Sankerib

Sankerib, eller Sanherib, (akkadisk: Sîn-ahhī-erība, «Sîn har erstattet (tapte) brødre for meg») var sønn av kong Sargon II av Assyria som han etterfulgte på den assyriske tronen (705 – 681 f.Kr.). Sankerib er hans bibelske navn.

Sankerib Konge av Assyria
Sankerib på sin trone
Født		ca. 745 f.Kr. Nimrud (Det nyassyriske rike)
Død		681 f.Kr. Ninive (Det nyassyriske rike)
Beskjeftigelse		Monark
Embete		Hersker av Assyria (704 f.Kr. – 680 f.Kr.) konge av Babylon (689 f.Kr. – 681 f.Kr.) konge av Babylon (705 f.Kr. – 703 f.Kr.)
Ektefelle		Naqi'a
Far		Sargon II
Barn		Asarhaddon Ashur-nadin-shumi Arda-Mulissu
Nasjonalitet		Assyria Babylon
Annet navn		akkadisk: Sîn-ahhī-erība Gresk: Σενναχηριμ (Sennacherim)
Regjeringstid		705 – 681 f.Kr.
Sankerib på Commons

Vekst til makt

Som kronprins ble Sankerib gitt ansvaret for styre Assyria mens hans far Sargon var på krigstokt. I motsetning til sine forgjengere var Sankeribs styre ikke preget av langvarige militære kampanjer, til tross for hans mange kriger, men besto hovedsakelig av arkitektoniske fornyelser, konstruksjoner og utvidelser. Etter sin fars voldelige død sto Sankerib overfor tallrike vanskeligheter for å markere sin makt og møtte store trusler mot sine besittelser. Imidlertid greide han å vinne disse maktkampene og fikk til sist utført alle sine store byggeprosjekter. I løpet av hans herredømme flyttet hans rikets hovedstad fra sin fars nykonstruerte by Dur-Sharrukin (= Dur-Sargon, «Sargons by»), dagens Khorsabad, 20 km nordøst for Mosul, og til den eldre og tidligere hovedstaden Nineve. Det er betraktet som påfallende at Sankerib ikke bare forlot sin fars by, men heller ikke etterlot hans navn i noen offisielle inskripsjoner i løpet av sine egen tid.

På grunnlag av relieffer og andre beskrivelser kan man danne seg et bilde av Sankerib: «Storkongen reiste trolig, som de fleste assyrerkonger, i en diger trehesters stridsvogn, i skyggen fra den kongelige parasoll, hestene med overdådige skaberakker og glitrende man. Kongen selv kan ha båret en lang, brodert kappe, en flat hatt med spiss, med langt, flettet skjegg klippet i firkantform og armbånd av rosenstein. I hånden hadde han en bue og sverdet bar han i en skjede dekorert med løver. Han anså seg selv mer som enn løve enn som en bibelsk ørn eller en Byron'sk ulv - assyriske konger bar løveskinn for å feire triumfene sine i Isjtars tempel, dekorerte slottene sine med løvesfinkser, og løvejakt ble dyrket som en kongelig sport.»

Krigen med Babylon

Sankerib av Assyria i løpet av hans babylonske krig, relieff fra hans palass i byen Nineve.

I løpet av sitt styre sto Sankerib overfor flere problemer med Babylonia. Hans første krig skjedde i 703 f.Kr. mot Marduk-apla-iddina II som hadde tatt tronen i byen Babylon og samlet en allianse støttet av blant annet kaldeerne, aramerne, og elamittene. Besøket til de babylonske sendebudene til jødiske Hiskia av Juda i denne perioden kan dateres. De allierte fraksjonene strebet etter å benytte den politiske uroen som oppsto ved Sankeribs tiltredelse. Sankerib delte sin hær i to og lot den ene delen angripe fienden i Kisj mens han selv og den andre halvparten fortsatte videre for å erobre byen Kutha. Etter dette skyndte han seg for å bli gjenforent med den første halvparten av hæren. Opprøret ble slått ned og Marduk-apla-iddina II flyktet. Babylon ble erobret og dets palass plyndret, skjønt dets innbyggere ble hovedsakelig etterlatt uskadde. Assyrerne søkte etter Marduk-apla-iddina II, særlige i myrområdene i sør, men de klarte ikke å finne ham. Opprørerne i de babylonske byene ble utrensket og en babyloner ved navn Bel-ibni som var blitt oppfostret ved det assyriske hoffet ble plassert på tronen som visekonge. Da assyrerne dro hjem begynte Marduk-apla-iddina II straks å forberede et nytt opprør. I 700 f.Kr. kom den assyriske hæren tilbake for å bekjempe opprørerne i de sørlige områdene igjen. Også denne gangen klarte Marduk-apla-iddina II å flykte, denne gangen til Elam hvor han siden døde.

Framstilling av den assyriske leiren under beleiringen av Lakisj, inkludert Sankeribs kongelige paviljong. Kopiert fra et assyrisk monument som i dag er beskyttet av British Museum.

Bel-Ibni viste seg å være lite lojale overfor Assyria og ble tatt tilbake som fange. Sankerib forsøkte å løse problemet med de babylonske opprør ved å plassere en på den babylonske tronen som var lojal til ham, da sin sønn Ashur-nadin-shumi. Heller ikke det hjalp. Et nytt krigstokt kom i gang seks år senere i 694 f.Kr. for å ødelegge den elamittiske basen ved kysten av Persiabukten. For å oppnå dette ervervet Sankerib fønikiske sjøfolk og syriske skip som seilte med resten av hans hær nedover Tigris og til havet. Fønikerne var ikke vant med tidevannet i Persiabukten, noe som førte til en forsinkelse. Assyrerne kjempet mot kaldeerne ved elven Ulaya og vant seier. Mens assyrerne var opptatt i denne krigen, invaderte elamittene det nordlige Babylonia i et overraskende angrep. Sankeribs sønn ble tatt til fange og fraktet med til Elam i lenker (og aldri hørt fra igjen). Hans trone ble overtatt av Nergal-ushezib. Assyrerne i sør kjempet seg nordover og erobret ulike byer underveis, hvilket tok et år til det var 693 f.Kr.

Et stort slag ble utkjempet mot babylonske opprørere ved Nippur. Deres konge ble tatt til fange og fraktet til Nineve. For tapet av sin sønn begynte Sankerib en ny militær kampanje inn i Elam hvor han og hær med stort raseri angrep og ødela flere byer. Den elamittiske kongen flyktet opp i fjellene og Sankerib ble tvunget til å dra hjem grunnet den kommende vinteren. En ny opprørsleder, Mushezib-Marduk, krevde den babylonske tronen og ble støttet av Elam.

Et stort og siste slag ble utkjempet i 691 f.Kr. med et usikkert resultat som gjorde det mulig for Mushezib-Marduk å beholde tronen i ytterligere to år. Det var kun en kort utsettelse til Babylon ble beleiret på nytt i femten måneder og i 689 f.Kr. kunne Sankeribs hær bryte gjennom murene og erobre byen. Mushezib-Marduk og hans familie ble fraktet vekk, palassene og templene ble plyndret, og statuen av Marduk, Babylons guddom, ble også fraktet vekk. Sankerib var fast bestemt på å straffe byen, som var så betydningsfull i Babylonias religiøse forståelse, med å jevne den med jorden. Sankerib lot grave kanaler rett gjennom byens sentrum og lot de urbane område oversvømmes slik at ingen skulle kunne bo der igjen. Det er hva han slo fast i sine etterlatte inskripsjoner:

Byen og dens hus, fra dens fundament til dens murer, ødela jeg, la øde, brente med ild. Murene og den ytre muren, tempeltårnet av murstein og jord, templer og guder, så mange som det var der, jeg raserte og lempet det ned i Arahtu-kanalen. Gjennom byens midtre gravde jeg kanaler, oversvømmet dets sted med vann, og selve byens fundament ødela jeg således. Jeg gjorde dets ødeleggelse mer fullstendig enn ved en oversvømmelse, jeg fullstendig utryddet den med oversvømmelser og gjorde den som en eng.

Krig med Judea

Bakgrunn

Assyrisk beleiringsbukk ved Lakisj.

I 701 f.Kr. brøt det ut et opprør i Judea, ledet av kong Hiskia, og støttet av Egypt og Babylonia. Som respons herjet Sankerib en rekke byer i Judea. Han beleiret Jerusalem, men dro snart tilbake til Nineve uten å få herjet Jerusalem for å slå ned et forsøk på statskupp i hjembyen. Denne hendelsen ble nedtegnet av Sankerib selv, av Herodot, av Josefus, og flere bibelske forfattere. I henhold til Bibelen i Andre kongebok trakk Sankerib seg tilbake ettersom «Herrens engel» dro ut og «slo i hjel et hundre og åttifem tusen mann i assyrernes leir. Da folk sto opp om morgenen, fikk de se alle de døde kroppene som lå der. Da brøt assyrerkongen Sanherib opp og dro hjem igjen. Og siden holdt han seg i ro i Ninive.»

Sankeribs redegjørelse

Taylorprismen av ovnsbakt leire, British Museum

En del av de assyriske krøniker, som inskripsjonene på Sanheribs prismer (som finnes i tre utgaver, bevart henholdsvis på British Museum, Universitetet i Chicagos orientalske institutt, og Israel Museum i Jerusalem) som er datert meget nært i tid. Den ene prismen, Taylorprismen (British Museum), bærer datoen «Måneden tammuz; eponym av Galihu, guvernør av Hatarikka», som er tammuz (månedsnavnet er tatt fra den babylonske kalender – Tammuz var en av babylonernes viktigste guder) i året 689 f.Kr., i henhold til den assyriske eponymlisten. Assyriske opptegnelser behandler hendelsen ikke som en katastrofe, men som en stor seier — de hevder at beleiringen var så suksessfull at Hiskia ble tvunget til å betale en tributt i penger, og at assyrerne dro seiersrike uten å ha tapt tusener av menn, og uten å herje Jerusalem. Deler av denne versjonen blir bekreftet av den bibelske redegjørelse, men det er fortsatt omfattende debattert av historikerne. I Taylorprismen hevder Sanherib at han hadde lukket «Hiskia judaitten» inne i Jerusalem i hans egen kongelige by som «en fugl i et bur».

Assyrisk hærtog, og under, konvoi av krigsfanger som fraktes bort.

Sankerib regnet først opp flere av hans tidligere seirer, og hvordan hans fiender hadde blitt overveldet av hans nærvær. Han var i stand til å gjøre dette til Store Sidon, Lille Sidon, Bit-Zitti, Zaribtu, Mahalliba, Ushu, Akzib og Akko. Etter å ha erobret hver av disse byene, innsatte Sankerib en marionetthersker for å styre over hele regionen. Sankerib vendte deretter oppmerksomheten til Beth-Dagon, Jaffa, Beneberak, og Azjuru, byer som ble styrt av Sidqia, småkonge av Ashkelon.

Egypt og Nubia sendte militær støtte til de byene som var rammet. Sankerib beseiret egypterne, og ifølge hans egne ord hadde han på egen hånd erobret de egyptiske og nubiske stridsvognene. Sankerib erobret og herjet flere andre byer, blant annet Lakisj, den nest sterkeste befestede byen i kongedømmet Judea. Han straffet de «kriminelle» byborgerne og innsatte Padi, deres leder, på nytt etter at han hadde vært holdt som gissel i Jerusalem.

Etter dette vendte Sankerib seg mot kong Hiskia av Juda som hadde nektet å underkaste seg for ham. Førtiseks av Hiskias byer (av ulik størrelser som i dag vil kunne beskrives både som byer og som landsbyer) ble erobret av Sankerib, men Jerusalem holdt ut. Sankeribs egen redegjørelse, slik den er nedtegnet på Taylorprismen, er som følgende:

Ettersom Hiskia, konge av Judea, ikke ville underkaste seg til min åk, kom jeg opp mot ham, med min hær og ved tyngden av min makt tok jeg 46 av hans sterkt befestede byer; og av de mindre byene tok jeg og plyndret et talløst antall. Fra disse stedene tok jeg og fraktet bort 200 156 mennesker, gamle og unge, menn og kvinner, sammen med hester og muldyr, esler og kameler, okser og sauer, en talløs mengde; og Hiskia selv stengte jeg inne i Jerusalem, hans hovedstad, som en fugl i et bur, bygde tårn rundt byen for å slutte ham inn, og bygde jordvoller mot portene, for således å forhindre rømming... Der falt Hiskia i frykt for min våpenmakt, og han sendt ut til meg Jerusalems høvdinger og eldre med 30 talenter med gull og 800 talenter med sølv, og ulike skatter, et rikt og storartet krigsbytte... Alle disse tingene ble brakt til meg ved Nineve, setet til min regjering.

Den bibelske redegjørelse

Profeten Jesaja fortalte at Jahve ville drepe assyrerne.

Den bibelske fortellingen om Sankeribs beleiring av Jerusalem begynner med ødeleggelsen av det nordlige kongedømmet Israel og dets hovedstad Samaria. I henhold til den hebraiske Bibelen ble de nordlige stammene siden kjent som de ti tapte stammene, slik som det er beskrevet i Andre Kongebok 17 ettersom de ført av sted og deportert mot sin vilje og bosatt med andre, slik som den assyriske politikken var. Andre Kongebok 18-19 (og i parallell avsnitt i Andre Krønikebok 32) forteller detaljert om Sankeribs angrep på Judea og hovedstaden Jerusalem.

Hiskia hadde gjort opprør mot assyrerne og de hadde da erobret alle byene i Judea. Hiskia innså sin feil og sendte en stor tributt til Sankerib, men assyrerne marsjerte uansett mot Jerusalem. Sankerib sendte sin fremste kommandant med en hær for å beleire Jerusalem mens han selv dro av sted for å bekjempe egypterne. Den assyriske kommandanten møtte Hiskias ledere og truet dem til å overgi seg mens det ble ropt fornærmelser slik folket i Jerusalem kunne høre det, og kom med blasfemiske uttalelser om Judea og særlig jødenes gud Jahve. Da kong Hiskia hørte dette rev han sin i stykker sine klær og gikk til tempelet for å be. Profeten Jesaja sa til kongen at Jahve ville hjelpe dem og at assyrerne ville reise tilbake sitt eget land. Den natten kom Jahves engel og drepte hele 185 000 av de assyriske soldatene. Jødisk tradisjon opprettholder at engelen Gabriel (sammen med erkeengelen Mikael i Targum-versjonen) var den som drepte assyrerne, og at drapene skjedde på natten for Pesach (den jødiske påsken). Sankerib reiste snart til Nineve i skam.

En del år senere, mens Sankerib drev ofring til sin gud Nisrok, ble han drept av to av sine sønner som deretter flyktet til Armenia. Det har blitt foreslått at Salme 46 i Salmenes bok ble diktet som en rednings- og befrielsesang og ble sunget av borgerne i Jerusalem etter deres suksessfulle forsvar av byen fra den assyriske beleiringen. Om dette er historisk korrekt eller ikke, har salmen blitt benyttet for tilsvarende anledninger senere.

Katastrofe i Egypt i henhold til Herodot

Den greske historiker Herodot snakket i sitt verk Historier, ca. 450 f.Kr., om en guddommelig rettet katastrofe som knuste en av Sankeribs hærer:

...da Sankerib, konge av araberne og assyrerne, marsjerte sine enorme hær inn i Egypt, nektet krigerne, alle og en, å komme til hans (dvs. farao Sebitkus) hjelp. På dette ble monarken meget ulykkelig, gikk inn i den indre helligdommen, og foran bildet av guden, jamret seg over skjebnen som truet ham. Da han gråt seg i søvn, og drømte at guden kom og sto ved hans side, befalte ham å være ved godt mot, og gå modig fram og møte den arabiske hær som ikke ville skade ham da han selv ville sende de som kom til å hjelpe ham. Sebitku, deretter, som stolte på drømmen, samlet de av egypterne som var villige til å følge ham, selv om ingen av dem var krigere, men handelsfolk, håndverkere og markedsfolk; og med disse marsjerte de til Pelusium som voktet inngangen til Egypt, og der satte han opp sin leir. Da de to hærene sto på motsatt side av hverandre, kom det en natt, et mylder av skogmus som fortærte alle koggene og buestrengene til fienden, og spiste reimene som de holdt sine skjold med. Den meste morgenen begynte de kampen, og et stort antall falt da de ikke hadde noen våpen å forsvare seg med. Der står til denne dagen i tempelet til Vulkan en steinstatue av Sebitku med en mus i sine hender og en inskripsjon til denne virkning - «Se på meg, og lær ærefrykt for gudene».

I henhold til den britiske egyptologen F. Ll. Griffith er det en tiltrekkende hypotese å identifisere denne farao som Taharqa før hans tiltredelse, og Sebitku ikke var et navn, men Taharqas prestetittel i Memfis, «antatt at han var da guvernør av Nedre Egypt og yppersteprest av Ptah, og at det var i hans posisjon som guvernør han forberedte forflyttelsen til forsvar mot et truende angrep fra Sankerib. Mens Taharqa var fortsatt i nabolaget av Pelusium, må en uventet katastrofe ha falt på den assyriske hæren ved grensene av kongedømmet Judea og påbegripe deres marsj i Egypt.»

Som nedtegnet av Josefus

Den jødisk-romerske historikeren Flavius Josefus har i sin bok Jødisk forhistorie (Ioudaikē Archaiologia) nevnt en redegjørelse av den senere babylonske historikeren Berossos (som skrev på gresk) hvor denne hevdet at en sykdom rammet en assyrisk hær som var ledet av en Rabshakeh, og et hundre og åtti tusen menn gikk tapt. Tidligere i boken nevnte Josefus også fortellingen til Herodot.

Byggeprosjekter

Nergalporten i Nineve.

I løpet av Sankeribs styre utviklet byen Nineve seg til å bli den ledende Metropolis for hans rike. Hans byggeprosjekter begynte bortimot umiddelbart etter at han ble konge. Allerede i 703 f.Kr. hadde han bygd et palass med parkanlegg og kunstig vanningssystem som han kalte for «Palasset uten rivaler». For dette ambisiøse prosjektet ble et eldre palass revet for å konstruere flere rom. I tillegg til hans egen store hageanlegg, flere mindre parker bygd for borgerne i Nineve. Han konstruerte også det første kjente akvedukt ved Jerwan i 690 f.Kr., som fylte det store behovet for vann i byen. De smale smugene og trange plassene i Nineve ble ryddet opp og utvidet, og en kongelig hovedveg ble konstruert og som krysset en bro ved sin innfart til en port og som hadde flere oppstilte steler på begge sider.

Templene i Nineve ble restaurert og ny ble bygd i løpet av hans tid, noe som var kongens plikt. Det mest kjente var hans arbeid med templene for guden Assur og Akitu (nyttårstemplet). Han utvidet og forbedret også byens forsvarsanlegg som omfattet en vollgrav som omga Nineves forsvarsmur. En del av hans bymurer har blitt restaurert i moderne tid og kan fortsatt bli sett. Arbeidet for hans enorme byggeprosjekter ble utført blant annet av underkastede folk fra vasallstater som Quwê, Kilikia, Filistia, Tyr, og av kaldeerne og mannaiere.

Sankerib har blitt kreditert for oppfinnelsen med Arkimedes' skrue, en trykkløs pumpe, for irrigasjonsanlegg, men bevisene for denne påstanden er meget omtvistet.

Fadermord

Sankerib ble drept av to av sine sønner grunnet hans vanhelligelse av byen Babylon. En historie forteller at en av Sankeribs sønner veltet en enorm lamassu (statue av skytsgud) over ham og således knuste ham til døde. Sankerib ble til sist etterfulgt av en annen og den yngste sønnen, Esarhaddon eller Asarhaddon (akkadisk: Aššur-ahhe-iddina).

Populærkulturen

I et dikt fra 1813 av Lord Byron, The Destruction of Sennacherib («Sankeribs ødeleggelse») minnes Sankeribs krig i Judea sett fra en jødisk synsvinkel. Det er skrevet i anapestisk versemål og har i England vært populær som høytlesning.

Sankerib er kortvarig nevnt i science-fiction-romanen Children of Dune (1976) i bokserien Dune (norsk Sand) av Frank Herbert.