Whitechapel
Whitechapel er et område i det sentrale London, rett øst for Londons gamle bymur og City of London, og var opprinnelig av Londons første forsteder. Området har navn etter et lite kapell – St Mary Matfelon[1] – bygd en gang i middelalderen i nærheten av dagens Aldgate East undergrunnsstasjon. Kapellet var bygd i hvit stein og gikk på folkemunne under navnet White Chapel. Whitechapel er en del av bydelen Tower Hamlets og har heller aldri vært noen administrativ enhet, men kan avgrenses mot nord av Old Montagu Street, mot øst av Brady Street og Cavell Street og mot sør av Cable Street.
| Whitechapel | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Land |  Storbritannia | ||
| Konst. land |  England | ||
| Distrikt | Tower Hamlets | ||
| Admin. grevskap | Stor-London | ||
| Seremon. grevskap | Stor-London | ||
| Status | Sted i Indre London | ||
| Oppkalt etter | St Mary Matfelon | ||
| Postnummer | E1 | ||
| Postkode | E1 | ||
 Whitechapel 51°30′59″N 0°04′09″V | |||
Eldre tid
rediger
Mot slutten av 1500-tallet var Whitechapel og områdene rundt i ferd med å bli Londons skitne østkant, mens utviklingen i Westminster trakk den velstående delen av befolkningen vestover. Whitechapel og østkanten tiltrakk seg virksomheter som stampeverk, slakterier, garverier, bryggerier og støperier (inkludert Whitechapel klokkestøperi, som fortsatt eksisterer).
Whitechapel og omegn endret mellom 1600 og 1850 karakter fra et overveiende landlig område til et industri- og boligområde, bebodd av fattige mennesker som satte opp sine enkle boliger innimellom den industrien som sysselsatte dem. I Victoriatiden ble den opprinnelige befolkningen av fattige med bakgrunn fra den engelske landsbygden, kraftig oppblandet med immigranter, særlig jøder fra Øst-Europa og irer. Jødene ble forvist fra England i 1290, men fikk adgang igjen under Oliver Cromwell i 1656.[2] To hendelser resulterte i massiv jødisk innvandring til Whitechapel: Attentatet i mars 1881 mot tsar Alexander II av Russland resulterte i grusomme pogromer, slik at rundt 225 000 jødiske familier flyktet fra Russland; og i 1886 ble igjen mange jødiske familier rammet da Bismarck utviste polske innvandrere fra Preussen. I 1882 bodde det rundt 42 000 jøder i hele Storbritannia; i 1888 bodde det nesten like mange bare i Whitechapel. «Folk her er verken franske eller engelske, tyskere eller amerikanere, men jøder,» skrev presten Henry Walker da han besøkte bydelen i 1896. «Londons jødiske katedral», dvs den store synagogen fra 1722, lå likevel nærmest bortgjemt i en sidegate i Aldgate. Synagogene ble holdt åpne på søndager. Walker skrev at tross alt var denne «snuskete kolonien en fredelig og lovlydig befolkning...Drukkenskap er nesten ukjent, avholdsforeninger et ukjent begrep, for jøden er aldri beruset. Pubene er fulle lørdag og søndag kveld, men det er aldri et jødisk ansikt å se. Vold mot kvinner forekommer så å si ikke. Kvinner som lever et utsvevende liv, er like sjeldent.»[3]
I 1883 rapporterte lederen for skolestyret i London at av 1.129 familier som sendte sine barn til tre skoler i East End, bodde 871 på ett rom. Stort sett var det snakk om fem personer på ett rom, men det kunne være opptil ni personer i samme rom. Disse rommene hadde bare plass til én seng, og siden det eneste toalettet befant seg i første etasje, var det vanlig å bruke nattpotter som sjelden ble tømt. Knuste ruter ble tettet med filler og aviser. Tapetet hang ofte i remser fra veggen. I 1883 skrev pastor Andrew Mearns: «Et sted finner vi syv personer som bor i et kjellerkjøkken, og et dødt lite barn i det samme rommet. Et annet sted bor en fattig enke, hennes tre barn og et spedbarn som har vært dødt i tretten dager. Hennes mann, en drosjekusk, har for kort tid siden begått selvmord.»[4]
I 1888 drepte seriemorderen Jack the Ripper fem prostituerte i Whitechapel.
I 1902 kom den amerikanske forfatteren og sosialisten Jack London til London for å studere forholdene i den engelske arbeiderklassen. Han iførte seg fillete klær og tok inn på et losji i Whitechapel. I boka The People of the Abyss (norsk oversettelse 1932: Avgrunnens folk) konkluderte han med at de fattige levde under verre forhold i britiske storbyer enn i amerikanske.
Fattigdommen i Whitechapel var så overveldende at navnet ble et symbol langt utenfor Storbritannias grenser på kapitalismens manglende evne til å dekke grunnleggende menneskelige behov, som i Nordahl Griegs antikrigsdikt «Sommer i London» fra 1936:
- Whitechapels bleke unger
- gisper i heten: «Mor,
- kommer vi aldri på landet?»
- «Vent til du engang blir stor.
- Da skal du komme på landet,
- om du er fattig og lav
- og se på det grønne gresset
- over en skyttergrav.»
Motsetningen mellom fattigdommen, bolignøden, prostitusjonen, barnedødeligheten og de helseskadelige arbeidsforholdene i Whitechapel og den utrolige rikdommen andre steder i byen, gjorde Whitechapel til et arnested for sosialisme og sosiale reformbevegelser. Her møttes George Bernard Shaws Fabian Society regelmessig, og her ledet Lenin demonstrasjoner under sitt eksil fra Russland.
Nyere tid
redigerWhitechapel forble fattig og etnisk sammensatt gjennom hele første halvdel av 1900-tallet. Under krigen ble mye ødelagt av tyske bomber, både under Blitzen i 1940-41 og av flere V2-nedslag i 1944-45. Etter krigen er det meste av det jødiske samfunnet i Whitechapel oppløst. I stedet har strøket fått nye innflyttere fra den tredje verden, særlig fra Bangladesh og det indiske subkontinentet for øvrig. Slummen som gikk tapt under krigen eller ble sanert på annen måte, ble på 1950- og 1960-tallet erstattet av boligblokker som i mange tilfeller var av en slik standard at de i årenes løp har forfalt til en slags moderne slum.
Selv om mye av Whitechapel har et trist og nedslitt preg, finner en i noen av gatene etablissementer som tiltrekker kunstnere, studenter og publikum fra langt utenfor East End. Internasjonalt kjent er Whitechapel Art Gallery, opprettet så tidlig som i 1901. Ellers har Whitechapel hatt en framskutt plassering i britisk punk og rock, med steder som Whitechapel Factory og Rhythm Factory.
Med sin beliggenhet nær Londons finanssentrum City kan Whitechapel ventes å bli gjenstand for store forandringer i de nærmeste årene. Det foreligger planer for en utbygging av undergrunnsnettet i Whitechapel som vil akselerere en utvikling som på sikt kan forandre hele områdets karakter.
Referanser
rediger- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 21. november 2008. Besøkt 16. mars 2012.
- ^ «350 years of British Jewish Life» Arkivert 20. januar 2012 hos Wayback Machine., Visit Jewish London
- ^ Rougthvedt, Bernt (2011): «Jødene skal ikke få skylden uten grunn», Konspiranoia, Oslo: forlaget Humanist, ISBN 978-82-92622-90-2, s. 99-101
- ^ Rougthvedt, Bernt (2011): «Jødene skal ikke få skylden uten grunn», Konspiranoia, s. 100-101