iBet uBet web content aggregator. Adding the entire web to your favor.
iBet uBet web content aggregator. Adding the entire web to your favor.



Link to original content: http://no.m.wikipedia.org/wiki/Lev_D._Trotskij
Lev Trotskij – Wikipedia
Wikipedia

Lev Trotskij

revolusjonær bolsjevik og marxistisk intellektuell
(Omdirigert fra «Lev D. Trotskij»)

Lev Davidovitsj Trotskij (russisk: Лев Давидович Троцкий, etternavnet blir også transkribert som Trotski, Trostskii eller Trotsky og fornavnet som Leo; født 26. oktoberjul./ 7. november 1879greg., død 21. august, 1940), født som Lev Davidovitsj Bronstein (Лев Давидович Бронштейн), var en revolusjonær bolsjevik og en marxistisk intellektuell. Han var en innflytelsesrik politiker i det tidlige Sovjetunionen; først som folkekommissær for utenrikstjenesten og deretter som grunnlegger og leder av Den røde armé og folkekommissær for krigen. Han var en av grunnleggerne av det mektige politbyrået. Trotskij ble ekskludert fra kommunistpartiet og utvist fra Sovjetunionen på grunn av sin opposisjon mot Josef Stalins politikk og maktkonsentrasjon. Han ble til slutt drept i Mexico av en sovjetisk agent. Han har gitt navn til trotskismen, som bygger på hans kritikk av Stalins politikk i Sovjetunionen og den offisielle ideologien under Stalin.

Lev Trotskij
FødtЛейб Давидович Бронштейн
26. okt. 1879[1][2]Rediger på Wikidata
Bereslavka (Guvernementet Kherson, Det russiske keiserdømmet)[2]
Død21. aug. 1940[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (60 år)
Coyoacán
BeskjeftigelsePolitiker, diplomat, selvbiograf, filosof, revolusjonær, militært personell, historiker, journalist, skribent Rediger på Wikidata
Embete
Utdannet vedMetsjnikovuniversitetet
EktefelleNatalia Sedova
Aleksandra Sokolovskaja
FarDavid Bronstein
MorAnna Bronstein
SøskenOlga Kameneva
BarnSergei Sedov
Zinaida Volkova
Lev Sedov
Nina Nevelson
PartiDet russiske sosialdemokratiske arbeiderparti
Sovjetunionens kommunistiske parti (1917–1927) (avslutningsårsak: eksklusjon)
Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet (bolsjevikene)
Sozialdemokratische Partei der Schweiz
NasjonalitetDet russiske keiserdømmet
Sovjet-Russland
Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk (1919–1922)
Sovjetunionen (–1932)
Mexico (1937–1940)
GravlagtCoyoacán
Lev Trotskij og Natalia Sedovas grav (Coyoacán)
Medlem avLeft Opposition
All-Union Society of Old Bolsheviks
UtmerkelserRøde fane-ordenen
Signatur
Lev Trotskijs signatur
Lev Trotskij på Commons

Før revolusjonen i 1905

rediger
Se også: 1905-revolusjonen

Han ble født 26. oktober, i henhold til den julianske kalenderen. Dette er den 7. november i henhold til den gregorianske kalenderen som ble innført i Russland i 1918. Han ble født i Janovka i guvernementet Kherson i Ukraina, som sønn av David Bronstein, en jordbruker av jødisk bakgrunn.

 
Trotskij ca. 1900

Først i 1896 ble Trotskij introdusert for marxismen, da han gikk på skole i provinsbyen Nikolajev, der han studerte matematikk. Han ble første gang arrestert i 1898, da han arbeidet for å organisere arbeidere i Nikolajev.[trenger referanse] I 1900 ble han dømt til fire års eksil i Sibir, hvor han giftet seg med sin første kone, Aleksandra Sokolovskaja. Han rømte fra Sibir, tok navnet Trotskij fra en av sine fangevoktere i Odessa, og dro til London for å slå seg sammen med Vladimir Lenin som da var redaktør for Iskra, avisen til det Russiske sosialdemokratiske partiet.[trenger referanse]

Han deltok på den andre partikongressen i London sommeren 1903, og i den interne striden som splittet partiet valgte Trotskij å støtte mensjevikene mot Lenin.[5] På tross av at hans støtte til mensjevikene var kortvarig, skulle hans forhold til Lenin bære preg av konflikten i hele 14 år.

Mellom 1905- og 1917-revolusjonen

rediger
Se også: 1905-revolusjonen og den russiske revolusjon.

I 1905 hadde han returnert til Russland. Han ble valgt som formann til sovjetet i St. Petersburg. Som en følge av hans deltagelse i generalstreiken i oktober og hans støtte til det væpnede opprøret som fulgte, ble han dømt til livsvarig eksil.[trenger referanse] I januar 1907, på vei til eksil, rømte han på nytt og dro til London, hvor han deltok på den femte partikongressen. I oktober flyttet han til Wien, der han ble redaktør for den sosial-demokratiske avisen Pravda, som ble smuglet inn i Russland. Dette var en av flere revolusjonære aviser med samme navn, som hadde det til felles at de hadde et kort liv. Disse må ikke forveksles med den offisielle avisen til SUKP (se Pravda).

Krigen nærmet seg, og Trotskij flyttet først til det nøytrale Sveits, deretter til Frankrike. Han ble deportert fra Frankrike og bodde i New York da den russiske revolusjonen kastet tsaren. Han vendte tilbake til Russland i mai 1917 for å støtte opp om revolusjonen og bolsjevikenes linje. Etter noen måneder ble han formelt medlem i Bolsjevikpartiet. Trotskij deltok aktivt for å få kastet den provisoriske regjeringen, ledet av Aleksander Kerenskij, og var selv leder av den revolusjonære militærkomité som planla og gjennomførte selve maktovertagelsen 25. oktober.[trenger referanse]

Etter revolusjonen i 1917

rediger
Se også: Den russiske revolusjon

Etter at bolsjevikene kom til makten ble Trotskij utpekt som folkekommissær for utenriksvesenet, hvor hans viktigste oppgave var å få forhandlet fram en fredsavtale med Tyskland og dets allierte.[trenger referanse] Den 10. februar trakk han seg tilbake fra samtalene, noe som provoserte fram en tysk invasjon 18. februar.[trenger referanse] 3. mars ble det likevel signert en fredsavtale, den såkalte Brest-Litovsk-avtalen. Etter dette forlot Trotskij posten som utenriksminister for å bli folkekommissær for krigen. Trotskij hadde, som grunnlegger og leder for den røde hær, og som begavet taler, mye av æren for at de seiret både over den hvite hær, og i borgerkrigen som fulgte.[trenger referanse] Krigen etterlot seg titusener av døde i Russland og Ukraina.

Etter Lenins sykdom og død så Josef Stalin en mulighet for å konsolidere sin makt i partiet og regjeringen. På dette tidspunktet var det ikke mulig, eller ønskelig, for Trotskij å aktivt motarbeide Stalin.[trenger referanse] På partiets tolvte partikongress i 1923 var Trotskij taus, også i det omstridte spørsmålet om Lenins testamente som oppfordrer til å fjerne Stalin, men som også inneholder kritiske bemerkninger om Trotskij for overdreven selvfølelse og svært stor forkjærlighet for rent administrative tiltak.[trenger referanse] Trotskij tapte med dette sin siste sjanse til å stå i mot Stalin som sammen med Lev Kamenev og Grigorij Sinovjev tok over lederskapet i partiet etter dette. Trotskij og hans tilhengere grunnla venstreopposisjonen og kjempet mot Stalins lederskap og linje innenfor Kommunistpartiet i flere år.[trenger referanse]

Trotskij lanserte for eksempel teorien om «permanent revolusjon», i sterk kontrast til Stalins politikk for å bygge «sosialisme i ett land».[trenger referanse] Denne ideologiske uenigheten dannet store deler av grunnlaget for den politiske konflikten mellom Stalin og Trotskij, som kulminerte i at Trotskij ble ekskludert fra partiet den 12. november 1927 (noe som ga Stalin full kontroll over partiet). Han ble plassert i Alma Ata i eksil den 31. januar 1928. I 1929 ble han utvist fra Sovjetunionen.

 
Lev Trotskij med venner i Mexico, etter deportasjonen fra Sovjetunionen.

Trotskijs jødiske bakgrunn spilte også en rolle i konflikten med Stalin, som var en kjent anti-semitt.[6] Trotskij selv ga blant annet allerede i 1926 i et brev til Nikolaj Bukharin uttrykk for at jødehat spilte en rolle i angrepene mot deres partifløy.[7][8] Bukharin tok senere Stalins side i striden, men ble ikke desto mindre henrettet i 1938.

I eksil

rediger

I Norge

rediger

Etter utvisningen dro han først til Tyrkia hvor han ble boende på øya Prinkipo i fire og et halvt år, deretter to år i Frankrike. Han dro fra Frankrike til Norge 18. juni 1935 hvor han søkte politisk asyl. Han bodde hos Konrad Gustav Knudsen på gården Veksal i Heradsbygda og ble værende på Ringerike en periode, inntil han ble internert på gården Sundby ved Storsand i Hurum 2. september 1936. Sommeren 1936 oppholdt han seg også en periode på Utøya.[9] I Norge var blant andre Johan Vogt, Olav Scheflo og Walter Held viktige støttespillere. Medlemmer av NS brøt seg inn hos Trotskij for å skaffe bevis på virksomhet i strid med oppholdsløyvet. Johan B. Hjort anmeldte deretter Trotskij og det var en stor propagandaseier da Trotskij ble utvist.[10]

I Moskvaprosessene innledet sommeren 1936 utpekte Stalin Trotskij som hovedfienden. Trotskij ønsket å forsvare seg fra eksilet i Norge, mens regjeringen ønsket ro omkring Trotskij og han ble internert under bevoktning. Trygve Lie ønsket å trekke oppholdstillatelsen tilbake og gjentok kravet om at Trotskij ikke skulle drive politiske virksomhet i Norge. Haakon Lie uttalte seg senere kritisk om behandlingen av Trotskij og mente at regjeringen overkjørte Arbeiderpartiet som lojalt fulgte regjeringens linje.[11]

I Mexico

rediger

Han ble utvist fra Norge og måtte forlate landet 19. desember 1936.[11] Trotskij dro da til Mexico hvor han endelig slo seg ned etter invitasjon fra maleren Diego Rivera. I en periode bodde han også hjemme hos Rivera, i en annen hos malerinnen Frida Kahlo. I 1938 grunnla Trotskij en internasjonal marxistisk organisasjon, den fjerde internasjonalen. Meningen var at organisasjonen skulle være et trotskistisk alternativ til den stalinistiske tredje internasjonalen. I 1939, etter en konflikt med Rivera flyttet Trotskij inn i en egen bolig. 24. mai 1940 overlevde Trotskij et angrep av angivelig stalinistiske snikmordere. 20. august samme år ble Trotskij slått i hjel med en isøks av en stalinistisk agent, Ramón Mercader. Trotskijs livvakter var nær ved å ta livet av Mercader da de kom inn og oppdaget det som hadde hendt, men Trotskij stoppet dem og sa «Denne mannen har en historie å fortelle.» Neste dag døde Trotskij.[12][13]

Siden sa Mercader i rettssaken: «Jeg la regnfrakken min på bordet slik at jeg skulle kunne ta ut isøksen som lå i lommen. Jeg bestemte meg for ikke å gå glipp av den fantastiske sjansen jeg fikk. Idet Trotskij begynte å lese artikkelen så jeg mitt snitt, tok ut isøksen og, med lukkede øyne, slo jeg til det jeg kunne.»[14]

Trotskijs hus i Coyoacán ble bevart slik det var den dagen Trotskij ble myrdet og er i dag et museum. Trotskij ligger begravet på stedet.

Mange offisielle gruppebilder av sovjetiske ledere ble endret etter hvert som Stalin rensket bort motstandere. Trotskij var en av dem som systematisk ble fjernet fra bilder. I mars 1935 gav sentralkomiteen i kommunistpartiet ordre om at alle verker av Trotskij skulle fjernes fra sovjetiske biblioteker - denne ordren stod ved makt fram til 1980-tallet.[15]

Trotskij ble aldri formelt rehabilitert av Sovjetunionen, på tross av at de fleste andre gammelbolsjevikene, som også ble ofre for Stalins utrenskninger, ble rehabilitert i glasnost-tidens ånd.[trenger referanse]

Se også

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ a b Chuvash encyclopedia[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c Great Russian Encyclopaedia (digital version), oppført som ТРОЦКИЙ, Den store russiske encyklopedi artikkel-ID 4205446, besøkt 12. juni 2023[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 18412, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Social Networks and Archival Context, oppført som Leon Trotsky, SNAC Ark-ID w6qj7fs6, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Goplen, Ådne. (2016, 27. august). Lev Trotskij. I Store norske leksikon. Hentet 16. februar 2017.
  6. ^ «How Joseph Stalin (Inadvertently) Saved Some Of Poland’s Jews» (på engelsk). International Business Times. 21. februar 2013. Besøkt 13. mars 2016. 
  7. ^ Lev Trotskij (1980). The Challenge of the Left Opposition (1926-27) (på engelsk). New York: Pathfinder Press. s. 46. 
  8. ^ Isaac Deutscher (1980). The Prophet Unarmed (på engelsk). New York: Oxford University Press. s. 258-259. 
  9. ^ Giske, Trond og Jo Stein Moen: Barnas og Trotskijs øy. Utdrag fra bok, trykt i Dagsavisen 17. november 2012.
  10. ^ Hetland, Øystein (2012). Kva visste Nasjonal Samling om Holocaust?. Oslo: HL-senteret. ISBN 978-82-92988-42-8. 
  11. ^ a b Longum, Leif (1986). Drømmen om det frie menneske: norsk kulturradikalisme og mellomkrigstidens radikale trekløver: Hoel-Krog-Øverland. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200182746. 
  12. ^ Walsh, Lynn, The Assassination of Trotsky, Militant International Review, 1980; besøkt 1. november 2012
  13. ^ Enrique Soto-Perez-de-Celis MD, The Death of Leon Trotsky, Neurosurgery 67: 417–423, 2010 [1]
  14. ^ Volkogonov, Dmitri (1996). Trotsky: The Eternal Revolutionary. Free Press. ISBN 0-684-82293-8; s. 466
  15. ^ David King: Photographic images should not be relied upon, but even falsified photographs can be illuminating for students of History, desember 2000 [2] Arkivert 10. mai 2013 hos Wayback Machine.

Eksterne lenker

rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Lev_Trotskij&oldid=24105319»