Alexander III (pave)
| Alexander III | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | Orlando Bandinelli ca. 1100  Siena | ||
| Død | 30. aug. 1181[1] Civita Castellana | ||
| Beskjeftigelse | Skribent, katolsk prest | ||
| Embete | |||
| Utdannet ved | Universitetet i Bologna | ||
| Gravlagt | Laterankirken Tomb of Alexander III | ||
Alexander III (født ca. 1105 i Siena, død 30. august 1181 i Civita Castellana) var pave 1159-1181.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Hans opprinnelige navn var Rolando Bandinelli. Han ble født i Siena i Italia.
Kardinal
[rediger | rediger kilde]Han ble i 1150 utnevnt til kardinal og like etter kansler. Han var den bitreste fiende til Huset Hohenstaufen, keiser Frederik Barbarossa. Da han i anledning av erkebiskop Eskils fengsling møtte på riksdagen i Besançon 1157, medbrakte han et pavebrev som antydet at keiserdømmet var et len av pavestolen, og muntlig skjerpet han denne påstanden. En av Frederiks stormenn fór da mot ham med dradd sverd. Keiseren reddet ham, men bad ham omgående om å reise hjem.
Pave
[rediger | rediger kilde]Ved pavevalget 1159 fikk Roland flest stemmer og kalte seg Alexander III, men keiservennlige kardinaler valgte kardinal Octavianus, og fikk ham iført paveskrud. Alexander bannlyste Viktor IV, som motparten kalte seg. Frederik stevnet dem begge til et møte i Pavia (1160). Alexander uteble og ble bannlyst, og Viktors valg ble stadfestet. Alexanders svar var å bannlyse keiseren, men hans stilling i Italia ble stadig dårligere, og våren 1162 dro han til Frankrike. Selv her begynte prestestanden å falle fra; men den tyske keisers maktutfoldelser bevirket et omslag, og Frankrike sammen med England, Sicilia og Spania stod nå på Alexanders side. Mest oppholdt han seg i Sens, hvor hans tilhengere flokket seg om ham, blant dem biskopen i Århus, Eskil, og tross hans landflyktighet vokste hans makt sterkt; således gikk Valdemar I av Danmark og de danske bisper over på hans parti.
Viktor døde 1164, og det ble valgt en ny motpave, Paschalis III 1165. Alexander vendte allikevel tilbake til Roma, men ble året etter igjen fordrevet av keiseren. Den tyske hær ble imidlertid ødelagt av pest, og de lombardiske byene reiste seg og sluttet forbund med Alexander. Paschalis døde i (1168), og den tredje motpaven, Calixtus III, fikk aldri mye makt. Da keiseren deretter led det skjebnesvangre nederlaget overfor lombardene ved Legnano i 1176, måtte han ved et høytidelig møte med paven i Venezia 1177 ydmyke seg og trekke sin støtte til Calixtus. Alexander frafalt på sin side kravene om lenshøyhet over keiserriket og lovet å gi tilbake fratatt land, men seieren var umiskjennelig hans.
Imidlertid hadde han i England vunnet en enda større seier; han hadde ivrig støttet erkebiskop Thomas Becket i kampen for de kirkelige idéer, og da erkebispen til sist falt som offer for kongens oppfarende sinne, helgenkronet Alexander ham straks, bannlyste kong Henrik II av England (1170) og tvang ham til ydmykende bot ved den myrdede erkebiskops grav i 1174.
I september 1171 sendte Alexander også en bulle til folk og herskere i Norden med oppfordring om å utvide korstogene helt til Finland. Kristendommen stod fremdeles svakt der, men etter 1190 var korstog til Finland blitt vanlige.[2]
Nidkjær for kirkens frihet bannlyste han også kong Vilhelm I av Skottland, fordi han ville påtvinge St. Andrews en biskop av eget valg (1180). Kjetteriet ble strengt fordømt på det tredje alminnelige lateranmøtet 1179, som ble overvært av 300 bisper og regnes som høydepunktet av Alexanders makt. Her fikk han også vedtatt at det paveemne som hadde fått 2/3 av kardinalenes stemmer, var lovlig valgt – en bestemmelse som skulle hindre de ødeleggende paveskismer. På grunn av romernes opprør ble han atter fordrevet fra den hellige stad i sin siste levetid. Han døde i Civita Castellana 30. august 1181.
Ekteskapet som sakrament
[rediger | rediger kilde]Diskusjonen hadde gått høyt i kirken om hva som definerer et ekteskap: Blir det til ved partenes samtykke, eller ved samleiet etterpå? Det var Alexander som sørget for at den første løsningen ble kirkens offisielle lære. Ifølge Paulus i Efeserbrevet 5,23-24 er nemlig ekteskapet et bilde på forholdet mellom Kristus og kirken - og derved et sakrament og altså uoppløselig, med mindre det var inngått på feil premisser. I og med at ekteskapet gikk over fra å være en bindende avtale mellom to parter til å bli et kirkelig sakrament, var det mer passende å definere det gjennom en åndelig handling (samtykke) enn en fysisk handling (samleie). Alexanders valg resulterte dermed i at kirkens lovgivning tillot to som ønsket å gifte seg, å love hverandre dette med bare Gud som vitne - ute på et jorde, om så var. Dette førte til en rekke saker der menn lovet kvinnen ekteskap lørdagskvelden, for i etterkant å benekte det hele. Særlig fra Bergen kjennes slike saker, fordi rettsdokumentene er bevart.
Episkopalgenealogi
[rediger | rediger kilde]Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Ubaldo Allucingoli, O.Cist. (1100-1185) *1159
- Pave Alexander III (1100- 1181) *1159[3]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ BeWeb[Hentet fra Wikidata]
- ^ Kurt Villads Jensen: Korstogene (s. 94), forlaget Cappelen, Oslo 2006, ISBN 82-02-26321-2
- ^ bandinr, lest 16. mai 2023
