Psykoanalyse
Psykoanalyse kan sikte til både en form for psykoterapi og en form for psykologiske teorier. Psykoanalyse som metode for behandling av psykiske lidelser, med særlig fokus på hysteri, ble utviklet av Sigmund Freud og hans elever rundt 1900. Psykoanalyse som personlighetsteori vokste ut fra erfaringene med psykoanalyse som behandlingsform. Disse personlighetsteoriene vektlegger i stor grad rollen ubevisste prosesser spiller for motivasjon og utvikling av personlighet.[trenger referanse] «Karakter er skjebne», sa Freud.
Freudiansk personlighetsteori, en topografisk modell, deler personligheten inn i Id (det'et- driftene), Ego (jeg'et), og Superego (samvittigheten).Herfra kommer begrepet det underbevisste i motsetning til det Ubevisste. Konflikter mellom disse dynamiske kreftene i personligheten vil påvirke personlighetsutvikling og utvikling av psykiske lidelser. Freud mente at psykiske lidelser oppstår på grunn av traumer og ubevisste og uløste konflikter i personligheten. Disse uløste konfliktene antas ofte å stamme fra tidlig barndom.
Psykoanalytikere som var samtidige og som etterfulgte Freud grunnla psykoanalytiske teorier som var inspirert av Freuds psykoanalyse. Særlig kjent på dette området er Carl Gustav Jung og Alfred Adler, Anna Freud, Melanie Klein.
Som terapi er psykoanalyse en behandlingsmetode hvor terapeuten gjennom samtale, empati, lytting, klargjøring og tolkninger får fram lag for lag av ubevisste tidligere hendelser og konflikter hos pasienten. Sentrale teknikker og begreper i psykoanalytisk behandling er fri assosiasjon og drømmeanalyse (som Freud kalte kongeveien til det underbevisste) for å få innsikt i ubevisste. I mange moderne psykoanalytiske retninger er også terapeutens motoverføringer gjenstand for stor interesse.
I en «ekte» psykoanalyse skal behandlingen være minimum fire ganger ukentlig og pasienten skal ligge strak ut. Analytikeren sitter bak, slik at pasienten (analysanden) ikke ser ham eller henne.
Historie
redigerMetoden og teorien ble utviklet av Freud og har senere blitt videreutviklet av mange. Psykoanalysen har tatt form av kulturen den har utviklet seg i. I USA utviklet blant annet ego-psykologien seg; grunnleggende er Heinz Hartmann (1894–1970), Otto Kernberg, Gertrude og Rubin Blanck, Steven Mitchell og Jay. R Greenberg. Også i USA utviklet også selvpsykologien seg, representert ved blant annet Heinz Kohut. Også interpersonlig psykoanalyse i Chicago, representert ved Harry Stack Sullivan (1892–1949) og Erich Fromm. I England ble den britiske objektrelasjonsskolen utviklet; representert blant annet ved Ronald Fairbairn, Donald Winnicott, Michael Balint (1898–1970) og Harry Guntrip. Også den kleinianske tradisjonen står meget sterkt i England. I Frankrike kan nevnes Jacques Lacan (1901–1981). En av Sigmund Freuds tilhengere, legen Wilhelm Reich, kom til Norge i 1934 og underviste på Blindern Universitet fram til 1939.
Jung og Spielrein
redigerCarl Gustav Jung begynte som ung assistentlege under Eugen Bleulers ledelse ved klinikken Burghölzli ved Zürich.[1] Sigmund Freuds psykoanalytiske behandlingsmetode var ny på det tidspunktet, og Jung hadde siden 1901 satt seg godt inn i Freuds publikasjoner.[1] Jung ble Freuds arvtaker i det nye fagfeltet psykoanalyse.[2] Sabina Spielrein (da 18 år gammel) var den første pasienten Jung behandlet med psykoanalyse.[1] Spielerein ble utskrevet og studerte selv medisin og ble psykiater og psykoanalytiker.[2] Hun var den første som gikk fra å være innlagt pasient til å være praktiserende psykoanalytiker.[3] Jung og Spielrein innledet et forhold mens hun var pasient, og Jung begynte å korrespondere med Freud i Wien om det kompliserte forholdet. Etterhvert begynte også Spielrein å brevveksle med Freud og ba om hans bistand. I 1911 ble Spielrein tatt opp i det psykoanalytiske selskapet i Wien, som den andre kvinnen. Spielrein medvirket trolig til konflikten mellom Jung og Freud og splittelsen i fagmiljøet.[2][4]
I 1920 flyttet Spielrein til Geneve og arbeidet der sammen med Jean Piaget ved Rousseau-instituttet.[2] Piaget gikk i psykoanalyse hos Spielrein «hver morgen» i åtte måneder.[5] Etter tiden i Sveits flyttet Spielrein til Sovjetunionen og var en pioner i bruk av psykoanalyse der inntil psykoanalyse ble forbudt under Stalin i 1936.[2][1][6] Flere av Spielreins ideer ble senere tilskrevet andre, inkludert Melanie Klein, Anna Freud, Jean Piaget, Lev Vygotskij og Alexander Luria.[2][7]
Utøvelse
redigerPsykoanalytiker viser til en person som er utdannet til å utføre psykoterapeutisk behandling av pasienter med psykiske lidelser basert på psykoanalytiske prinsipper. Behandlingsmetoden ble utviklet av den østerrikske nevrologen Sigmund Freud i Wien omkring år 1900. Opprinnelig var opplæringen et tilbud utelukkende til leger. I dag opererer psykoanalytiske foreninger i forskjellige land med delvis ulike krav. I Norge gis utdanningen av Norsk Psykoanalytisk Institutt, og utdanningen er forbeholdt leger og psykologer. Flere av Freuds elever som brøt med hans teorier, utviklet egne psykoterapeutiske metoder. Terapeuter som baserer seg på disse, refereres gjerne til med andre termer enn psykoanalytiker, (for eksempel jungiansk terapeut og adleriansk terapeut).
Sentrale personer
redigerSe også
redigerReferanser
rediger- ^ a b c d Zvi Lothane (1997). Behind the scenes: Freud in correspondence. Oslo: Scandinavian University Press. ISBN 8200127060.
- ^ a b c d e f Kelcourse, Felicity (2014). «Spielrein, Sabina». I Leeming, David A. Encyclopedia of Psychology and Religion (på engelsk). Springer US. s. 1706–1710. ISBN 978-1-4614-6086-2. doi:10.1007/978-1-4614-6086-2_9340. Besøkt 29. oktober 2022.
- ^ Moore, Charlotte (29. november 2014). «Sabina Spielrein: from psychiatric patient to psychoanalyst | The Spectator». www.spectator.co.uk (på engelsk). Besøkt 29. oktober 2022.
- ^ Lothane, Z. (1999). Tender love and transference: Unpublished letters of CG Jung and Sabina Spielrein. The International journal of psycho-analysis, 80(6), 1189.
- ^ Vidal, F. (2001). Sabina Spielrein, Jean Piaget–going their own ways. Journal of Analytical Psychology, 46(1), 139-153.
- ^ Alnæs, Karsten (1994). Sabina: biografisk roman. Oslo: Aschehoug. ISBN 8257410640. «Alnæs gjengir i et etterord s.355 fakta fra Spielreins livlsøp basert på Caretenuto og Bettelheim.»
- ^ Evensberget, Snorre (2000). Litterært leksikon: personer og verk i verdenslitteraturen. Oslo: Stenersen. ISBN 8272012618.