Dyptrykk

Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015)

Dyptrykk er en trykkteknikk innen grafikk og grafisk industriell produksjon. Motivet etses eller påføres platen mekanisk. Dette skjer ved hjelp av syrer, andre kjemikalier eller mekaniske redskap. Trykkfargen blir smurt ned i platen og ligger nede i platens fordypninger (graveringen), mens platens høyeste parti er tørket av (uten farge).

Dyptrykk først ble «funnet opp» i middelalderen. Slutten av det 13. århundre regnes som grafikkens begynnelse i Europa. I Kina finnes det høytrykk fra flere hundre år før Kristi fødsel. Dyptrykk ble mye brukt innen musikktrykken hvilket er grunnen til at man på engelsk kaller disiplinen å skrive musikknotasjon "music engraving"

Trykkplaten lages av vanligvis av sink eller kobber. Men et hvilket som helst materiale kan igrunn brukes. I collografi brukes gjerne papir.

Det er en hel rekke ulike måter å bearbeide platene på.

1. Kopperstikk
2. Koldnålsradering
3. Punktgravyr
4. Mezzotint
5. Etsning
6. Linjeetsning (hardgrunn)
7. Akvatintetsning
8. Mykgrunnsetsning
9. Fotogravyr
10. autotypi

Motivet formes direkte i platen ved at det risses inn med en stikkel eller stålnål (kobberstikk og koldnålsradering) eller så lages fordypningene ved hjelp av etsende væske (etsning). Her er de vanligste teknikkene. De ulike teknikkene kan kombineres på en og samme trykkplate.

Motiver etses i platen. Det vanligste er å bruke en syre (salpetersyre) til kobber eller sinkplater, eller jernklorid oppløst i vann, som bare brukes til kobberplater.

Før etsning må platen forberedes, klargjøres.

• Motivet legges på som hardgrunn, mykgrunn, sukkerakvatint, akvatint eller i en kombinasjon av disse.
• Platens kanter og bakside må tildekkes så den ikke blir skadd i etseprosessen. Flytende sprittusj er den tradisjonelle måten. Men den er litt vanskelig å få av (rødsprit). Alternativt kan baksiden dekkes med brun pakketape, eller asfaltlakk (? maling)

Trykksverten skal være seig, ikke for mye og ikke for lite. For å justere dette tilsettes litt olje, pass på så det ikke blir for mye. Trykksverten blir smidigere når den senere kommer på varmeplaten. Det finnes litt forskjellige oljer med ulike egenskaper.

Trykksverten klines godt ned i etsegropene i platen og slåes av, det vil si, tørkes bort. Fordi trykksverten er svært seig, vil alltid noe bli igjen i etsegropene på platen. Fordi trykksverten virkelig er svært seig er det vanlig å varme platen opp litt når den slås av. Til det brukes en varmeplate eller takke. Når trykksverten er litt varm er den smidigere og enklere å slå av. Dersom den varme trykkplaten, trykkes mens det ennå er litt varme, vil det være en fordel, da mer av trykksverten overføres til papiret (en bedre trykk-teknisk kvalitet).

Platen må settes inn med ny farge og «slås av» for hvert eneste trykk som skal lages.

Papiret det trykkes på bør være litt tykt og porøst, det vil si med lite lim. Papiret legges i vannbad for å fuktes før trykkingen. Hele papiret bør ligge en tid i vann, det tas opp og legges mellom avispapir eller noe lignende, slik at det ikke er noe overflødig vann på papiret. Mot lyset skal overflaten være matt og ikke (glinsende) bløt. Dette for at papiret skal være mer smidig og ikke få rifter.

Den ferdig innfargede trykkplaten, legges på trykkebordet, på et rent ark. Dette for at urenheter (farge) på trykkebordet ikke skal smitte over på det fuktige (følsomme) trykkpapiret. Det fuktede trykkpapiret legges på, forsiktig og riktig (bent) plassert. Til sist legges en filt oppå, denne hjelper til med å skikkelig presse papiret mot metallplaten slik at fargene hentes opp fra selv de minste detaljer i motivet. Alt sveives eller føres gjennom en dyptrykkspresse under ekstremt trykk. Papiret henter opp fargen fra fordypningene i platen.

Dyptrykk benyttet til industriell trykksaksproduksjon ble tidligere benyttet i Norge, sist av Hjemmet Mortensen. Til denne typen produksjon graveres det direkte inn i sylinderen.

Det ferdige trykket legges til tørk mellom rent papir, i en stakk. Det vil si i en stabel under litt «lett trykk».