Ignatius av Antiokia
Ignatius av Antiokia (født ca. 37 i Lilleasia, død ca. 107 i Roma) var biskop av Antiokia og led martyrdøden. På grunn av sine brev til kristne menigheter regnes han med blant de apostoliske fedre.
| St. Ignatius av Antiokia biskop og martyr | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | ca. 37 Lilleasia | ||
| Død | ca. 107 Roma | ||
| Beskjeftigelse | Teolog, presbyter  | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Romerriket | ||
| Gravlagt | Peterskirken | ||
| Saligkåret | - | ||
| Helligkåret | Kort tid etter sin død | ||
| Anerkjent av | Den katolske og den ortodokse kirke | ||
| Festdag | 17. oktober | ||
| Se også | Ekstern biografi | ||
| Vernehelgen | Mot halsonde | ||
| I kunsten | Avbildes med løver og lenker | ||
Han var sannsynligvis av syrisk opprinnelse. Ifølge legenden var han identisk med det barn som i Evangeliet etter Matteus kap. 18 ble fremstilt for displene av Jesus Kristus, men det er ikke holdepunkter for at dette er riktig.
Det man har bedre holdepunkter for er at han var disippel av enten apostlene Peter og Paulus, eller apostelen Johannes. I ca. 69 skal han ha blitt ordinert til biskop av Antiokia. Det var i Antiokia at begrepet «kristne» første gang ble brukt.
Han virket som biskop i omkring 40 år, og overlevde Domitians kristenforfølgelse. Under Trajan ble han sammen med andre kristne arrestert og sendt med skip til Roma. Dette kan tyde på at han var romersk borger. De satte ut fra Seleukia, og reiste langs kysten. Under et opphold i Smyrna skal han ha møtt den hellige Polykarp av Smyrna, som da var en ung mann. Ignatius skrev under oppholdet de fire første av de syv brev vi kjenner fra ham, til menighetene i Efesos, Magnesia, Tralles og Roma.
På veien videre mot Roma ble det et nytt opphold, denne gang i Troas. Der skrev Ignatius de siste tre brevene, til menighetene i Filadelfia og Smyrna, samt et avskjedsbrev til Polykarp.
Brevene er av stor verdi for kirkehistorikere, fordi de kaster lys over tro og praksis mindre enn et århundre etter at Kristus levde. Et av hovedpoengene hans er at menighetene må bevare enheten med sin biskop, og at dette må få uttrykk i felles nattverdsfeiring. I brevet til menigheten i Roma ba han om at de ikke måtte forsøke å få ham benådet, fordi han var villig til å lide for sin tro.
Han er den første som bruker begrepet «den katolske kirke» om fellesskapet av kristne, og han skriver at biskopen av Roma har forrang framfor de andre biskopene. Dette regnes av Den katolske kirke som et bevis på at pavens særstilling var anerkjent allerede i oldkirken.
Reisen til Roma tok mellom seks og tolv uker, og da de kom fram ble de møtt av kristne fra byen. Han gjentok da det han hadde skrevet om at han var rede til å lide martyrdøden. Keiser Trajan ledet selv forhøret, og dømte ham til å kastes til villdyrene. Dette ble gjort i Colosseum, antagelig i år 107; noen forskere tidfester det til forskjellige år mellom 110 og 117. Han er den eneste navngitte martyr man kjenner til som døde i Colosseum; de andre som er kjent døde i Circus Maximus.
Kristne fra Roma skal ha samlet opp det som var igjen av jordiske levninger, og sendte dette som relikvier til Antiokia. De ble oppbevart ved byporten, ifølge Hieronymus og Johannes Krysostomos. Da Antiokia ble angrepet av sarasenere ble deler av relikviene sendt tilbake til Roma, hvor de ble plassert i kirken San Clemente.
Helgen
redigerMan feiret 17. oktober, Ignatius' angivelige dødsdag, som helgenfest i Syria allerede fra det 4. århundre. Den er merket av på kalenderen fra Nikomedia, datert til 360. Fram til 1969 ble han feiret 1. februar i vest, noe som stemmer med legendens påstand om at han ankom Roma 20. desember. Alle opplysninger om datoer er fullstendig usikre, og man valgte i 1969, ved revisjonen av den romerske helgenkalenderen, å flytte minnedagen til 17. oktober. Han har også en annen fest, translasjonsfesten som feires 17. desember i vest og 20. i øst; denne er til minne om flyttingen av relikviene fra Roma til Antiokia.
I katolsk liturgi nevnes han i den romerske kanon (Eukaristisk bønn I). Han regnes som vernehelgen mot halsonde, fordi han ifølge legenden under sine lidelser aldri sluttet å rope navnet Jesus.
