Juvenalis
Juvenalis (= latin for «ungdommelig»), egentlig Decimus Junius Juvenalis[2](født ca. 55, død ca. 135 e.Kr.) var en romersk dikter. Han var særlig kjent for sine bitre satirer om Romas moralske forfall. Han er opphavsmannen til uttrykket «brød og sirkus» (panem et circenses, Satirae 10.77–81).
| Juvenalis | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 55 Aquino[1] | ||
| Død | 2. århundre Roma | ||
| Beskjeftigelse | Lyriker, skribent, historiker, satiriker | ||
| Nasjonalitet | Det romerske keiserriket | ||
«En sunn sjel i et sunt legeme» er en annen av hans maksimer. Han kom til Roma fra landet og ble overveldet av storbylivets lastefullhet, men utga først sine 16 satirer etter keiser Domitians fall, da det igjen ble mulig å ytre seg fritt. Han og Martial var de siste store klassikerne innenfor latinsk litteratur.[3]
Detaljene i Juvenals liv er uklare. Referanser i hans egne tekster til kjente personer fra slutten av 100-tallet, gir en tilnærmet datering. Martial nevner en lærd venn av seg flere ganger, kalt Juvenalis, som trolig er samme person. Juvenalis bygger da også en del på Martials epigrammer, uten å navngi ham. En nå tapt innskrift fra Aquinum refererte til en offiser ved navn … NIVS IVVENALIS, som kan ha vært satirikeren.[4]
Plinius den yngre nevner omtrent det som fantes av skrivende personligheter i Roma på sin tid, men ikke Juvenalis. Vi må helt til Lactantius ca. to hundre år senere før vi møter Juvenalis igjen. De kristne må ha verdsatt hans moralisme og kritikk av Roma, for det var i deres miljø han for første gang ble populær og lest av flere. I hele middelalderen ble han bevart og lest i klostrene. Grunnen til at hans satirer har overlevd, kan være at et fåtall manuskripter lå bortgjemt, og ble gjenoppdaget av de kristne mye senere. «Juvenalis» kan rett og slett ha vært et kallenavn som svært få i samtiden kjente identiteten til, et pseudonym som trygget forfatteren om hans skrifter falt i gale hender. Dette kan også forklare at ingen lot til å kjenne mannen i hans samtid.[5]
Lucilius var opphavsmann til romersk satire som sjanger, og det var i samme ånd - i den poetiske tradisjon etter Horatius og Persius - at Juvenal skrev minst 16 dikt i daktylisk heksameter, om en encyklopedisk rekke emner hentet fra romersk dagligdag. Satirene er en levende kilde til studiet av antikkens Roma i en bredt perspektiv, men ved første blikk fremstår de som en svartmaling av (det hedenske) Roma, kanskje noe som bidro til deres bevaring i klostrene rundt om, på en tid da det meste av oldtidens tekster gikk tapt.
Referanser
rediger- ^ RSKD / Iuvenalis[Hentet fra Wikidata]
- ^ eller skrevet på romersk vis, Decimus Iunius Iuvenalis
- ^ Lennart Breitholtz: Epoker og diktere (s. 86), Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1979, ISBN 82-05-11663-6
- ^ Jon Iddeng: «Juvenal», To gode keisere? (s. 104), forlaget Messel, Oslo 1995, ISBN 82-991248-2-4
- ^ Jon Iddeng: «Juvenal», To gode keisere? (s. 111)
Litteratur
rediger- Anderson, William S. (1982): Essays on Roman Satire, Princeton: Princeton University Press
- Braund, Susanna M. (1988): Beyond Anger: A Study of Juvenal’s Third Book of Satires, Cambridge: Press Syndicate of the University of Cambridge
- Braund, Susanna (1996): Juvenal Satires Book I, Cambridge: Press Syndicate of the University of Cambridge
- Iddeng, Jon (1995): «Juvenal», To gode keisere?, forlaget Messel, Oslo, ISBN 82-991248-2-4.
Eksterne lenker
rediger- Latinske tekster fra Satirene av Juvenal i Latin Library
- Engelsk oversettelse av alle 16 satirene hos Tertullian Project
- Juvenals første 3 Satirer på engelsk Arkivert 26. oktober 2007 hos Wayback Machine.