Aitolia

Aitolia (gresk: Αἰτωλία, latin: Aetolia) er et fjellandskap i Hellas. Det omfattet området mellom elven Akheloos i vest og Korintbukta i sør. I vest grenset det mot Akarnania, i nord mot fjellregionen Dolopia, og i øst mot Doris og Lokris. Det utgjør i dag den østlige delen av den regionale greske enheten og prefekturet Etoloakarnania.

Levningene av gamle Thermos i Aitolia.

Kart over oldtidens Aitolia

Aitolias geografi

Elven Akheloos skiller Aitolia fra Akarnania i vest; i nord har det grenser mot Epirus og Thessalia; i øst med Lokris; og i sør med innløpet til Korintbukta. I klassisk tid besto Aitolia av to deler: Gamle Aitolia i vest fra Akheloos til elven Evinos og oldtidsbyen Kalydon; og Nye Aitolia (eller Ervervede Aitolia) i øst som strakte seg fra Evinos og Kalydon til ozolianske Lokris. Landet har et plant og fruktbar kystregion, og et innland bestående av fjell som ikke lar seg kultivere. Fjellene hadde mange ville dyr, og fikk berømmelse i gresk mytologi som lokalisering for jakten på det kalydonske villsvin.

Historie

I henhold til tradisjonen var folket kjent som kuretere (nevnt av Homer) og lelegere de som først skal ha bosatt landet, men i en tidlig periode kom grekere fra Elis, ledet av den mytiske Aitolos som ga navn til navnet, og opprette kolonier. Dionysios fra Halikarnassos nevner at kuretere var det gamle navnet på aitoliere og lelegere det gamle navnet på lokrierne, Aitoliere deltok i Trojakrigen under deres kong Thoas (sønn av Andraimon).

Aitoliere opprettet en sammenslutning av allierte, det aitoliske forbund, i tidlige tider. Det ble snart en mektig militær konføderasjon og en gang rundt 340 f.Kr. ble den en av de ledende militære styrkene i antikkens Hellas. Det hadde opprinnelig blitt organisert under styret til Filip II av Makedonia av byene i Aitolia for felles fordel og beskyttelse, og ble deretter en betydelig rival for de makedonske monarkene og det akhaiske forbund. Aitoliske forbund var et av de mer effektive politiske institusjoner som oppsto på denne tiden. I 279 f.Kr. invaderte en stor mengde barbarer, gallere, det greske fastlandet, men de ble slått tilbake og drevet ut hovedsakelig av aitoliere.

Frihetshelten Dimitrios Makris.

I motsetningen til det akhaiske forbund, var det i det aitoliske forbundet en inndeling mellom de fulle medlemmer av forbundet og allierte over hvor Aitolia beholdt en lederstilling. Det gjorde det gjorde forbundet langt mer demokratisk og de halvårlige møtene i forbundet sammenfalt med idrettsleker slik at en langt høyere andel av befolkningen var til stede.

Aitoliere stilte seg på samme side som Antiokos III av Selevkideriket mot den romerske republikk, og da Antiokos ble overvunnet i 189 f.Kr. ble Aitolia også underlagt Roma. Som følge av Lucius Mummius Achaicus erobring av Aitolia i 146 f.Kr. ble landet en del av den romerske provinsen Achaea.

Aitolias omdømme har vært skadelidende fra en ganske fiendtlig kildebehandling. Den greske historikeren Polybios er i dag betraktet som særlig fordomsfull og nedlatende til Aitolia grunnet at han støttet seg på aitoliernes motstander Aratos fra Akhaia.

I løpet av middelalderen var Aitolia en del av Det bysantinske rike og ble senere underlagt det muslimske Det osmanske rike: en relativt lite vellykket forsøk på å kolonisering, tok tyrkerne en stor andel av befolkningen og førte dem bort som slaver.

Dimitrios Makris (ca. 1772–1841), en innfødt fra Aitolia, var en gresk militær leder og motstandsmann i den greske uavhengighetskrigen mot tyrkerne (1821–1829).