Aristippos fra Kyrene
| Aristippos | |||
|---|---|---|---|
 Aristippos | |||
| Født | ca. 435 f.Kr. Kyrene | ||
| Død | ca. 356 f.Kr. Kyrene | ||
| Beskjeftigelse | Filosof  | ||
| Barn | Arete fra Kyrene | ||
| Æra | Antikkens filosofi | ||
| Region | Vestlig filosofi | ||
| Hovedinteresser | Etikk | ||
| Ideer | Kyreneiske filosofi | ||
| Påvirket av | Sokrates, Protagoras | ||
| Påvirket hvem | Hegesias, Epikuros, Arete... | ||
Aristippos (gresk: Ἀρίστιππος) fra Kyrene (født ca. 435, død ca. 356 f.Kr.) var grunnlegger av den kyreneiske skole.[1] Han hadde vært elev av både førsokratiske Protagoras og av Sokrates i Athen, men tilpasset seg en meget annen filosofisk tankesett hvor han lærte at livets mål var å søke glede og behag ved å tilpasse omstendighetene til seg selv og opprettholde avpasset kontroll over både motgang og framgang. Enkelte uttalelser hos Sokrates «går langt i retning av å erklære det lystbetonte som det høyeste gode», men Aristippos utviklet dette synspunktet til en konsekvent lære om lystfølelsen (her forstått som det som er ettertraktelseverdig) som «eneste målestokk for hva som er et gode.» [2] Blant hans elever var hans datter Arete. Hans lære ble systematisert av hans sønnesønn Aristippos den yngre.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Aristippos, sønn av Aritades, ble født i Kyrene i antikkens Libya en gang rundt 435 f.Kr. Han reiste til Hellas for å være tilstede ved de olympiske leker. Her møtte han landbrukeren Iskomakos (omtalt og gitt navn til den sokratiske dialogen Oikonomikos av Xenofon), og ved dennes beskrivelse ble han svært oppsatt på å reise til Athen for å møte filosofen Sokrates.[3] Han ble værende i Athen til bortimot tiden da Sokrates ble dømt til døden i 399 f.Kr. Den greske historikeren Diodorus Siculus[4] daterer ham til 366 f.Kr., noe som er i overensstemmelse med hva som ellers er kjent om Aristippos, og med utsagnet[5] at Lais fra Korint, hetæren som han var intim med, ble født i 421 f.Kr.
Selv om Aristippos var en elev av Sokrates stilte han seg uavhengig til både prinsippene og praksisen til mesteren. Han levde overdådig, var lykkelig over å søke sanselig tilfredsstillelse og selskap hos den kjente Lais. Han tok også imot penger for å undervise, den første av Sokrates' elever som så gjorde.[6] Han skal også ha fortalt Sokrates at han bodde i et fremmed land for å unnslippe vanskeligheter etter å ha involvert seg i politikken i den byen han var født i.[7] Han oppholdte seg ved hoffet til Dionysios I av Syrakus (hvilket også Platon en tid gjorde) på Sicilia eller hos dennes sønn Dionysios den yngre. Det er også sagt at han ble tatt til fange av Artafernes, satrap av Sardis og den som fordrev spartanerne fra Rhodos i 396 f.Kr.[8] Aristippos synes dog å ha vendt tilbake til Kyrene hvor han opprettet en filosofisk skole, og tilbrakte sin alderdom.
I bok VI av De architectura, beskrev Vitruvius filosofen Aristippos:
- «Det er sagt om den sokratiske filosofen Aristippos at etter han hadde skipbrudd og ble kast i land på kysten til Rhodos, observerte han geometriske figurer som var tegnet der, skrek han ut til sine venner: "La oss være ved godt mot for jeg spor av mennesker." Med det dro han til byen Rhodos, og videre til gymnasion. Der begynte han å diskutere filosofiske emner, og gaver ble gitt til ham slik at han ikke bare kunne utstyre seg selv, men også de som fulgte ham med klær og andre livsnødvendigheter. Da hans følge ønsket å reise tilbake til sine land, og spurte ham om hvilket beskjed han ønsket at de fraktet med seg, ba han dem om si dette: at barn burde bli forsynt med eiendom og ressurser av et slikt slag som de kunne svømme med det selv ut av et skipsbrudd.»[9]
Filosofi
[rediger | rediger kilde]
De anekdoter som er fortalt om ham (særlig Diogenes Laertios har gitt mange)[10] er det ingen av dem som gir inntrykk av en person som var kun underlagt sine lidenskaper, men heller en som tok stolthet i å trekke glede fra alle omstendigheter av alle slag, og som kontrollerte fordeler og ulemper av alle former. Det er illustrert og bekreftet av to utsagn av Horatius at for å observere læren til Aristippos er «å bestrebe seg til å tilpasse omstendighetene til meg selv, ikke meg selv til omstendighetene»[11] og at «enhver beskaffenhet i lievet, hver stasjon og omstendighet la seg yndefullt på ham». Således da han ble bebreidet for sin kjærlighet til legemlig nytelse, svarte han at «det er ikke avholdenhet fra behag som er mest, men å beherske dem uten å bli verre.»[12] Da Dionysios, den ene eller den andre, ble provosert av en del av hans bemerkninger, beordret ham til å ta det laveste setet ved bordet, svarte han: «Du ønsker å beære dette setet.»[13]
Hvorvidt han var fange hos satrapen Artafernes, grovt fornærmet og faktisk også spyttet på av tyrannen, kunne nyte gledene ved et festmåltid eller rakket ned på for sin troløshet for Sokrates av sine medstudenter, beholdt han den samme kjølige ro. Han står fram som fornærmende for Xenofon og Platon, slik han er framstilt i førstnevntes dialog Memorabilia, hvor han holdt en posisjon i en diskusjon mot Sokrates som forsvarte overdådig og vellystig behag, og fra sistnevntes dialog Faidon hvor han var fraværende ved Sokrates' død, skjønt han var kun i Egina, 200 stadia fra Athen, noe som uten tvil nevnt som en bebreidelse.[14] Aristoteles kaller Aristippos for sofist,[15] antagelig heller for at han tok penger for sin undervisning enn for å tilhøre sofistisk filosofi. Aristoteles bemerket også en fortelling hvor Platon snakket til Aristippos med overdreven heftighet og at Aristippos svarte med kjølig ro.[16]
Aristippos overførte sin lære til sin datter Arete, som deretter lærte opp og videreførte den til sin sønn Aristippos den yngre som det er sagt hadde redusert den til et system. I sin etikk var Epikuros påvirket av Aristippos, og utviklet som ham en konsekvent hedonisme.[17] Også den samtidige Hegesias, også fra Kyrene, inntok den samme konsekvente hedoisme, men med tillegget at en tilstand av lykke, i betydningen konstant lystbetont tilstand, er i praksis umulig å oppnå, det vil si eduaimonistisk pessimisme.[2]
Diogenes Laertios har på autoriteten til Sotion og Panaitios oppgitt en liste av bøker hvor forfatterskapet er tilskrevet Aristippos, skjønt han sier også at ifølge Sosikrates av Rhodos skrev han ingenting.[18] En del brev som har blitt tilskrevet ham er blitt fastslått som forfalskninger.
Om gammel luksus
[rediger | rediger kilde]Et verks om er blitt tilskrevet til «Aristippos» i antikk tid var et skandaløst verk med tittelen Om gammel luksus (eller Om luksusen til de i gamle dager; gresk: Περὶ παλαιᾶς τρυφῆς). Dette verket, bedømt på de sitater som er bevart av Diogenes Laertios,[19] var fylt med pikante eller usmakelige anekdoter om filosofer og deres påståtte hengivenhet for guttekjærlighet og kurtisaner.[20] Forfatteren støtter sin påstander om Platons ulike erotiske forhold ved sitater av epigrammer tilskrevet filosofen;[21] og kommer med ekstreme påstander om at Periander, tyrannen av Korint, bedrev incest med sin egen mor.[22] At dette verket ikke kan ha blitt skrevet av Aristippos fra Kyrene har lenge vært åpenbart,[23] ikke minst for at forfatteren nevner Theofrastos som levde en generasjon etter Aristippos.[20] men navnet kan ha blitt benyttet av forfatteren for å antyde en forbindelse med den kjente hedonistiske forfatteren.[21]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Systematiseringen av den kyreneiske filosofi generelt plassert hos hans sønnesønn Aristippos den yngre.
- ^ a b Næss, Arne (1976): Filosofiens historie. Fra oldtid til renessanse I. Universitetsforlaget. 5. utg. s. 211.
- ^ Plutark: de Curios. 2.
- ^ Diodorus, xv. 76.
- ^ Skolia:. ad Aristoph. Plut. 179.
- ^ Diogenes Laertios, ii. 65
- ^ Xenofon: Memorabilia, ii. 1.
- ^ Diodorus, xiv. 79.
- ^ Vitruvius, vi. 1. Oversatt av Wikipedia for anledningen.
- ^ Diogenes Laertios, ii. 65 ff.
- ^ Horatius, i. 17. 23.
- ^ Diogenes Laertios, ii. 75
- ^ Diogenes Laertios, ii. 73
- ^ Det kan nevnes at heller ikke Platon var tilstede da det ble sagt at «han var syk».
- ^ Aristoteles: Metafysikken, ii. 2.
- ^ Aristoteles: Retorikken, ii. 23.
- ^ Næss, Arne (1976): Filosofiens historie. Fra oldtid til renessanse I. Universitetsforlaget. 5. utg. s. 226.
- ^ Diogenes Laertios, ii. 83-5
- ^ Diogenes Laertios, i. 96; ii. 23, 48-9; iii. 29-32; iv. 19; v. 3-4, 39; viii. 60
- ^ a b Castle, Warren James (1951): The Platonic epigrams, s. 14.
- ^ a b Gutzwiller, Kathryn J. (1998): Poetic garlands: Hellenistic epigrams in context, University of California Press, s. 50
- ^ Diogenes Laertios, i. 96
- ^ «Aristippus», oppslag i Chalmers, Alexander (1812): The General Biographical Dictionary Containing An Historical And Critical Account Of The Lives And Writings Of The Most Eminent Persons In Every Nation, s. 458.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Durant, Will (1967): The Story of Philosophy (2. utg.). New York: Simon & Schuster.
- Fuller, Benjamin A. G. (1955): A History of Ancient and Medieval Philosophy (revi. utg.). New York: Holt.
- Hamlyn, D. W. (1987): A History of Western Philosophy. London and New York: Viking.
- Kenny, Anthony, red. (1994): The Oxford History of Western Philosophy. Oxford and New York: Oxford University Press.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- «Aristippus» i: Internet Encyclopedia of Philosophy
- Cyrenaics Resource Håndbok for kyreneiske ressurser, primære og sekundærkilder, inkludert Aristippos