Newgate fengsel

Newgate fengsel var et fengsel som eksisterte i tiden mellom 1188 og 1902 i det sentrale London. Det lå på hjørnet av Newgate Street og Old Bailey, akkurat på innsiden av City of London. Der fengselet ble reist hadde byporten Newgate vært en port i Londons bymur siden romertiden, som Londons femte byport. Porten/fengselet ble ombygd på 1100-tallet og revet i 1902. Fengselet ble utvidet og ombygd flere ganger, og var i bruk i over 700 år.

Newgate

Det første fengselet på stedet ble bygget i 1188 etter ordre fra Henrik II. Tidlige engelske fengsler ble gjerne lagt i forbindelse med byporter, hvor man hadde bygninger med tykke murer og hvor det allerede var mye uro. Det fikk navn etter denne porten, Newgate («Nyporten»). Fengselet var et dystert og usunt sted. Rundt tretti mennesker døde der hvert år. Leger nektet ofte å besøke stedet og borgere som passerte stedet holdt seg gjerne for nesen. Det er det eldste, mest kjente og et av de viktigste fengslene på 1700-tallets England. Det var beryktet for å være trangt og overbefolket, usunt, preget av sykdommer og epidemier, og manglet luft og vann.

Historie

En dør fra fengselet er bevart i Museum of London.

En celle og galleriene i Newgate i 1896.

Tidlig på 1100-tallet satte Henrik II i gang juridiske reformer som ga kronen større kontroll over rettssystemet. Da han i 1166 innførte loven som på engelsk kalles Assize of Clarendon (en assize var en periodisk domstol, og viser til sesjoner), hadde loven bestemmelser om at det skulle bygges fengsler hvor de anklagede kunne sitte mens de kongerikets dommere diskuterte skyldspørsmål og straffespørsmål. I 1188 var Newgate den første bygningen som ble etablert for dette formålet.

Allerede i 1236 ble fengselets kapasitet økt betydelig. Newgate fungerte da fremdeles som en hovedfartsåre inn i London, men i 1236 konverterte kongen et av Newgates tårn til fengselsfløy. Utvidelsen ga fengselet nye fangehull og det ble også reist nye bygninger som del av fengselskomplekset som skulle bli stående uendret i bortimot to hundre år.

På begynnelsen av 1400-tallet var imidlertid Newgate-fengselet i en elendig forfatning. Fengselsreformatorer avdekket at kvinnene som satt fengslet hadde det enda trangere enn de mannlige fangene, og at kvinnene ikke en gang hadde egne latriner – de måtte gå gjennom mannsavdelingen for å komme til latrinen. Reformatorene øvde derfor et så stort press mot myndighetene til å utbedre forholdene, at nytt tårnbygg med en ny avdeling for kvinner stod ferdig i 1406. Noen av Londons borgere testamenterte midler til å reparere fengselet. Bygningen holdt på å falle sammen, og mange av fangene var i ferd med å dø på grunn av overbefolkede celler, galopperende sykdommer og elendige sanitærforhold. I løpet av ett år døde 22 fanger fra det som ble kalt for «fengselsfeber», og som i realiteten var tyfus. Situasjonen i Newgate var så ille i 1419 at byens myndigheter midlertidig stengte fengselet.

Det var tre hovedavdelinger, «Master’s» for de som kunne betale for sin egen mat og innkvartering, «Common» for de som var altfor fattige, og en «Press Yard» for spesielle fanger. Kongen benyttet ofte Newgate som oppbevaring for kjettere, forrædere, og opprørske undersåtter som ble fraktet til London for domstol.

Under den store bybrannen i London i 1666 ble fengslet ødelagt, og det ble gjenoppbygd i 1672 av Christopher Wren, som utvidet det til nye bygninger på sørsiden av gaten.

I 1770 bevilget parlamentet 50 000 pund for kostnadene, City of London skaffet grunn som var 500 meter lang og 15 meter dyp til øke størrelsen på fengselet og til å bygge en rettssal. Arbeidet fulgte formgivningen til arkitekten George Dance den yngre og var bort imot ferdig da fengselet ble stormet under gordonopptøyene i juni 1780. Bygningen ble påtent og murene ble hardt skadd i brannen. Kostnadene til reparasjoner ble beregnet til 30 000 pund. Dances nye fengsel ble først ferdigstilt i 1782.

Det nye fengselet ble konstruert for å være et « architecture terrible» med den hensikt å være avskrekkende og motvirke kriminalitet. Bygningen ble reist rundt en sentral gårdsplass og delt i to seksjoner: Et område for fattige fanger, «Common» og et område, «State area», for de som hadde råd til å betale for mer komfortable bekvemmeligheter. Hver seksjon var igjen inndelt for å huse grove forbrytere og gjeldsfanger hver for seg.

Fangelivet

Newgates luftegård, 1872, illustrasjon av Gustave Doré

Alle typer kriminelle ble stengt inne på Newgate. En del begåtte handlinger var småkriminalitet, tyveri, bryte seg inn i hus eller landveisrøveri. Andre former for alvorlig kriminalitet var voldtekt og mord. Antallet fanger i Newgate for sørskilte former for kriminalitet steg og sank, og reflekterte den offentlige bekymringen i samtiden. Eksempelvis mot enden av Edvard Is styre var det en økning i gatetyveri. Straffen for eksempelvis å trekke ut en dolk var 15 dager i Newgate. Å skade en annen betydde 40 dager i fengsel.

Ved ankomst til Newgate ble fangene lenket og ført til det fangehull som var passende for deres forbrytelse. De som var blitt dømt til døden ble stengt inne i en kjeller under vokterboligen, i all vesentlighet en åpen kloakk dekket med kjetting og lenker for tvinge fram underkastelse. Vanlige gjeldsfanger ble sent til steinhallen hvor ordinære forbrytere ble plassert. Fangehullene var skitne og uten belysning, så fordervet at leger ikke ville gå inn.

Forholdene ble ikke bedre over tid. Fanger som hadde penger kunne kjøpe alkohol fra en fangedrevet drikkecelle ved hovedinngangen forble jevnlig drukne. Det var lus over alt, og fangevokterne etterlot fangene lenket til muren for å vansmekte og sulte. Legenden om «Black Dog», en avmagret ånd som er antatt å representere den brutale behandlingen av fangene, tjener kun til å framheve de forferdelige forholdene. Fra 1315 til 1316 ble 62 døde i Newgate etterforsket av en særskilt embetsmann, en coroner som har til oppgave å finne dødsårsaker, og fangene var generelt desperate etter å komme seg vekk fra fengselet.

Ondskapsfull behandling fra vaktene gjorde ingenting for å hjelpe uheldige fanger. I henhold til en vedtekt fra middelalderen ble fengselet administrert av to sheriffer, valgt årlig, og som i hver sin tur leide ut administrasjonen av fengselet til private «goalers», eller voktere, for en pris. Disse vokterne hadde lov til å presse penger direkte fra fangene og således skaffe seg en av de mest profitable stillingene i London. Uunngåelig oppmuntret dette systemet til økt ondskapsfull behandling av fangene, som ble anklaget fra å komme til fengselet og til å få deres lenker satt på eller tatt av. Vaktene som hadde inntekter som var avhengig av å utpress sine avdelinger, krevde penger for å gi fangene mat, sengeplass og for å ta av dem lenkene. For å tjene ekstra penger ble fangene utpresset og torturert. Blant de mest beryktede av disse private vokterne i middelalderen, var 1300-tallets Edmund Lorimer. Han var beryktet for å kreve penger fra fangene for å ta av dem lenkene som var fire ganger mer enn den lovlige grensen. En annen var Hugh De Croydon, som faktisk til sist ble dømt for utpressing av de fanger som han var ment å administrere.

Faktisk fungerer listen over ting som fengselsvaktene ikke hadde lov til å gjøre bedre til å forstå forholdene i Newgate enn listen over ting de hadde lov til å gjøre. De hadde ikke lov til å ta almisser som var tiltenkt fangene. De kunne ikke drive monopol på salg av mat, kreve overdrevne avgifter for senger, eller kreve avgifter for å føre fangene til Old Bailey. I 1393 kom det nye reguleringer som nektet vokterne fra å kreve avgifter for lamper eller senger.

Mindre enn et halv århundre senere, i 1431, kom byens administrasjon sammen for å diskutere mulige områder for reformer. Foreslått reguleringer omfattet at menn og kvinner som hadde fulle borgerlige rettigheter skulle skilles i egne kvarterer i nord og sør, og holde resten av fangene i kjellerceller. Gode fanger som ikke var blitt anklaget for alvorlige forbrytelser skulle ha tillatelse til å benytte kapellet og rekreasjonsrom uten ekstra utlegg. Gjeldsfanger skulle ikke være påkrevd å være lenket fast. Fengselsmyndighetene skulle nektes å tjene ekstra på å selge mat, kull og lys. Fengselet skulle ha årlige inspeksjoner, men om det faktisk skjedde eller ikke er ukjent. Andre reformer forsøkte å redusere ventetiden fangene måtte holde ut ved å være fengslet før de ble stilt for retten i Old Bailey for å hindre unødvendig lidelse, men disse anstrengelsene hadde liten effekt.

I århundrenes løp ble Newgate benyttet for ulike årsaker, blant annet for fengsle folk som ventet på å bli henrettet, skjønt fengselet var ikke alltid helt sikkert. Innbruddstyven Jack Sheppard rømte to ganger fra fengselet før han ble sent i galgen ved Tyburn i 1724.

Pamfletter med de fordømtes bekjennelser, The Ordinary of Newgate's Account, ble jevnlig utgitt fra 1675 og til 1772, og inneholdt biografier og siste ord fra de fangene som ble henrettet. Disse ble skrevet av fengselsprestene («Ordinary»). Over 400 utgaver ble utgitt med biografier på rundt 2500 henrettete kriminelle. Fengselspresten Paul Lorrain (fra 1700 og til sin død i 1719) og andre oppnådde en del berømmelse tidlig på 1700-tallet for disse tidvis tvilsomme utgivelser av bekjennelser som prestene selv hadde gode inntekter av. Utgivelsene ble kritisert allerede i sin samtid for å være spekulative. Lorrain var fengselsprest da Daniel Defoe satt fengslet i 1703 og han var antagelig inspirasjonen og objektet for Defoes satiriske «A Hymn to the Funeral Sermon» hvor han påpeker prestenes profittbegjær: «Pulpit-Praises may be had/According as the Man of God is paid.»

Henrettelser

En henrettelse ved Newgate

I 1783 ble lokaliseringen for Londons galger flyttet fra Tyburn til Newgate. Offentlige henrettelser utenfor fengselet – i sin tid Londons hovedfengsel – fortsatte å tiltrekke seg store folkemengder. Det var også mulig å besøke fengselet ved å skaffe seg en tillatelse fra byens borgermester, Lord Mayor of London, eller en sheriff. Den dømte ble holdt i en trang, dyster celle adskilt fra Newgate Street ved en tykk mur og mottok kun spinkelt lys fra den indre gårdsplassen. Galgen var reist utenfor et vindu i Newgate Street. Fram til 1900-tallet ble framtidige britiske bødler opplært ved Newgate; den siste av dem var John Ellis i 1901 som var aktiv fram til 1924.

I løpet av tidlig på 1800-tallet fikk fengselet oppmerksomhet fra samfunnsreformatoren Elizabeth Fry. Hun var særlig bekymret for forholdene til kvinnelige fanger (og deres barn). Etter at hun viste fram bevis for underhuset ble det gjort utbedringer. I 1858 ble fengselets indre ombygget med individuelle celler.

Fra 1868 fortsatte praksisen med å henrette dømte og det skjedde ved galger innenfor Newgate. Michael Barrett var den siste mann som ble hengt offentlig på utsiden av Newgate-fengselet (og den siste personen som ble offentlig henrettet i Storbritannia) den 26. mai 1868. Totalt ble det henrettet 1169 mennesker (offentlig og ikke) ved fengselet. Bak dette tallet er at det i tiden 1783-1799 ble det henrettet 559 mennesker i denne korte tiden på over 16 år, et gjennomsnitt på 35 per år. 539 menn og 17 kvinner ble hengt for et mangfold av kriminelle handlinger, og 3 kvinner ble brent for prege mynter. I årene 1800-1899 ble det utført 622 henrettelser ved henging ved Newgate. 30 av dem var kvinner, 4,8 %, og 568 var offentlige henginger og av dem var 24 kvinner. I tidsrommet 1900-1902 ble 7 menn og 2 kvinner hengt for mord.

Rivning

Fengselet ble stengt i 1902, og revet i 1904. Domstolen, Central Criminal Court (også kjent som Old Bailey etter gaten den er lokalisert i), står nå på det samme stedet til det tidligere fengslelet.

De opprinnelige dørene fra fengselscellen som ble benyttet for å stenge den irske erkebiskopen Oliver Plunkett inne er stilt ut ved Sankt Peterskirken i Drogheda i Irland. Den opprinnelige jernporten som førte til galgene ble benyttet i flere tiår i en bakgate i den amerikanske byen Buffalo i delstaten New York, men er nå huset ved Canisius College i samme by.

Litteratur

• Ackroyd, Peter (2000): London: The Biography. New York: Nan A. Talese. ISBN 978-0385497718.
• Barron, Caroline (2004): London in the Later Middle Ages: Government and People, 1200-1500. Oxford: Oxford University Press, ISBN 978-0199284412.
• Jones, Mark; Johnstone, Peter (2011): History of Criminal Justice. Elsevier. ISBN 9781437734911.
• Halliday, Stephen (2007): Newgate: London's Prototype of Hell, The History Press, ISBN 978-0-7509-3896-9
• Timbs, John (1855): Curiosities of London: Exhibiting the Most Rare and Remarkable Objects of Interest in the Metropolis. D. Bogue.

Eksterne lenker

• (en) Newgate Prison – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Brief History During the Snow Era (1813-58), Newgate Prison