Leif Sinding
Leif Sinding (1895–1985) var en norsk regissør og filmdirektør. Etter karriere som produsent og regissør i mellomkrigstiden, samarbeidet han under andre verdenskrig med NS-regimet og den tyske okkupasjonsmakten om styring av visning og produksjon av film i Norge.
| Leif Sinding | |||
|---|---|---|---|
_(cropped2).jpg) | |||
| Født | 19. nov. 1895[1][2] Oslo | ||
| Død | 13. mai 1985[1] (89 år) Norge | ||
| Beskjeftigelse | Journalist, filmregissør, manusforfatter | ||
| Ektefelle | Ellen Sinding (1919–)[3] | ||
| Parti | Nasjonal Samling (–1945*) | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Medlem av | Kulturtinget | ||
| IMDb | IMDb | ||
Han begynte som journalist i 1913, blant annet redigerte han fra 1918 et av Norges første filmtidsskrift: Helt og Skurk. Sammen med Einar Eggen stiftet han Schakklubben av 1911 som i dag er Norges største klubb med 130 medlemmer. Hans første filmoppgave var å være en slags produksjonskoordinator i filmen Kjærlighet paa pinde. I 1926 var han regissør i Den nye lensmannen som var bygd på en folkekomedie av Ludvig Müller. I 1927 laget han Fjeldeventyret etter Bjerregaard og Thranes syngespill. Han hadde også regien i kriminallystspillet Syv dage for Elisabeth. Etter denne filmen la han en hel del filmplaner som aldri ble realisert.
Det var først da lydfilmen kom til Norge i 1932 at Sinding igjen hadde regien, først i filmen Fantegutten, som ble kalt den første norske operettefilm. Det var den første norske spillefilmen der det ble sunget på lerretet i originalkomponerte filmmelodier. I 1936 spilte han inn den første norske kriminalfilmen med lyd. Det var Stein Rivertons Morderen uten ansikt som ikke oppnådde særlig suksess.
Bakgrunn
redigerLeif Sinding var sønn av bankdirektør Helge Sinding og Karen Sybilla Bing. Faren var fetter av komponisten Christian Sinding. Farfaren var direktør ved Kristiania tekniske skole. Leif Sinding var gift med Ellen Buttedahl og han var fetter av Thomas Sinding. Han arbeidet tidlig i karrieren som journalist i Aftenposten, Morgenbladet og Verdens Gang. I 1918 ble han redaktør i filmbladet Helt og skurk. I årene 1921-1924 oppholdt han seg en del i Tyskland og Paris for å studere film.[4]
Filmproduksjon
redigerI 1936 etablert han produksjonsselskapet Merkur-Film.[4] Fra 1937 til 1941 hadde Leif Sinding regien i fem filmer, Bra mennesker i 1937, Eli Sjursdotter i 1938, De vergeløse i 1939, Tante Pose i 1940 og Kjærlighet og vennskap i 1941. Særlig filmen Tante Pose, som er basert på en roman av Gabriel Scott, ble en klassiker. Filmen blir jevnlig sendt på TV i julen.
Under andre verdenskrig
rediger_(cropped).jpg)
Under okkupasjonen ble alle kulturorganisasjonene nazistyrt, og Leif Sinding sa ja til å bli direktør for det nye Statens filmdirektorat fra 1. januar 1941. Kort tid etter okkupasjonen i 1940 kom Wilhelm Müller-Scheld til Oslo for å veilede og overvåke norsk filmbransje på vegne av okkupasjonsmakten. Müller-Scheld var underordnet den tyske kulturkommissæren i Terbovens administrasjon. Sinding og Müller-Scheld utarbeidet sammen ordningen med et statlig organ for film. Direktoratet ble underlagt Kultur- og folkeopplysningsdepartementet ledet av Gulbrand Lunde. I april 1941 sendte direktoratet ut direktiv for visning av «kinematografiske» bilder og organet Statens filmkontroll ble oppløst med filmdirektoratet som eneste sensurorgan. Sinding planla å bygge opp en nasjonal filmindustri delvis basert på inntekter fra filmvisning. Import ble underlagt direktoratet og bare fem byråer fikk løyve til å distribuere film. Ifølge Sindings plan skulle bare disse fem byråene få rett til å produsere film. Sinding sørget for å overføre Norsk Film A/S vederlagsfritt fra de kommunale eierne.[7] Det tyske filmselskapet Ufa importerte film uavhengig av Sindings direktorat. Han stanset Tancred Ibsens planer om å filmatisere Alexander Kiellands roman Else fordi den hadde for få positive ideer ifølge Sinding.[8]
Tidlig i 1942 var Sindings plan stort sett gjennomført. Han hadde ambisjoner om å produsere 12 spillefilmer årlig og eksportere disse til det germanske språkområdet. I slutten av 1943 gikk han av som direktør for å konsentrere seg om filmproduksjon i sitt eget selskap EFI-film, et av de fem byråene ble tillatelse til å lage film. Han unngikk, trolig av kommersielle hensyn, propagandapreget film. Av Johan Bojers skuespill Sigurd Braa laget han Sangen til livet. I 1943 brukte han mye innsats på å motarbeide Walter Fyrsts film Unge viljer. Fyrsts film var den eneste norske filmen med et tydelig nasjonalsosialistisk budskap. Sinding mente Fyrsts film var altfor åpent propagandistisk på vegne av NS og ville derfor ikke slå an blant nordmenn som stort sett avskydde NS. Her var Sinding trolig på linje med Goebbels' syn om at propaganda bare skulle appellere til eksisterende holdninger i folket. Sinding trodde at ren propagandafilm ville være skadelig for oppbygging av en filmindustri i Norge. Sinding argumenterte fåfengt overfor kulturminister Lunde. Fyrst ble støttet av Lundes etterfølger Rolf Jørgen Fuglesang. Fyrsts film ble dårlig mottatt, slik Sinding hadde advart om: Publikum pep og forlot kinosalen da filmen ble innledet med en tale av Quisling. Filmen ble tatt ut av vanlig distribusjon og bare brukt internt på NS-møter.[7]
I to år var han i direktørstillingen, før han gikk tilbake til produsent- og regivirksomhet. Han lagde filmen Sangen til livet, et melodrama om en fabrikkdirektør som er elsket av sine arbeidere, maktspillet stod mellom den gode og den onde kapitalisten. Dette ble ikke en publikumssuksess.
Sinding hadde før krigen ikke vist noen politiske profil bortsett fra en valgkampfilm for Høyre i 1936. Sinding var trolig påvirket av tysk kultur. Han var motstander av den kommunale kinoordningen i Norge, en ordning han mente utarmet kinoindustrien i Norge. Tante Pose ble innspilt våren 1940 på den tiden da Tyskland invaderte Norge.[8] Sinding ble etter krigen dømt til fire års tvangsarbeid i landssvikoppgjøret.[4]
Filmografi
redigerRegissør
rediger- 1956 – Gylne ungdom
- 1954 – Heksenetter
- 1943 – Sangen til livet
- 1941 – Kjærlighet og vennskap
- 1940 – Tante Pose
- 1939 – De vergeløse
- 1938 – Eli Sjursdotter
- 1937 – Bra mennesker
- 1936 – Morderen uten ansikt
- 1933 – Jeppe på bjerget
- 1932 – Fantegutten
- 1927 – Fjeldeventyret
- 1927 – Syv dage for Elisabeth
- 1926 – Den nye lensmannen
- 1926 – Simen Mustrøens besynderlige opplevelser
- 1925 – Himmeluret
Manusforfatter
rediger- 1956 – Gylne ungdom
- 1954 – Heksenetter
- 1953 – Selkvinnen
- 1943 – Sangen til livet (bearbeidning)
- 1940 – Tante Pose
- 1939 – De vergeløse
- 1932 – Fantegutten
Produksjonsleder
rediger- 1953 – Selkvinnen
- 1940 – Tante Pose
- 1937 – Bra mennesker
- 1932 – Fantegutten
- 1927 – Syv dager for Elisabeth
- 1926 – Simen Mustrøens besynderlige opplevelser
Klipper
redigerReferanser
rediger- ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 171634429[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Leif_Sinding[Hentet fra Wikidata]
- ^ Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Svendsen, Trond Olav (28. september 2014). «Leif Sinding». Norsk biografisk leksikon (på norsk). Besøkt 2. februar 2020.
- ^ rushprint.no 19. september 2012: Nazifiseringen av norsk film
- ^ Svein Oskar Smogelis masteroppgave om nyordningen av norsk filmpolitikk under okkupasjonen
- ^ a b Nærbilder: artikler om norsk filmhistorie. Oslo: Universitetsforl. 1997. s. 61-63. ISBN 8200227162.
- ^ a b Hanche, Øivind (1997). "Bedre enn sitt rykte": en liten norsk filmhistorie. Oslo: Norsk filminstitutt. s. 36. ISBN 8290463693.
Eksterne lenker
rediger- «Leif Sinding» i Norsk biografisk leksikon
- Svein Oskar Smogeli: Leif Sinding – Fra filmpioner til landssviker, masteroppgave i historie, Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo 2015
- (en) Leif Sinding på Internet Movie Database
- (sv) Leif Sinding i Svensk Filmdatabas
- (en) Leif Sinding på AllMovie
- (en) Leif Sinding hos The Movie Database