde]Han innledet sitt pontifikat med atskillige reformtiltak, både vedrørende embetskumulasjon og klostervesenet, likesom han tok avstand fra den ellers florerende nepotismen. Ifølge Ægidius av Viterbo skal Benedikt ha ytret: «En pave skal være som Melkisedek: uten far, uten mor, uten avstamning».
I politikken ble han ved sin tronbestigning mindre vel bevandret. Han søkte fremfor alt å gjenopprette freden innen kirken, så vel på det læremessige område som i forholdet til den verdslige makt. Han inngrep utjevnende i stridene på den iberiske halvøy, og opptrådte forsonlig selv mot Ludvig av Bayern, skjønt alle forliksforsøk strandet på grunn av det franske hoffs intriger. Fra denne fase av striden mellom kurien og Ludvig stammer kurforeningen i Rense i 1338.
I likhet med den utslåtte pavekandidaten, kardinal Comminges, var Benedikt bestemt på å tilbakeføre pavedømmet til Roma. Han ga derfor ordre fra Avignon om å restaurere Peterskirken og Lateranet. I Roma var mange positive til å ta imot paven, men kardinalkollegiet anså at det var umulig for kirken å leve og virke i et Italia som var herjet og splittet av partistrider. Benedikt besluttet å oppføre pavepalasset i Avignon i 1339.
Benedikt var meget interessert i teologi, og i 1335 lot han det utlyses fire måneders studier i patristikk. Arbeidet ble lagt frem 29. januar 1336 i bullen Benedictus Deus, som slo fast at man kom til himmelen eller helvete umiddelbart etter døden, og ikke ventet på dommedag i et slags mellomstadium, slik man man hadde trodd tidligere.[4] Han bekjempet energisk visse kirkelærer som oppstod blant noen fransiskanere (Fraticelli, Marsilius av Padova, Wilhelm av Ockham, Mikael av Cesena), og stilte seg blant annet bak pave Johannes XIIs standpunkt i fattigdomsstriden.
For å få bukt med illojalitet i Irland, forsøkte han å få Edvard III av England til å gjennomføre en inkvisisjon der. Han forsøkte også å jobbe for gjenforening med østkirken, og sendte kirken i Armenia bistand da de ble invadert av muslimene.
Benedikt har i en satire av Petrarca og blant flere ikke-katolikker, iblant blitt ansett som en av de mer kritiserte paver, mens han i andre leirer har inntatt en hedersplass.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b BeWeb, BeWeB person-ID 8, besøkt 13. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ Union List of Artist Names, ULAN 500314191, utgitt 6. januar 2015, besøkt 14. mai 2024[Hentet fra Wikidata]
- ^ webdept.fiu.edu[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Benedictus Deus, On the Beatific Vision of God». Besøkt 13.11.2022.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Jan Ballweg: Konziliare oder päpstliche Ordensreform. Benedikt XII. und die Reformdiskussion im frühen 14. Jahrhundert. Spätmittelalter und Reformation N.R. 17. Mohr Siebeck, Tübingen 2001, ISBN 3-16-147413-9.
- (de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Benedikt XII» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 486–487.
- Hans Kühner: Benedikt XII. In: Hans Kühner: Lexikon der Päpste. Kirchengeschichte, Weltgeschichte, Zeitgeschichte. Von Petrus bis heute. Aktualisierte Lizenzausgabe. Fourier, Wiesbaden 1991, ISBN 3-925037-59-4.
- Bernhard Schimmelpfennig: Zisterzienserideal und Kirchenreform. Benedikt XII. (1334–1342) als Reformpapst. In: Zisterzienser-Studien 3 (= Studien zur europäischen Geschichte, 13). Colloquium Verlag, Berlin 1976, ISBN 3-7678-0421-2, S. 11–43.
- Verschiedene Autoren: La papauté d'Avignon et le Languedoc 1316–1342 (= Cahiers du Fanjeaux - Collection d'Histoire religieuse du Languedoc aux XIIIe et XIVe siècles, 26). Editions Privat, Toulouse 1991, ISBN 2-7089-3424-4 (Sammelband mit 17 Fachaufsätzen sowie Einführung und Schlusswort in französischer Sprache, davon 8 Beiträge mit direktem Bezug im Titel auf Jacques Fournier/Benedikt XII., auch zur Reform der Dominikaner Inhalt).
- Franz J. Felten: München, Paris und Avignon im Frühjahr 1337. Anmerkungen zur Wirkmächtigkeit von Geschichtsbildern. In: Bayern und Europa. Festschrift für Peter Claus Hartmann zum 65. Geburtstag. Hg. v. Konrad Amann [u. a.]. Frankfurt/a. M. [u. a.] 2005, S. 1–16
- Franz J. Felten: Die Ordensreformen Benedikts XII. unter institutionengeschichtlichem Aspekt. In: Institutionen und Geschichte. Theoretische Aspekte und mittelalterliche Befunde. Hg. v. Gert Melville. Köln, Weimar, Wien 1992 (= Norm und Struktur. Studien zum sozialen Wandel in Mittelalter und Früher Neuzeit 1), S. 369–435.
- Franz J. Felten: Auseinandersetzungen um die Finanzierung eines Kreuzzuges im Pontifikat Johannes' XXII. (1316-1334). In: L'Hostie et le denier. Les finances ecclésiastiques du haut Moyen Age à l'époque moderne. Actes du colloque de la Commission internationale d'histoire ecclésiastique comparée, Genève, août 1989. Édités par Marcel Pacaut et Olivier Fatio avec la collaboration de Michel Grandjean. Genf 1991 (= Publications de la Fac. Théologie de l'Université de Genève 14), S. 79–99.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]
