Jødisk historie

Se også: Israels historie

Jødisk historie er historien til det jødiske folket, deres tro og kultur. Jødenes historie er over fire tusen år gammel, og omfatter hundrevis av ulike befolkningsgrupper, og enhver behandling av emnet vil kun bli gitt med brede penselstrøk. De som levde i oldtidens Israel kalles israelitter, men borgere av den moderne staten Israel kalles for israelere, ikke israelitter.

Dette maleriet av den polsk-jødiske Maurycy Gottlieb fra 1878 viser jøder i synagogen under feiringen av forsoningsdagen Jom Kippur.

Oldtidens jødisk historie (fram til 37 fvt.)

Utdypende artikkel: Oldtidens Israels og Judeas historie

Oldtidens israelitter

Fjellene i Judea.

De to første periodene av jødenes historie er også historien om Den fruktbare halvmåne. Den begynner blant de folkene som bosetter seg langs de fruktbare elvene Nilen, Tigris og Eufrat. Omgitt av oldtidens seter for høykulturer i Egypt og Babylonia, av den arabiske ørkenen og ved fjellene og høylandene i Lilleasia var landet Kanaan et møtested for mange kulturer. Kanaan ble senere kjent som Israel, og ved ulike tider som Judea, Koilesyria, Palestina, Levanten, Det hellige land, og til slutt Israel igjen. Kanaan var et gjennomfartssted for etablerte handelsruter fra så langt tilbake som til steinalderen, og hadde viktige havner ved kysten av Middelhavet og i Akababukten mot Rødehavet. Bosetningene ved Middelhavet preget kulturene i Den fruktbare halvmåne.

Israel, Judea og omliggende kongedømmer, 800-tallet f.Kr.

Israelsk kultur hadde sin opprinnelse i den kanaanittiske kulturen på slutten av bronsealderen og i løpet av begynnelsen av jernalderen, løselig sett rundt 1200-1000 f.Kr., og kulturelt er vanskelig å skille disse to folkene. De tidligste arkeologiske bevisene for eksistensen av Israel og Judea som stater eller samfunn er datert fra midten av 800-tallet f.Kr. (Israel) og midten av 700-tallet f.Kr. (Judea). De to nasjonene ble forent under Saul som den første konge som Det forente kongedømme Israel, befestet under David, og oppnådde en form for «gullalder» under Salomo før det forente riket ble delt under Salomos etterfølger, en gang rundt 930 f.Kr. Kongedømmet Israel ble veltet av sine fiender på andre halvdel av 700-tallet f.Kr., fulgt av kongedømmet Judea i de første årene av 500-tallet f.Kr. Etter dette ble Israel benyttet som litterært begrep for et folk mens Judea i ulike former ble navnet på en provins som i rekkefølge var underlagt babylonere, persere, grekere og romere.

Israel og Judea delte kultur med sine nærmeste naboer. Som edomittene og moabittene snakket de et vestsemittisk, en større undergruppe av semittiske språk, og som kanaanittene dyrket de guden El (navnet «El» betyr gud på hebraisk og andre semittiske språk). I motsetning til sine naboer i øst og vest dyrket de også en gud ved navn Jahve som ble identifisert med El, men fiendtlig til den viktige kanaanittiske guden Baal. I henhold til Bibelen anså folket i Israel seg selv som fremmed som hadde tatt landområder fra kanaanittene.

Tradisjonelt har jøder verden over hevdet å nedstamme fra oldtidens israelitter som bosatte seg i landområdet i Kanaan. Israelittene sporer deres slekt tilbake til et felles opphav og stamfar, den bibelske patriarken Abraham via Isak og Jakob, som var hebreere, etterkommere av Ever. Jødisk tradisjon hevder at israelittene var etterkommere av Jakobs tolv sønner (en av dem het Juda), som bosatte seg i Egypt. Mens deres slektninger i Egypt ble gjort til slaver av den egyptiske farao, tidvis identifisert med Ramses II. I den jødiske tradisjon emigrerte israelittene fra Egypt og til Kanaan (Exodus – «utvandringen»), ledet av profeten Moses. Denne hendelsen markerer dannelsen av israelittene som et folk, delt i tolv stammer med navn etter Jakobs tolv sønner.

En rekonstruksjon av Salomos tempel i henhold til de beskrivelser som er gitt i Bibelen.

Jødisk tradisjon og Bibelen (Første Mosebok til Første Krønikebok) forteller at israelittene vandret i ørkenen i over tyve år før de erobret Kanaan under ledelse av Josva, deres leder etter Moses’ død. Landet ble delt mellom de tolv stammene og for en tid var det ledet av en rekke ledere kjent som dommere. I tiden etter ble israelittisk monarki under Saul, og fortsatte under kong David og hans sønn Salomo. Kong David erobret Jerusalem og gjorde den til sin hovedstad. Davids sønn bygde det første tempelet i Jerusalem. Etter Salomos regime ble nasjonen delt i to riker, Israel i nord, som besto av ti av stammene, og Judea i sør, som besto av to av stammene, Juda og Benjamin. Israel ble erobret av den assyriske herskeren Salmanassar V på 700-tallet f.Kr. Det er ingen felles akseptert historisk nedtegnelse for de ti stammene, og de er blitt referert til som Israels ti tapte stammer.

Det babylonske fangenskap

Utdypende artikkel: Babylonske fangenskap

Jødene ble tvangsført til Babylon fra deres land.

Kongeriket Judea ble erobret av en babylonsk hær i slutten av 500-tallet f.Kr. Landets elite ble forvist til Babylon. Senere kom en del av dem tilbake, ledet av profetene Esra og Nehemja, etter at Babylonia var blitt erobret av perserne. Ettersom zoroastrisme var statsreligionen for Det persiske riket, har det blitt spekulert i hvilken grad denne religionen har vært en innflytelse for utviklingen av jødedommen, eksempelvis ideen om monoteisme.

Tiden etter fangenskapet

Konstruksjonen av det andre tempelet ble fullført under lederskapet til de siste tre jødiske profetene Haggai, Sakarja, og Malaki, og med godkjennelse fra perserne. Etter at den siste profeten var død og fortsatt under persisk overherredømme, kom lederskapet av det jødiske folket i hendene på påfølgende generasjoner av zugot («par av») ledere. De blomstret først under perserne og deretter under grekerne. Som et resultat ble fariseere og saddukéere dannet. Jødiske mynter, som Yehud-mynting, ble framstilt i Judea, både i tiden under perserne og under grekerne.

Hellenistiske Judea

Utdypende artikkel: Hellenistisk jødedom

Erobringene til Aleksander den store på slutten av 300-tallet spredte gresk språk og kultur, også i Midtøsten, og ga opphav til den hellenistiske tidsalder som søkte å skape felles eller universal kultur. Jødiske tankeretninger ble påvirket av hellenistisk filosofi fra 200-tallet f.Kr., især den jødiske diaspora i Alexandria, og kulminerte i sammenstillingen av Septuaginta, som var en kritisk oversettelse til gresk av den hebraiske Bibelen. Arbeidet ble gjort i stadier og ble fullført i år 132 f.Kr. Den jødiske filosofen Filon av Alexandria var en viktig talsmann for symbiosen av jødisk teologi og hellenistisk filosofi.

Det hasmoneiske kongedømme

Prutah (mynt av mindre verdi) preget av Johannes Hyrkanos II (134 f.Kr. til 104 f.Kr.).
Obv: Dobbel cornucopia.
Rev: På oldtidshebraisk; «Yehochanan Kohen Gadol Chaver Hayehudim» (Yehochanan yppersteprest, Chaver av jødene.

Etter Aleksanders død ble hans verdensrike delt mellom hans generaler, og et av dem var Selevkidriket. Forholdet mellom hellenistiske jøder og andre jøder ble derimot forringet. Da jødiske ritualer og praksis ble bannlyst av selevkidkongen Antiokos IV Epifanes gikk de ortodokse jøder til opprør mot det greske styret. Opprøret ble ledet av det hasmoneiske dynasti (også kjent som makkabeere) og førte til opprettelsen av et uavhengig, jødisk kongedømme, det hasmoneiske kongedømme. Dette riket varte fra år 165 f.Kr. til 63 f.Kr. Kongedømmet endte i borgerkrig mellom sønnene til Salome Alexandra, Johannes Hyrkanos II, og Aristobulos II. De jøder som ikke ville bli ledet av et hellenistisk dynasti og en konge, men av et teokratisk presteskap, appellerte til Roma, noe som endte med total romersk erobring og annektering av landet, ledet av Pompeius.

Romersk styre (63 f.Kr. – 400 e.Kr.)

Judea under romersk styre var først et uavhengig jødisk kongedømme, først ved den hasmoneiske familie, deretter ved familien Herodes, men gradvis gikk deres makt tilbake inntil landet kom direkte inn under romersk styre og ble omdøpt til Iudaea Province. Romerriket var ofte ufølsom og brutal i sin behandling av sine jødiske undersåtter. I år 66 gjorde jødene opprør mot de romerske herskerne i Judea. Opprøret ble knust av de framtidige romerske keiserne Vespasian og Titus. Beleiringen av Jerusalem i år 70 førte til at romerne ødela det meste av tempelet i Jerusalem og i henhold til en del redegjørelser, plyndret gjenstander fra tempelet, eksempelvis Menorá, en kostbar syvarmet lysestake som ble brukt i tempelet, men først og fremst oppfattet som et symbol på jødedommen.

Jødene fortsatte å leve i betydelig antall i sitt land fram til rundt midten av 100-tallet, da den romerske generalen Sextus Julius Severus herjet Judea for å slå ned Bar Kokhba-opprøret, det tredje større opprøret mot Romerriket. 985 landsbyer ble ødelagt og det meste av den jødiske befolkningen ble hovedsakelig utryddet, drept, solgt som slaver og tvunget til å flykte. Forvist fra Jerusalem ble det som var igjen av det jødiske folket sentrert rundt Galilea.

Diaspora

Utdypende artikkel: Den jødiske diaspora

I Roma hvor Titus’ triumfbue fortsatt står er ødeleggelsen av tempelet i Jerusalem avbildet sammen med jøder som er gjort til slaver og fraktingen av krigsbytte fra tempelet til Roma.

Mange av jødene i Judea ble solgt som slaver mens andre ble borgere i andre deler av Romerriket. Apostlenes gjerninger (Acta), den femte boken i Det nye testamente i Bibelen, foruten andre Paulustekster, har hyppige referanser til store befolkningsgrupper av hellenistiske jøder i mange byer rundt om i Romerriket. Disse var kun påvirket av diaspora (gresk διασπορά, «spredning») i dets åndelige forstand, og absorberte savnet og tapet av et hjemland, noe som ble en hjørnestein i den jødiske tro, underbygget av jødeforfølgelser i forskjellige deler av verden. Politikken mot omvendelse og konvertering jødedommen, som spredde jødisk religion ut over hele den hellenistiske verden, synes å ha endt med krigene mot romerne, og den påfølgende rekonstruksjonen av jødiske verdier i tiden etter ødeleggelsen av tempelet i Jerusalem.

Av kritisk betydning for å omforme den jødiske tradisjonen fra den tempelbaserte religionen til tradisjonene under diaspora var utviklingen av fortolkningene av Tora funnet i Misjná og Talmud.

Den sene romerske perioden

Utdypende artikkel: Jødisk historie i landet Israel

«Absaloms grav» i Kedron-dalen utenfor Jerusalem, antagelig fra 100-tallet e.Kr.

Til tross for det feilslåtte Bar Kokhba-opprøret forble jøder fortsatt i landet Israel i betydelig antall. Jøder som ble igjen gjennomgikk mange hendelser og bevæpnede konflikter mot påfølgende okkupanter av landet. En del av de mest kjente og viktigste jødiske tekster ble satt sammen i israelske byer på denne tiden. Den jerusalemske Talmud (Talmúd jerusjalmí), sammenstillelsen av Misjná og niqqud, et vokalpunkt-system som er brukt i hebraisk skriftspråk, er eksempler på dette.

I denne perioden var tannaim og amoraim aktive, rabbinere som organiserte og diskuterte jødiske muntlige lover. Beslutningene til tannaim er fortsatt i Misjná, Baraita, Tosefta og ulike sammenstillinger av Midrash. Misjná ble satt sammen kort tid etter 200 e.Kr., antagelig av Judah haNasi, en betydelig leder i det jødiske samfunnet i Judea. Kommentarene av amoraim om Misjná er satt sammen i den jerusalemske Talmud, antagelig en gang rundt 400, og muligens i Tiberias.

I 351 startet den jødiske befolkningen i Sepphoris, en by rundt seks km nord-nordvest for Nasaret, et opprør ledet av Patricius mot det undertrykkende styrtet til Constantius Gallus, den romerske keiseren i øst. Opprøret ble til sist knust av den romerske generalen Ursicinus som ødela med romersk grundighet mange byer. I Sepphoris ble opprørerne nedkjempet, men byen ble likevel ikke ødelagt, skjønt den ble likevel knust i jordskjelvet i Galilea i 363. En hentydning i jødiske skrifter tyder på at Patricius ble drept i kampene.

I henhold til tradisjonen skapte den jødiske religiøse lederen Hillel II den hebraiske kalender basert på at månedene ble beregnet ut fra månefaser og at justeringer ble lagt inn over tid for å sikre overensstemmelse med solåret og årstidene. Inntil da var hele det jødiske samfunnet utenfor landet Israel avhengig av kalenderen godkjent av Sanhedrin, det store rådet, jødenes høyeste politiske og religiøse organ i gresk-romersk tid. Dette var nødvendig for behørig føring av de jødiske helligdager. Imidlertid var deltagerne avhengige av rådets godkjennelse, og samtidig var de budbærere som kommuniserte rådets beslutninger ut til fjerne jødiske samfunn stadig utsatt for farer. Da den religiøse forfølgelsen fortsatte, besluttet Hillel II å konstruere en autorisert kalender for all tid framover.

Den siste hedenske romerske keiser, Julian II, tillot jødene å reise tilbake til «hellige Jerusalem som dere i så mange år har ønsket å gjenoppbygge», og ikke minst reise tempelet på nytt. Imidlertid ble keiseren drept i et slag den 26. juni 363 i hans feilslåtte hærtokt mot Sasanide-dynastiet, og tempelet ble ikke gjenoppbygd.

Middelalderen

Utdypende artikkel: Jødene i middelalderen

Bysants

Utdypende artikkel: Jødene i Bysants

Østromerrikets utstrekning i tiden før keiser Leo III, ca. 717

Jødene ble spredt over hele Romerriket og denne utviklingen fortsatte i noe mindre grad under Bysants, Østromerriket, i det sentrale og østlige Middelhavet. Den militante og eksklusive kristendommen og cæsareopapismen i Østromerriket behandlet ikke jødene godt, og forholdene og innflytelsen av jødene i diaspora riket dalte dramatisk.

Det var offisiell kristen politikk å konvertere jøder til kristendommen, og kristne ledere brukte makten til Romas myndigheter i sine forsøk. Etter opprøret i Galilea i 351 ble mange av byene ødelagt, og Sepphoris og Lydda hvor to av de mest betydelige juridiske akademiene lå reiste seg aldri igjen. Uansett er det i denne perioden hvor nasiene (prinsene) i Tiberias fikk skapte den jødiske kalender, og med kalenderen var det ikke behov for ytterligere autoritet fra Judea. På den samme tid lovet keiser Julian II opphevelse av den offisielle forfølgelsen av jødene, men ved hans død var de kristnes makt over riket total. Fra 398 hvor Johannes Chrysostomos, hans tilnavn betyr «gullmunn», ble innviet som patriark av Konstantinopel, økte den ondsinnet retorikken mot jødene mot nye høyder med en rekke av prekener som «Mot jødene» hvor Johannes prekte mot «den jødiske sykdom». Det hatefulle språket bygde opp et klima av mistillit mot større jødiske bosteder som de i Konstantinopel og Antiokia ved Orontes.

Levningene av den jødiske gravlund i dagens Istanbul.

På begynnelsen av 400-tallet sendte keiser Theodosius den store ut en rekke med dekreter som etablerte en offisiell forfølgelse av jødene. Jødene hadde ikke liv til å eie egne slaver, bygge nye synagoger, ha stillinger i staten eller føre en rettssak. Giftemål mellom en jøde og en ikke-jøde var et lovbrudd som kunne straffes med døden. Det samme var det for en kristen å konvertere til jødedommen. Theodosius forbød Sanhedrin, den store rådet, og avskaffet nasienes posisjon. Under keiser Justinian I den store begrenset myndighetene jødenes sivile rettigheter ytterligere, og truet deres religiøse privilegier. Keiseren blandet seg også inn i synagogenes indre anliggender,, og forbød eksempelvis bruken av hebraisk språk i jødiske gudstjenester. Trassighet fra jødene ble straffet med fysiske straffer, landsforvisning, og tap av eiendom. Jødene i Borium, ikke langt fra Syrtis Major, som motsto den bysantinske general Belisarius i hans krig mot vandalene, ble tvunget til omfavne kristendommen, og deres synagoge ble omgjort til en kirke.

Justinian I og hans etterfølgere hadde bekymringer utenfor provinsen Judea og det var ikke nok soldater til å gjennomføre disse reguleringene. Som et resultat, ironisk nok, ble det bygget en rekke nye synagoger på 500-tallet med vakre mosaikkgulv. Jødene assimilerte de rike kunstformene til den bysantinske kulturen. Det eksisterte mosaikker som avbildet mennesker, dyr, menoráer, dyrekretsen, og bibelske figurer. Storslåtte eksempler på disse synagogegulvene har blitt funnet i Beit Alfa i Israel (som blant omfatter scenen hvor Abraham ofrer en sau istedenfor sin sønn Isak, sammen med veldig stor avbildning av dyrekretsen), Tiberias, Bet She'an,og Sepphoris.

Den utrygg og farlige eksistensen for jødene under bysantinsk styre varte ikke lenge, hovedsakelig på grunn av eksplosjonen av muslimsk religion fra den fjerne arabiske halvøya hvor det også bodde store befolkningsgrupper med jøder. Det muslimske kalifatet jagde bysantinerne fra Det hellige land i løpet av et par år etter deres seier i slaget ved Jarmuk i 636. Et vitnemål over bysantinernes grusomheter mot jødene kan bli merket i det store antallet jøder som flyktet fra de gjenværende bysantinske områdene til fordel for datidens trygghet under muslimsk områder i de påfølgende århundrene.

Dog ble ikke størrelsen av de jødiske samfunnene i Østromerriket ikke påvirket av keisernes forsøk på tvangskonverteringer til kristendommen da disse ikke hadde større effekt. Den nøyaktige statusen til jødene i Lilleasia under Østromerriket er fortsatt et forskningsemne for historikerne.

Khazarfestning ved Sarkel. Luftfoto av utgravningene ledet av Mikhail Artamonov i 1930-årene.

En kuriøs historisk hendelse skjedde som et resultat av denne utvandringen. En gang i løpet 600-tallet eller 700-tallet, synes det som om khazarene, en tyrkisk stamme i det området som i dag er Ukraina, konverterte til jødedommen. Hvor fullstendig denne konverteringen var er uklart, men det er sikkert at det hadde vært en jødisk befolkning på Krimhalvøya siden den hellenistiske tiden, og disse kan ha blitt styrket av flyktende jøder fra Østromerriket. Den persiske geografen Ibn al-Faqih rapporterte på 900-tallet at «hele khazarfolket er jøder». På tross av dette utsagnet mener de fleste forskerne at bare overklassen konverterte til jødedommen. Påvirket og truet av både islam og det kristne Østromerriket, og samtidig mottok store fordeler av sin jødiske befolkning, kan ha vært grunnen til khazarenes omvendelse. Det er spekulert i om khazarske herskerne konverterte til jødedommen i et forsøk på å være nøytrale i striden mellom muslimene og bysantinerne, og som en sikkerhet for egen uavhengighet.

Under islam og korsfarerne

Utdypende artikler: Jødisk historie under muslimsk styre og Jødisk historie og korsfarerne

Det hadde vært i en lang tid, om enn usikkert hvor lenge, et betydelig antall med jøder i Arabia. En del arabiske historikere hevdet at det kunne være så mye som opp til 80 000 som kom etter ødeleggelsen av det første tempelet i Jerusalem. Ved handelsstasjonene i Medina og Mekka var det jødiske gravlunder. Arabiske historikere nevner navnene på rundt 20 jødiske stammer.

Som en del av diaspora hadde et stort antall jøder utvandret til Den arabiske halvøya for å være utenfor kontrollen til den romerske staten. Allerede under Muhammed begynte araberne føre krig mot jødiske stammer. I 624 ble en jødisk stamme som ble kalt for Banu Qaynuqa forvist etter stridigheter og året etter ble en større jødisk stamme i Medina, Banu Qurayza, angrepet og utryddet da muslimene angrep deres befestninger, noe som er blitt nevnt i Sura 33:25-27 i Koranen. Historien til jødene under muslimsk styre var tidvis like ustabilt som andre steder: de fleste jøder ble forvist fra vestlige Arabia kort tid etter at profeten Muhammed døde på midten av 600-tallet.

Veggmaleri i Akko som minnes den lærde rabbi Nachmanides

Til tross for slike tilbakeslag kontrollerte jødene det meste av handelen i Palestina, selv etter at araberne erobret Midtøsten, og som dhimmi (monoteister som under islam blir tålt med begrensede sivile rettigheter) hadde jødene en blomstring til tross for de ble underlagt restriksjoner. Kulturelt hadde jødene framgang og niqqud synes å ha blitt oppfunnet i Tiberias i området til det islamske kalifat. Ved at jødene tross foretrakk å bli diskriminert av arabere framfor å bli forfulgt og tidvis drept av kristent styre deltok også jødene i forsvaret av Jerusalem mot korsfarernes angrep i 1099 under det første korstoget. Om de mislyktes ville det bety massakre. På denne tiden var det jødiske samfunn over hele landet, inkludert Jerusalem, Tiberias, Ramla, Ashkelon, Caesarea, og Gaza. Selv om disse befolkningsgruppene var ikke et spesielt angrepsmål for korsfarerkongedømmene ble jødisk liv under korsfarernes styre langt mer vanskelig og farlig.

Under mamelukkenes tid bosatte Nachmanides (1194 – 1270), hans egentlige navn var rabbi Moses ben Nachman fra Spania, en rabbiner, filosof, lege, og bibelkommentator, seg ned i Gamlebyen i Jerusalem i 1267 etter at korsfarerne hadde forvist befolkningen, og siden hadde det vært en fast jødisk tilstedeværelse der. Den synagoge som han etablerte eksisterer fortsatt.

Spania, Nord-Afrika, og Midtøsten

Utdypende artikkel: Jødisk historie i Spania

Etter maurernes erobring av al-Andalus i år 711 fikk den innfødte befolkningen i stor utstrekning beholde sin religion og sine skikker under religiøst tolerante islamske herskeren. De første sefardiske jødene hadde trolig ankommet mens den iberiske halvøy var under Romerriket, som handelsfolk eller flyktninger etter ødeleggelsen av tempelet i Jerusalem i år 70. Etter at den mauriske kontrollen over store deler av Iberia gikk tapt til kristne herskere, var det på 1100-1200-tallet en periode med relativt fredelig sameksistens (spansk: La Convivencia) mellom folkegruppene.

I løpet av middelalderen ble jødene generelt behandlet bedre av muslimske herskere enn av kristne. Til tross for annenklasses borgerskap spilte jødene framtredende roller ved muslimske hoff, og opplevde en form for «gullalder» i al-Andalus, maurernes Spania i tiden 900-1100, skjønt forholdene forverret seg betydelig etter denne tiden. Opptøyer som resulterte i at jøder ble drept skjedde stadig i Nord-Afrika i de neste århundrene, særlig i Marokko, Libya og Algerie, hvor jødene etter hvert ble tvunget til å leve gettoer.

Et tradisjonelt og antagelig fiktivt portrett av Maimonides, egentlig rabbi Moshe ben Maimon, en jødisk lege og filosof. Han døde i Egypt etter å ha flyktet fra jødeforfølgelsene under Almohadene i Al-Andalus.

På 1000-tallet kom det muslimske pogromer (jødeforfølgelser) mot jødene i Spania, i Córdoba i 1011 og i Granada i 1066. Påbud som ga ordre om at synagoger skulle ødelegges fant sted i Egypt, Syria, Irak og Jemen. I områder som Jemen, Marokko og Bagdad ble jøder tidvis tvunget til å konvertere til muslimer eller bli henrettet om de nektet. Almohadene, som hadde tatt kontroll over det meste islamske Iberia ved 1172, overgikk almoravidene i fanatisme, og de truet og straffet dhimmiene meget strengt. Jøder og kristne ble utvist fra Marokko og islamske Spania. I valget mellom død eller konvertering utvandret de fleste jødene. En del, slik som Maimonides og hans familie, flyktet sørover og østover til mer tolerante muslimske land, mens andre dro nordover i håp om å finne en viss trygghet blant de voksende kristne kongedømmene i Europa.

Etter 1492 (Reconquista) ble jøder og muslimer tvangskonvertert eller deportert. Av en jødisk befolkning på kanskje 400 000 i Iberia, ble omkring 160 000 i henhold til Alhambra-dekretet (spansk: Decreto de la Alhambra). Jødeforfølgelsene i det katolske Spania etter 1492 hadde dels rasebiologiske aspekter som ligner på nazistenes 400 år senere.

Latin Hispania og hebraisk Sepharad ble brukt for omtrent det samme geografiske området. Det var ikke helt entydig hvem som ble regnet som sephardi. Det var heller ikke noe enhetlig jødisk samfunn for hele den iberiske halvøy, og det var knapt noen forestilling om felles identitet for iberiske jøder. De enkelte spanske eller iberiske jødene var snarere «jøder i Sevilla» eller «jøder i Barcelona», sjeldnere «jøder i Aragon». Etter fordrivelsene fra 1492 fortsatte mange jøder i en generasjon eller to i Nord-Afrika og andre steder å organisere seg etter opphavsby i Spania. Jøder fordrevet fra Spania slo seg ned flere steder rundt Middelhavet, også hos sultanen i Konstantinopel. Etter fordrivelsen fra det katolske Spania tok mange sefardiske jøder imot sultanens invitasjon og slo seg ned i Istanbul. Under det osmanske millet-systemet levde jødene i stor grad innenfor et selvstyrt område med egne lover. Ved sultanens hoff tjenestegjorde mange jøder blant annet som tolker. Konstantinopel hadde en jødisk samfunn før den osmanske erobringen i 1453.

Europa

Utdypende artikkel: Jødene i middelalderen

Det hadde vært jødiske befolkningsgrupper i Europa i lang tid, særlig i områdene til det tidligere Romerriket. Det er nedtegnelser om jødiske samfunn i Frankrike og i Tyskland fra 300-tallet, og betydelig antall i Spania senere.

Norman Cantor og andre historikere på 1900-tallet har bestridt den konvensjonelle forestillingen at middelalderen var generelt en særdeles vanskelig tid for jødene. I tidlige middelaldersamfunn, før den kristne kirke ble helt organisert, var det tolerante tider. Mellom 800 og 1100 var det løselig regnet rundt 1,5 millioner jøder i kristne Europa. De var heldige i å ikke være en del av det føydale system som livegen eller ridder, og således spart for den undertrykkelsen og stadig krigføringen som gjorde livet elendig for mange kristne. I motsetning til lekmannskristne var jøder generelt lese- og skrivekyndige, de var mer renslige og således ved bedre helse enn mange kristne, og var derfor mindre utsatt ved pestutbrudd. I forholdene til det kristne samfunn var de beskyttet av konger, prinser og biskoper på grunn av de nødvendige tjenester de ga på tre områder: finansielt, administrativt og innenfor medisin. Kristne lærde som var interessert i Bibelen kunne faktisk konsultere og ha fruktbare samtaler med talmudske rabbinere. Alle dette endret seg med reformene og styrkingen av den romersk-katolske kirke, særlig ved opprettelsen av misjonerende fransikaner- og dominikanermunker, og med framveksten av en misunnelig og konkurrerende kristen middelklasse i byene. Ved 1300 framførte munker og lokale prester pasjonsspill ved påsketider som framstilte jøder i samtidige klær som drepte Jesus Kristus, noe som lærte tilhørerne å avsky og hate jødene. Det var ved denne tiden at forfølgelser og forvisninger ble heftige. Først rundt 1500 fant jødene sikkerhet og opplevde en ny oppblomstring i Polen.

I 1189 i forbindelse med Rikard Løvehjertes kroning og løfte om å korstog brøt det ut hysteri mot jødene i London, som siden spredte seg til andre engelsk byer. Verst var det i York i 1190, hvor jødene søkte tilflukt borgen York Castle. I redsel for å bli mishandlet av mobben utenfor begikk jødene selvmord i fortvilelse. Se Jødisk historie i England.

I det store og hele ble jødene i stor grad forfulgt og plaget i kristne Europa i tiden etter 1300. Ettersom de var de eneste som hadde tillatelse til å låne penger mot renter (noe som var forbudt for katolikker av kirken), ble en del jøder svært velstående pengeutlånere, og fungerte som dagens banksystem. Kristne herskere oppdaget gradvis fordelene av å ha en samfunnsklasse som jødene som kunne stille penger for deres bruk uten at de var utsatt for bannlysning av den kristne kirke. Nesten all pengehandel i vestlige Europa var styrt av jødene. Jøder ble kongelige «servi cameræ», kongens eiendom, og han sørget derfor beskyttelse i gode tider.

I henhold til James Carroll sto «jødene for 10 prosent av den totale befolkningen i Romerriket. Ved det forhold, om ikke andre faktorer hadde inntruffet, burde det ha vært 200 millioner jøder i verden i dag, istedenfor noe som 13 millioner.»

Jøder ble hyppig massakrert og forvist fra ulike europeiske land. Forfølgelsen nådde sitt høydepunkt under korstogene. Under det første korstoget fra 1096 ble de blomstrende jødiske samfunnene langs Rhinen og Donau fullstendig ødelagt. I det andre korstoget i 1147 ble franske jøder utsatt for hyppige massakrer i korsfarerbegeistringen . Jødene ble også angrepet ved gjeterkorstoget i 1251 og 1320. Korstogene ble fulgt av utvisning og deportasjon, inkludert i 1290, da alle engelske jøder ble forvist, i 1396 ble rundt 100 000 jøder i Frankrike forvist, og i 1421 ble tusener jagd fra Østerrike. Mange av disse fant et nytt fristed i Polen.

Tidlig moderne tid

Osmansk tid og 1800-tallet

Brenning av jøder i Nürnberg som syndebukker for svartedauden, illustrasjon fra 1493.

Jødene levde i det geografiske området Lilleasia (dagens Tyrkia, men geografisk enten Anatolia eller Lilleasia) i mer enn 2 400 år. Den opprinnelige blomstringen under hellenistisk tid ebbet bort under kristent bysantinsk styre, men kom seg noe tilbake under styret til ulike muslimske myndigheter som knuste og erstattet regjeringen i Konstantinopel, fra da av kalt Istanbul. Under det meste av osmansk tid var Tyrkia en nødhavn for jøder som flyktet fra forfølgelse i vest, og har fortsatt en liten jødisk befolkning den dag i dag.

Ved tiden rundt slaget ved Jarmuk i 636 da Levanten kom inn under muslimsk styre eksisterte det rundt tredve jødiske samfunn i Haifa, Sikem, Hebron, Ramla, Gaza, Jerusalem, og dessuten flere i nord. Safed ble det åndelige sentrum for jødene og lovverket Shulchan aruch ble satt sammen der, det samme ble mange Kabbala-tekster. Den første hebraiske trykkemaskin, og første trykkeri i vestlige Asia startet i 1577.

Den situasjonen hvor jødene kunne nyte både kulturell som økonomisk framgang til enkelte tider, og grovt forfulgt til andre tider har blitt oppsummert av den østerrikske historikeren Gustave Edmund von Grunebaum: «Det ville ikke være vanskelig å sette sammen navnene til en variert og større antall jødiske undersåtter eller borgere i det islamske område som hadde oppnådd høy stilling, myndighet, stor finansiell betydning, til betydelig og anerkjent intellektuell prestasjoner; og det samme kan bli sagt om kristne. Men det ville igjen ikke være vanskelig å sette sammen en lengre liste over forfølgelser, tyranniske konfiskeringer, forsøk på tvungen konverteringer, eller pogromer.»

Feiring av jødisk påskefest, faksimile fra en miniatyr fra 1400-tallet.

Generelt ble posisjonen for jødene særdeles verre på 1800-tallet i de muslimske landene. Det var en massakre av jøder i Bagdad i 1828. I 1839 stormet en mobb i den østlige persiske byen Mashhad inn i det jødiske kvarteret, brente synagogen, og ødela Torarullene. Det var kun ved tvungen konvertering at en massakre og massemord ble avverget. I 1867 var det ytterligere en massakre i Barfurush (dagens Babol i nordlige Iran).

I 1840 ble jødene i Damaskus i Syria falsk anklaget for å ha myrdet en kristen munk og hans muslimske tjener og benyttet deres blod for å bake Massá, usyret brød for pesah, den jødisk påske. En jødisk barberer ble torturert inntil han «tilsto», to andre jøder som ble arrestert døde under torturen mens en tredje konverterte til islam for unngå mishandling og død. Gjennom hele 1860-tallet var jødene i Libya underkastet hva den engelske historikeren Martin Gilbert har karakterisert som «straffeskatt». I 1864 ble rundt 500 jøder drept i Marrakech og Fès i Marokko. I 1869 ble 18 jøder drept i Tunis og en arabisk mobb plyndret jødiske hjem og butikker, og brente synagoger på øya Djerba i Tunis. I 1875 ble 20 jøder drept av en mobb i Demnate i Marokko og andre steder i Marokko ble jøder angrepet og drept i gatene midt på dagen. I 1891 ba ledende muslimer i Jerusalem de osmanske myndighetene i Konstantinopel om forby jøder fra Russland om å komme til landet. I 1897 ble synagoger herjet og jøder drept i Tripolitania i Libya.

Historikeren Benny Morris har skrevet at ett symbol på jødisk fornedrelse var fenomenet at muslimske barn kastet stein på jøder. Morris har sitert en reisende fra 1800-tallet: «Jeg har sett en liten fyr på seks år med en tropp av runde smårollinger på kun tre og fire år, og lærte [dem] å kaste stein på en jøde, og en liten urchin (gategutt) ville, med den største kjølighet, subbe fram til mannen og bokstavelig spytte på hans jødiske gabardin. Til alt dette var jøden forpliktet til å underkaste seg; det ville være mer enn hans liv som sto på spill ved å straffe en muhammedaner.»

I henhold til Mark Cohen i Oxford Handbook of Jewish Studies har de fleste forskere konkludert med at den arabiske antisemittisme i den moderne verden vokste fram på 1800-tallet på bakteppet av motstridende jødisk og arabisk nasjonalisme, og ble importert til den arabiske verden av nasjonalistiske kristne arabere og deretter videreført av muslimene.

Forholdene i Europa

• Se også Hoffjøde og Jødisk historie i Øst-Europa

Fasaden av et jødisk hus i Lincoln, rett nedenfor Jew's Court.

I løpet av den europeiske renessanse skjedde de verste deportasjonene i kjølvannet av Reconquista, gjenerobringen av Den iberiske halvøy fra maurerne i tidsrommet 718 og 1492. Da den siste muslimske herskeren var blitt nedkjempet i Granada i 1492 fulgte Den spanske inkvisisjonen og hele den spansk befolkningen på rundt 200 000 sefardiske jøder ble utvist. Det ble fulgt av ytterligere fordrivelser av jøder fra Sicilia i 1493 med rundt 37 000 innbyggere og tilsvarende forvisninger i Portugal i 1496. De forviste spanske jødene flyktet hovedsakelig til Det osmanske rike, Holland og Nord-Afrika. Andre utvandret til sørlige Europa og til Midtøsten.

På 1600-tallet var det bortimot ingen jøder som levde i Vest-Europa. Det relativt tolerante Polen hadde den største jødiske befolkningen i Europa, men den rolige situasjonen for jødene der endte da polske og litauiske jøder ble drept i tusentall av kosakker i Chmelnyzkyj-oppstanden i 1648 og i løpet av de svenske krigene (1655). Drevet av disse og andre forfølgelser flyttet mange jøder tilbake til Vest-Europa i løpet av siste halvdel av 1600-tallet. Det siste forbud mot jøder i England ble trukket tilbake i 1654, men periodiske utvisninger fra enkelte engelske byer skjedde fortsatt, og jøder ble ofte forhindret fra å eie landeiendommer eller tvunget til å leve i ghettoer.

Med delingen av Polen på slutten av 1700-tallet ble den jødiske befolkningen delt mellom Det russiske keiserdømmet, Østerrike-Ungarn, og Preussen.

Opplysningstiden i Europa og Haskalá

To eldre polske jøder som grubler over en religiøs hebraisk tekst, 1924.

I løpet av den europeiske renessanse og opplysningstiden skjedde det betydelige endringer innenfor de jødiske samfunnene. Haskalá-bevegelsen, den jødiske opplysningstiden og en religiøs bevegelse blant europeiske jøder i tiden mellom 1770 og 1880. Jødene begynte å kreve frigivelse fra restriktive lover og integrasjon i det bredere europeiske samfunnet. Verdslig og vitenskapelig utdannelse ble lagt til den tradisjonelle religiøse undervisningen som unge jøder fikk, og det oppsto en interesse i en nasjonal jødisk identitet, inkludert en fornyet interesse i jødisk historie og hebraisk. Haskalá fremmet både reformbevegelser og konservative bevegelser, og plantet frøene for en sionisme mens den på samme tid oppmuntret kulturell tilpasning til de land hvor jødene bodde i. På omtrent samme tid ble en annen bevegelse født, bortimot det motsatte av Haskalá, nemlig ḥasidisk jødedom. Rabbineren Israel Baal Shem Tov fremmet på 1700-tallet retningen ḥasidisme, som ble en egen ortodoks jødedom basert på ekstrem fromhet. Den fremmet både åndelighet og livsglede som de fundamentale aspekter av jødisk tro. og bevegelsen fikk raskt mange tilhengere for sin mer livsglade og samtidige mystiske tilnærming til troen. Disse to bevegelsene, og den tradisjonelle tilnærmingen til jødedommen, dannet grunnlaget for de moderne inndelingene av jødisk praksis.

Grev Stanislas de Clermont-Tonnerre

På samme tid var den ytre verden i endring, og det var politisk debatt om jødenes emansipasjon som å gi dem like rettigheter som andre borgere. Det første landet som gjorde dette var Frankrike i løpet av den franske revolusjon i 1789. Selv da var jødene forventet å integrere seg og ikke fortsette sine tradisjoner. Denne ambivalensen ble demonstrert i en berømt tale av den franske politikeren Clermont-Tonnerre i 1789:

«Vi må først avvise alt til jødene som en nasjon og tilstå alt til jødene som individer. Vi må trekke tilbake anerkjennelse av deres dommere; de burde kun ha våre dommere. Vi må avvise lovmessig beskyttelse for å opprettholde de såkalte lovene i deres egen jødiske organisasjon; de burde hverken bli tillatt å danne i staten et politisk gruppe eller et system. De må bli borgere hver for seg. Men, noen vil si til meg, de vil ikke ønske å bli borgere. Vel da! Om de ikke ønsker å bli borgere burde de si det, og deretter burde vi landsforvise dem. Det er motbydelig å ha i staten en sammenslutning av ikke-borgere, og en nasjon innenfor nasjonen...»

1800-tallet

Se også: Napoleon Bonaparte og jødene

I dette propagandabildet fra 1806 strekker Napoléon ut hånden til det jødiske folk, symbolisert med en kvinne med skriftrull og lysestaken med syv armer.

Selv det fortsatt eksisterte forfølgelser spredde emansipasjon (likestillingen) av jødene seg over hele Europa på 1800-tallet. Napoléon Bonaparte inviterte jødene til å forlate ghettoene i Europa hvor de var påtvunget til å gå med gule hatter og armbind med davidsstjerne og søke tilflukt i de nylig opprettede tolerante regimene som tilbød likhet under Napoléons lover (Code Napoléon, opprinnelig Code civil des Français). Napoléon hadde selv besøkte for første gang i sitt liv en jødisk ghetto i Ancona den 9. februar 1797 og beordret da at de skulle kaste de gule hattene og erstatte dem med en lue med det franske flaggets, trikolorens, farger (la cocarde tricolore). Ved 1871 hadde Tyskland også gitt jødene like rettigheter, sammen med hvert eneste land i Europa, unntatt Russland.

Til tross for økende integrering av jødene i det sekulære samfunnet begynte det å oppstå en ny form for antisemittisme, men istedenfor middelalderens fordommer og religiøse hat var denne basert på ideer om rase og nasjonal enhet. Denne formen for antisemittisme hevdet grunnløst at jødene var en egen og mindreverdig rase i henhold til Europas såkalte ariske folk. Disse feilslutningene hadde sin opprinnelse hos den tyske romantikeren Friedrich von Schlegel. Disse ideene førte til framvekst av politiske partier i Frankrike, Tyskland, og Østerrike-Ungarn som krevde at jødene skulle bli fratatt sine rettigheter.

Jødeparagrafen i Norge

Henrik Wergeland, maleri av Carl Peter Lehmann fra 1842

I 1814, da Norge fikk etablert sin egen grunnlov på Eidsvoll og for en tid hadde håp om egen frigjøring og nasjonal selvstendighet, kom også «jødespørsmålet» opp. En rekke av de ledende personer i Riksforsamlingen, som for eksempel W. F. K. Christie og Nicolai Wergeland, gikk sterkt inn for å forby jøder i Norge. Embetsmannen Lauritz Weidemann skrev fordomsfull og usammenhengende at «den jødiske nasjonens historie har vist at dette folket alltid har vært opprørsk og svikefull...». Etter en del debatt ble det besluttet at jødene ved lov («§2, siste passus») «...fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget». Grunnlovsvedtaket betydde en skjerpelse i forhold til Norske Lovs bestemmelse som ga jøder adgang med leidebrev. Forbudet i Norges Grunnlov var absolutt og uten legale muligheter til unntak. Jøder som likevel kom til landet, som forretningsreisende eller som følge av skipbrudd, ble arrestert og utvist, i enkelte tilfeller bøtelagt.

En av de som opplevde det urettferdige i disse lovene var Nicolai Wergelands sønn Henrik Wergeland som startet kampen i 1830 med å få omgjort sin fars vedtak. Foran behandlingen på Stortinget i 1842 nedla Wergeland et stort arbeide i å samle argumenter for forslaget å få fjernet jødeparagrafen. Wergeland forsøkte også å påvirke holdningene ved hjelp av poesi. Diktsamlingen «Jøden» kom ut i april 1842 og ble sendt hver enkelt stortingsrepresentant, fem måneder før Stortinget skulle ta stilling til grunnlovsforslaget. Forslaget fikk ikke flertall, men etter februarrevolusjonen i 1848 oppsto det en endring i det politiske klima, også i Norge, og situasjonen på Stortinget i 1851 var forskjellig fra tidligere. Forslaget fra 1845 kom opp på nytt i uendret form og ble denne gang vedtatt med 93 mot 10 stemmer, betydelig mer enn de 70 som var nødvendig for å gi gyldig grunnlovsvedtak.

Dreyfus og sionismen

Degraderingen av Dreyfus

Rasistisk antisemittisme sto fram stadig hyppigere i europeisk kultur, i enkelte land var det mindre eksplisitt, mens den i andre land var nærmest en del av den offisielle nasjonale politikken. Mest kjent er Dreyfus-saken i Frankrike på slutten av 1800-tallet. Den franske offiseren Alfred Dreyfus av jødisk herkomst ble den 15. oktober 1894 arrestert for spionasje. Dernest ble han av en krigsrett den 5. januar 1895 dømt til livsvarig opphold på Djevleøya like utenfor Guyana i Sør-Amerika. Dommen kom på bakgrunn av forfalskede dokumenter. En del av prosessen var at Dreyfus ble fratatt all ære, degradert og hans sverd ble brukket. Den franske antisemitten Édouard Drumont, som hadde utgitt boken La France Juive (Det jødiske Frankrike), skrev for avisen «La Libre Parole», og agiterte sterkt for å demonisere jødene i Frankrike og få dem stengt ute. Drumont var blant Dreyfus' mest innbitte og høylytte motstandere.

To år etter at Dreyfus var blitt sendt til straffeleiren ble det klart at en annen fransk offiser var den skyldige, men at offiserer med høyere rang hadde underslått disse bevisene for å få Dreyfus dømt. I 1898 ble Dreyfus-saken behandlet i kassasjonsretten, som erklærte dommen ugyldig. Dreyfus fikk komme tilbake til Frankrike, men ble i 1899 funnet skyldig i en ny krigsrett. Dette vakte sterke reaksjoner, og han ble nesten umiddelbart benådet av republikkens president, Émile Loubet, og sluppet fri fra fengselet. Forfatteren Émile Zola bidro med sin berømte avisartikkel «J'accuse» (Jeg anklager) til at Dreyfus etter lang tid fikk oppreisning.

Theodor Herzl

Disse forfølgelsene, sammen med statsstøttede pogromer i Russland på slutten av 1800-tallet, førte til et stadig større antall jøder ble overbevist om de ville kun være trygge i deres egen nasjon. Den østerrikske og jødiske journalisten Theodor Herzl var også en av de som fulgte Dreyfus-rettssaken og dens etterspill. Herzl skrev boken Der Judenstaat (Den jødiske stat, 1896) og grunnla World Zionist Organization med det ene formålet å opprette en egen stat for verdens jøder. Sionisme er et vanskelig begrep; sionistene har rett i at jøder i et antisemittisk samfunn aldri vil være trygge for sine liv, men på den annen side er sionisme en form for jødisk nasjonalisme ved å hevde at det jødiske folk utgjør en egen etnisk/nasjonal gruppe, og gir således paradoksalt antisemittismen rett. Stedet hvor en jødisk stat skulle dannes var ikke hvor som helst, det var i jødenes gamle hjemland i Midtøsten, hele eller deler av det historiske landskapet Israel med hovedvekt på Jerusalem. Det var samtidig en gjenklang av den gamle jødiske hilsningen i århundrer, «Neste år, Jerusalem!» Underforstått, en gang skal alle jøder vende hjem. På 1900-tallet kom denne prosessen i gang for alvor.

1900-tallet

Utvandringen til Israel

Golda Meir i arbeid på markene i kibbutzen Merhavia på 1920-tallet.

I løpet av 1870- og 1880-tallet hadde debatten blant jødene i Europa stadig mer kretset rundt spørsmålet om å utvandre til Israel og etablere et nasjonalt hjem der. I 1882 ble den første sionistiske bosetningen, Rishon LeZion, grunnlagt av immigranter som tilhørte bevegelsen «Hovevei Zion» fra opprinnelig Russland. Senere ble bevegelsen «Bilu» grunnlagt og som etablerte flere bosetninger i landet Israel.

Sionistbevegelsen ble offisielt grunnlagt etter konferansen i Katowice i 1884 og kongressen til sionistene i 1897. Det var Theodor Herzl som begynte kampen for å overtale datidens supermakter til å tillate at jødene dannet en egen stat. Etter den første verdenskrig synes det som om forholdene lå til rette for å etablere en egen stat: Storbritannia okkuperte Palestina fra Det osmanske rike og jødene fikk et løfte om et «nasjonalt hjem» fra britene i form av Balfourerklæringen i 1917. I 1920 begynte det britiske Palestinamandatet.

I begynnelsen ble den projødiske Herbert Samuel utnevnt som høykommissær i Palestina. Det hebraiske universitetet i Jerusalem ble etablert og flere store jødiske immigrasjonsbølger til Midtøsten kom i gang. Arabiske bosettere i Palestina var ikke begeistret over innvandringen og begynte etterhvert å motsette seg jødisk bosetning ved voldelige opptøyer og terror. Arabiske gjenger begikk terroraksjoner og mord på konvoier og på den jødiske befolkningen. Etter arabiske opptøyer i 1920 og oppstyr i Jaffa i 1921 innså de jødiske lederne at britene ikke hadde vilje til å stå opp mot volden og opprørene, og at de selv måtte forsvare seg med egne midler. I 1920 ble Haganah opprettet, en væpnet jødisk selvforsvarsstyrke for å beskytte sine gårder og kibbutzer.

Det arabiske opprøret i Palestina 1936-1939.

Det var store opptøyer i Hebron i 1929 hvor 67 jøder ble drept av arabere. Mordene sendt sjokkbølger gjennom de jødiske samfunnene i Palestina og i verden. De overlevende ble evakuert av britene, mange kom tilbake i 1931, men bortimot alle flyktet i tiden 1936–1939 da det brøt et langvarig arabisk opprør. Det førte til reorganiseringen og utviklingen av den jødiske paramilitære Haganah som etter uavhengigheten i 1948 omgjort til det som nå er Israels forsvarsstyrker, Tzva Haganah le-Yisra'el.

Nürnberglovene fra rikspartidagen i 1935 dannet det juridiske grunnlaget for jødeforfølgelsene i det nasjonalsosialistiske Tyskland. Bildet viser jøder fra Ungarn, enkelte med jødestjerner på klærne, som ankommer utryddelsesleiren Auschwitz i 1944.

Foto: Deutsches Bundesarchiv

Storbritannia begynte å snu i Palestinaspørsmålet. Både på De britiske øyer som andre steder økte antisemittismen. Den britiske arbeiderpartipolitikeren Oswald Mosley, etablerte sitt eget parti, British Union of Fascists, som hevdet at jødene ført Storbritannia inn i krig, og ønsket derfor fred og samarbeid med Tyskland. I Tyskland var Adolf Hitler kommet til makten, og Nürnberglovene i 1935 gjorde effektivt 500 000 tyske jøder til flyktninger i sitt eget land. I mars 1938 annekterte Hitler Østerrike og gjorde ytterligere 200 000 jøder til statsløse flyktninger, og i september samme år aksepterte Storbritannia at nasjonalsosialistene annekterte Sudetenland, noe som gjorde ytterligere 100 000 jøder til flyktninger.

På grunn av den arabiske volden i Palestina og den spente situasjonen i Europa begynte Storbritannia gradvis trekke seg fra den opprinnelige tanken om en jødisk stat. Isteden begynte de å spekulere i en form for fellesnasjonal løsning eller en arabisk stat med en jødisk minoritet. For jødene var dette ikke en løsning, men det motsatte.

Holocaust

Utdypende artikkel: Holocaust

Fra oppstanden i den jødiske ghettoen i Warszawa i Polen i mai 1943. Jødiske barn og kvinner ble ført bort til tilintetgjørelse av tyske soldater.

I 1933, da Adolf Hitler og NSDAP tok makten i Tyskland, ble situasjonen for tyske jødene akutt alvorlig. Økonomisk krise, rasistisk antisemittiske lover og frykt for en kommende krig fikk mange jøder til å flykte fra Europa til Palestina, til USA og faktisk også til Sovjetunionen som i tiden etter den russiske revolusjon hadde gjennomført store pogromer mot jødene, særlig Ukraina hvor «en og en halv million ukrainske jøder ble ofre for de mest ondskapsfulle angrep siden Khmelnytskijs dager. Beregnet antall av drepte går så høyt som en jøde av hver tretten. Hundrevis av tusener ble etterlatt hjemløse.»

I 1939 brøt andre verdenskrig ut, og fram til 1941 var bortimot det meste av Europa okkupert av det nasjonalsosialistiske Tyskland, inkludert Polen hvor millioner av jøder levde. I 1941 da invasjonen av Sovjetunionen begynte ga Hitler ordre om å sette i gang den «endelige løsning», en omfattende organisert operasjon av en hittil uhørt og uovertruffent skala med det mål å tilintetgjøre alle jødene i Europa og franske Nord-Afrika. Dette folkemordet, hvor seks millioner jøder ble metodisk myrdet og med gruoppvekkende grusomhet, er kjent som «holocaust», eller det hebraiske begrepet «shoah». I Polen ble mer enn en million jøder myrdet i gasskamre i det største utryddelsesanlegget, Auschwitz-Birkenau. Ikke bare jøder ble myrdet, men også andre etniske, religiøse, politiske og seksuelle minoritetsgrupper. Fra Norge ble det sendt 735 mennesker til sin sikre død.^{[trenger referanse]}

Den massive størrelsen av holocaust, og de redsler og uhyrligheter som skjedde i løpet av det, påvirket i stor grad den jødiske nasjonen. Ikke minst påvirket det verdensopinionen, som først etter krigen innså og forsto rekkevidden av holocaust. I etterkrigstiden ble det åpenbart at det var umulig å etterlate jødene i hendene på andre nasjoner, og arbeidet for å etablere et ly for det sårete jødiske folket kom i gang på ny.

Etableringen av staten Israel

Utdypende artikkel: Israels historie

FNs opprinnelige delingsplan av Palestinamandatet

Flagget til staten Israel, davidstjernen i blått på hvit bunn.

I 1945 ble de jødiske motstandsbevegelsene i Palestina forent, og Den jødiske motstandsbevegelse ble etablert. Bevegelsen begynte å legge press på de britiske myndighetene og å ta hevn på arabiske bråkmakere som angrep jødene. Det er ulik mening om hvor suksessfull den voldelige kampen var. Ulydighetsbevegelsen stoppet til slutt i 1946, i tiden etter at det britiske militærhovedkvarteret i King David Hotel ble bombet. I denne bombingen ble 91 personer drept, for det meste sivile. Det jødiske lederskapet besluttet isteden å sentrere kampen for å få den ulovlige innvandringen til Palestina inn i landet, og de organiserte store mengder av jødiske krigsflyktninger fra Europa uten å ha tillatelse fra de britiske myndighetene. Denne innvandringen bidro i stor grad til de jødiske bosetningene i Israel og endret oppfatningen på verdensopinionen. Britiske myndigheter besluttet til sist å la De forente nasjoner (FN) å ta beslutningen om Palestinas skjebne.

Den 29. november 1947 besluttet FN å dele landet i to stater: en jødisk stat og en arabisk stat. Det jødiske lederskapet aksepterte beslutningen, men araberne motsatte seg den og begynte på nytt å gå til angrep på jødiske bosetninger. Samme dag som araberne avviste FN-planen erklærte David Ben-Gurion Israel for en jødisk uavhengig og selvstendig stat, noe som ikke ble anerkjent av nabolandene Syria, Egypt, Jordan, Libanon og Irak. I 1948 begynte den arabisk-israelske krig, eller Israels uavhengighetskrig som den også er blitt hetende.

Israel var ikke uforberedt og selv om landet bare seks måneder tidligere hadde kun drøyt 4 000 mann under våpen, var det nå vokst til 36 500 – dog meget dårlig utrustet, den første tiden uten tunge våpen, stridsvogner og uten fly. Israel ble angrepet fra alle kanter med tropper og stridsvogner fra de ovennevnte statene. Midtveis i krigen hadde de siste britiske soldatene forlatt Palestinamandatet. Til tross for overmakten sto Israel imot. Da krigen sluttet i juni 1949 i en endelig våpenhvile, hadde Israel inntatt nye områder, mens nabolandet Jordan hadde besatt Vestbredden og halvdelen av Jerusalem, og Egypt erobret Gazastripen. I fredstiden begynte den unge staten med den langvarige historien en hektisk virksomhet for å bygge staten og dessuten ta til seg store bølger av tusenvis av jødiske flyktninger fra hele verden.

Siden 1948 har Israel vært involvert i rekke større militære konflikter, inkludert Suezkrisen i 1956, Seksdagerskrigen i 1967, Jom kippur-krigen i 1973, Libanon-krigen i 1982, og den nye krigen med Libanon i 2006, foruten en bortimot konstant rekke av pågående mindre konflikter for å bevare sine nasjonale interesser.

Siden 1977 har det vært fortsatte og hovedsakelig lite suksessfulle diplomatiske anstrengelser satt i gang av Israel, dets naboer, og andre partier, inkludert USA, Den europeiske union, og Norge, for å føre fredsprosessen videre med det mål å løse konfliktene mellom Israel og dets naboer, hovedsakelig over skjebnen til det palestinske folket.

Jøder i USA

Poster fra første verdenskrig på jiddisch. Oversatt: «Mat ville vinne krigen – du kom hit i søken etter frihet, nå må du hjelpe til å bevare den – hvete er hva som trengs for de allierte – ikke sløs med noe.» Fargelitografi, 1917.

USA var ett av de land, bortsett fra Israel, hvor flest jøder utvandret til for unnslippe forfølgelser, og har vært en del av den amerikanske rammeverket helt siden kolonitiden. Fram til 1830-tallet var det jødiske samfunnet i Charleston i Sør-Carolina den mest tallrike i Nord-Amerika. Med den store innvandringen av jøder fra Tyskland på 1800-tallet etablerte jødene seg i mange byer over hele USA. En enda større innvandring av østeuropeiske jøder i tidsrommet 1880–1914 brakte en større og fattig andel mennesker til New York. Flyktninger fra Europa etter den andre verdenskrig og fra Sovjetunionen etter 1970 har også bidratt. Dagens jødiske befolkning er på rundt fem millioner, under 2 prosent av totaliteten, og er synkende på grunn av mindre familiestørrelser og innbyrdes giftemål.

Jødiske ledere har oppmuntret til tilpasning og integrering til det amerikanske samfunnet, og er i dag en del av amerikanske kultur. Under den amerikanske borgerkrigen kjempet rundt 3 000 jøder (ut av rundt 150 000 jøder totalt i USA) på de konføderates side mens rundt 7 000 kjempet på nordstatenes side. Under den andre verdenskrig kjempet 500 000 amerikanske jøder, rundt halvparten av alle jøder av hankjønn mellom 18 og 50, i krigen. Ettersom USA aldri ble underkastet holocaust, har landet stått fram etter den andre verdenskrig som det største og rikeste senteret for jødedommen i verden.

Jøder på 2000-tallet

Utdypende artikler: Jødisk etniske inndelinger og Jøder i Norge

Vestmuren og Klippedomen i Jerusalem.

Israel ble etablert som hjemland for det jødiske folket og er ofte referert til som den jødiske staten. Landets tilbakevendingslov gir alle jøder og alle av jødisk slekt retten til å få israelsk statsborgerskap]. I dag er Israel et parlamentarisk demokrati med en befolkning på over 7,5 millioner mennesker. Av disse er rundt 6,6 millioner jødiske. Israel er i dag en moderne samfunn med blant annet åtte offentlige universiteter.

I dag er de største jødiske samfunnene i USA og Israel, men betydelige samfunn i Frankrike, Argentina, Russland, England og Canada. I Norge bor det i dag trolig minst 1 500 jøder, i hovedsak i Oslo.^{[trenger referanse]}

Den jødiske autonome oblast, skapt i Sovjetperioden, har fortsatt som en selvstendig oblast under Russland. Øverste rabbiner av Birobidzhan, Mordechai Scheiner, forteller at det er 4 000 jøder i hovedstaden.

Eksterne lenker

• (en) Jewish history – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Jewish history – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• The Jewish History Resource Center. Prosjektsenter for forskning i jødisk historie ved Det hebraiske universitet i Jerusalem
• Resources> Modern Period> 20th Cent.> History of Israel> State of Israel Prosjektsenter for forskning i jødisk historie ved Det hebraiske universitet i Jerusalem
• Jewish Virtual Library. Meget omfattende
• Jewish History and Culture Encyclopaedia Arkivert 24. desember 2008 hos Wayback Machine. Offisielt nettsted for den jødiske encyklopedien på 22 bind, Encyclopaedia Judaica
• Internet Jewish History Sourcebook Arkivert 26. oktober 2014 hos Wayback Machine., kildetekster for jødisk historie
• Israelite Religion to Judaism: the Evolution of the Religion of Israel. Den historiske utviklingen av israelittisk religion til jødisk tro
• Greek Influence on Judaism from the Hellenistic Period Through the Middle Ages c. 300 BCE- 1200 CE. Gresk innflytelse på jødedommen under den hellenistiske tid og videre til middelalderen
• Jewish History, jødisk historie ved chabad.org
• «Under the Influence: Hellenism in Ancient Jewish Life» Arkivert 29. februar 2012 hos Wayback Machine., hellenismen i oldtidens jødiske liv, Bibelarkeologisk samfunn