Llywelyn den siste

Llywelyn den siste Fyrste av Wales
Llywelyn den siste, statue i rådhuset i Cardiff
Født		ca. 1223
Død		11. desember 1282 Builth Wells
Beskjeftigelse		Monark
Embete		Kongedømmet Gwynedd (1247–1282)
Ektefelle		Eleanor de Montfort
Far		Gruffydd ap Llywelyn Fawr
Mor		Senana ferch Caradog
Søsken		Dafydd ap Gruffydd Rhodri ap Gruffudd Owain Goch ap Gruffydd Gwladus ferch Senana
Barn		Gwenllian av Wales
Nasjonalitet		Wales
Annet navn		Llywelyn ap Gruffydd Llywelyn Ein Llyw Olaf
Regjeringstid		1246-1282
Forgjenger		Dafydd ap Llywelyn
Etterfølger		Dafydd ap Gruffudd
Llywelyn den siste på Commons

Llywelyn ap Gruffudd (født ca. 1223, død 11. desember 1282), Llywelyn den siste, eller på walisisk, Llywelyn Ein Llyw Olaf («Llywelyn, vår siste leder»), var konge av Wales fra 1258 og fram til sin død ved Cilmeri i Powys i 1282. Som sønn av Gruffudd ap Llywelyn Fawr og sønnesønn av Llywelyn den store, var han den siste selvstendige fyrste og konge av Wales før landets erobring og annektering av Edvard I av England.

Llywelyn var den nest eldste av de fire sønnene til Gruffudd, den eldste sønnen til Llywelyn den store, og Senana ferch Caradog, datter av Caradoc ap Thomas ap Rhodri, herre av Anglesey.^[1]

Den eldste var Owain Goch ap Gruffudd, og Llywelyn hadde to yngre brødre, Dafydd ap Gruffudd og Rhodri ap Gruffudd. Han hadde også tre søstre, Gwladus, Catherine og Margred.^[2] Llywelyn er antatt å ha vært født en gang rundt 1222 eller 1223. Han er første gang dokumentert om som en landeier i Vale of Clwyd rundt 1244.

Som følge av hans bestefars død i 1240, etterfulgte Llywelyns onkel, Dafydd ap Llywelyn (som var Llywelyn den stores eldste legitime sønn), ham som hersker av Gwynedd. Llywelyns far, Gruffudd (som var Llywelyns sønn, men født utenfor ekteskap), og hans bror Owain ble innledningsvis holdt som fanger av Dafydd, deretter overført til varetekten til kong Henrik III av England. Gruffudd døde i 1244 etter et fall under fluktforsøk fra sin celle fra toppen av Tower of London.^[3] Vinduet som han forsøkte å rømme fra ble murt igjen, men kan fortsatt bli sett den dag i dag.^[4][5]

Det satte Dafydd ap Llywelyn fri til å gjøre som han ville da kong Henrik ikke lenger kunne benytte Gruffudd imot ham, og det brøt ut krig mellom ham og kong Henrik i 1245. Llywelyn støttet sin onkel i de heftige kampene som fulgte. Owain ble imellomtiden satt fri av Henrik etter hans fars død i håp om han ville starte en innbyrdeskrig i Gwynedd, men han ble værende i Chester, og da Dafydd døde februar 1246 uten å etterlate seg en arving, var Llywelyn den nærmeste til å overta ledelsen.

Llywelyn og Owain kom til en enighet med kong Henrik og i 1247 ble Woodstock-avtalen signert ved Woodstock Palace i Woodstock i Oxfordshire.^[6] De betingelser som waliserne ble tvunget til å akseptere, begrenset dem Gwynedd Uwch Conwy, den delen av Gwynedd som lå vest for elven Conwy. Llywelyn og Owain delte dette området mellom seg, mens England okkuperte Gwynedd Is Conwy, området øst for elven.

Da Dafydd ap Gruffudd ble gammel nok aksepterte kong Henrik hans hyllest og annonserte at han hadde til hensikt å gi ham en del av det allerede reduserte Gwynedd. Llywelyn nektet å akseptere dette, mens Owain og Dafydd opprettet en allianse mot ham. Det førte til slaget ved Bryn Derwin i juni 1255.^[7] Llywelyn beseiret sine brødre Owain og Dafydd, tok dem til fange og ble den eneste herskeren av Gwynedd Uwch Conwy.^[8] Llywelyn vurderte nå hvordan han kunne ekspandere sitt rike. Den walisiske befolkningen i Gwynedd Is Conwy var krenket av engelsk styre. Dette området, også kjent på walisisk som Perfeddwlad («Mellomlandet»), ga kong Henrik formelt til sin sønn Edvard (den framtidige kong Edvard I av England), og i løpet av sommeren 1256 besøkte han området, men brydde seg ikke om å ta stilling til klager mot styret til hans engelske administratorer. Isteden rettet lokalbefolkningen en anmodning til Llywelyn, som benyttet denne som påskudd for å krysse elven Conway med en hær. I hans følge var hans bror Dafydd som var blitt sluppet ut av fangehullet. Ved begynnelsen av desember kontrollerte Llywelyn hele Gwynedd Is Conwy, unntatt de kongelige festningene ved Dyserth og Dnoredudd. Den engelske kongen hadde gitt disse til Rhys Fychan («den yngre»), sønn av Rhys Mechyll, som belønning for hans støtte. En engelsk hær ledet av Stephen Bauzan invaderte området for å gjenerobre det og gi det tilbake til Rhys Fychan, men ble besluttsomt beseiret av walisiske styrker i slaget ved Cadfan som strakte seg over to dager. Bauzan var en av de falne.^[9][10]

Rhys Fychan slapp anna og forsonte seg med Llywelyn og aksepterte ham nå som sin overherre, men det skaffet problemer for Llywelyn da Rhys’ land allerede var blitt gitt hans onkel Maredudd ap Rhys Gryg.^[11] Llywelyn ga likevel hans land tilbake. Engelskmennene så da en mulighet for å sette en kile mellom waliserne og kontaktet Maredudd med tilbud om hjelp om han endret allianse. Maredudd underkastet seg kong Henrik sent i 1257. Tidlig neste år benyttet Llywelyn tittelen fyrste av Wales (engelsk: Prince of Wales), først gang benyttet i en avtale mellom Llywelyn og hans tilhengere, og den skotske adelen knyttet til familien Comyn. Den engelske kongen nektet å anerkjenne tittelen.^[12] I 1263 ble Llywelyn sviktet av sin bror Dafydd som gikk over til kong Henrik.

Den 12. desember 1263 i Ynysymaengwyn (på engelsk gjengitt som Ystumanner) i sørlige Gwynedd underkastet Gruffydd ap Gwenwynwyn seg og sverget troskap til Llywelyn, og ble deretter gjort til Llywelyns vasallherre og de landområder som Llywelyn seks år tidligere hadde tatt fra ham ble gitt tilbake.^[13]

I England ble Simon de Montfort den fremste lederen i adelens opposisjon til kong Henrik III. Striden endte i krig, og i slaget ved Lewes i Sussex den 14. mai 1264, seiret de Montforts styrker over kongens tilhengere takket være hans overlegne lederegenskaper. Han tok kongen og sønnen Edvard til fange, og ble Englands faktiske hersker, også omtalt som landets «ukronede konge».^[14] Llywelyn begynte forhandlinger med de Montfort, og i 1265 tilbød ham 30 000 mark i bytte for en varig fred hvor Llywelyns rett til å styre Wales ble anerkjent. Avtalen ved Pipton-on-Wye ble signert den 22. juni 1265 og etablerte en allianse mellom Llywelyn og de Montfort, men de svært fordelaktige betingelser som vilkårene ga Llywelyn i denne avtalen var en indikasjon på de Montforts svekkede posisjon. Avtalen ble beseglet med at Llywelyn ble forlovet med de Montforts datter Eleanor (født 1252).^[15] De Montfort ble drept og hans lik maltraktert ikke lenge etter i slaget ved Evesham den 4. august samme år, et slag hvor Llywelyn ikke deltok.

Etter Simon de Montforts død måtte Llywelyn gripe initiativet for å ikke tape det han hadde vunnet. Han satt i gang en militær kampanje for å skaffe seg en bedre forhandlingsposisjon før kong Henrik hadde gjenvunnet sin autoritet. I 1265 erobret Llywelyn festningen Hawarden Castle i Flintshire, og slo på flukt de kombinerte engelske hærene til Hamo Lestrange og Maurice fitz Gerald i nordlige Wales. Han bevegde seg deretter til Brycheiniog i sørlige Wales, og i 1266 slo han tilbake Roger Mortimers hær. Mortimer var for øvrig en slektning av ham, de hadde begge Llywelyn den store som bestefar, og de kom til føre krig mot hverandre så lenge som de begge levde.^[16]

Med disse seirene og med støtte fra pavens legat Ottobuono, gjenopptok Llywelyn forhandlinger med kong Henrik, og ble til sist anerkjent som fyrste av Wales av den engelske kongen i avtalen i Montgomery i 1267.^[17][18] Som gjenytelse måtte han for de landområder han hadde erobret og den underkastelse han hadde fått fra andre walisiske konger betale en tributt på 25 000 mark ved en rate på 3 000 mark årlig. Han kunne, om han ønsket, kjøpe underkaste for den ene gjenvære uavhengige walisiske fyrsten, Maredudd ap Rhys av Deheubarth, for ytterligere 5 000 mark. Imidlertid gjorde Llywelyns territoriale ambisjoner ham upopulær blant de mindre fyrste i særlig sørlige Wales.^[19] Han måtte tilbakelevere de engelske landområdene han hadde erobret i Cheshire og Shropshire. Dette var høydepunktet i Llewelyns karriere. Han vurderte seg selv som uavhengig hersker, dog en føydal vasall av den engelske kongen, men ikke som en kong Henrik IIIs undersåtter.^[20]

Problemene begynte etter avtalen, innledningsvis en strid med Gilbert de Clare hva angikk alliansen til en walisisk adelsmann som holdt landområder i Glamorgan i sørlige Wales. Fra og med 1268 bygde de Clare festningen Caerphilly Castle som et tiltak i hans kampanje for å erobre Glamorgan fra sin hovedbase i Cardiff.^[21] de Clare var lite innstilt på å bøye seg, og stedet ble da brent i 1270 og kong Henrik sendte året etter to biskoper for å ta besittelse av festningen mens striden ble forhandlet. Biskopene lovte Llewelyn at byggingen var stanset, men i februar 1272 tok Gilberts menn festningen i besittelse, kastet ut biskopenes menn, og Gilbert, som hevdet at han var uskyldig i disse hendelsene, påbegynte arbeidet igjen.^[22] Verken den engelske kongen eller Llywelyn kunne forhindre det, og med festningen som base la de Clare krav på hele Glamorgan.^[23]

Henrik III døde den 16. november 1272, og med den nye kongen, Edvard, ikke tilstede i riket, falt regjeringen på tre menn. En av dem var Llewelyns gamle fiende, Roger Mortimer, og da Humphrey de Bohun forsøkte å ta tilbake Brycheiniog, som var gitt til Llywelyn i avtalen i Montgomery, ble han støttet av Mortimer. Samtidig hadde Llywelyn problemer med å skaffe midler til den årlige tributt som avtalen krevde, og oppga betale ytterligere.

Llewelyns posisjon innenfor Wales var ikke uten utfordrere. Han var formelt sett ikke sin fars arving, og hans eldste bror Owain satt fengslet, noe som plaget hans samtidige. Hans yngre brødre Rhodri og Dafydd krevde også retten til å dele Llewelyns makt, noe de hadde rett til under walisisk skikk. Han var ugift og hadde heller ingen arving. Han var jevnlig i kronisk mangel av de økonomiske midler han trengte, og for å møte sine finansielle forpliktelser, presset han sine undersåtter hardt.^[20]

Tidlig i 1274 sammensverget Llywelyns bror Dafydd og Gruffudd ap Gwenwynwyn av Powys Wenwynwyn og hans sønn, Owain, om å drepe Llywelyn. Dafydd var sammen med Llywelyn på denne tiden, og det ble arrangert slik at Owain skulle komme med væpnede menn den 2. februar for å utføre drapet; imidlertid ble han forhindret av en snøstorm. Llywelyn oppdaget ikke de fullstendige detaljene om sammensvergelsen før Owain bekjente seg til biskopen i Bangor. Han sa at hensikten var å gjøre Dafydd til fyrste av Gwynedd, og at Dafydd skulle belønne Gruffudd med landområder. Med konspirasjonen avslørt flyktet Dafydd og Gruffudd til England hvor de ble tatt imot, og herfra utførte de herjingstokter mot Llywelyns rike.^[20] Da kong Edvard krevde at Llywelyn kom som hans vasall til Chester i 1275 for å underkaste seg, nektet Llywelyn å delta.^[24]

Llywelyn gjorde seg også til fiende av kong Edvard ved å fortsette å alliere seg med familien til Simon de Montfort, selv om deres makt var nå sterkt redusert. Montforts datter Eleanor æret avtalen som faren hadde inngått i 1265 og aksepterte å gifte seg med Llywelyn

Avtalen ved Pipton-on-Wye ble signert den 22. juni 1265 og etablerte en allianse mellom Llywelyn og de Montfort, men de svært fordelaktige betingelser som vilkårene ga Llywelyn i denne avtalen var en indikasjon på de Montforts svekkede posisjon. Avtalen ble beseglet med at Llywelyn ble forlovet med de Montforts datter Eleanor. De ble gift ved fullmakt (per verba de presenti) i 1275,^[25] men kong Edvard hadde innvendinger, delvis ettersom Eleanor var hans søskenbarn ved at hennes mor var Eleanor av Leicester, yngste barn av kong Johan av England, og prinsesse av huset Plantagenet. Da Eleanor seilte fra Frankrike for møte sin ektemann for første gang, leide Edvard pirater som grep skipet hennes, førte det til Bristol og hun ble holdt fengslet i Windsor Castle i nær tre år.^[26] inntil Llywelyn kom med innrømmelser.^[27]

I 1277 erklærte den engelske konge at Llywelyn var en opprør og samlet en enorm hær for å marsjere mot ham. Edvards hensikt var å gjøre Llywelyn fullstendig arveløs og overta Gwynedd Is Conwy. Han overveide to muligheter for Gwynedd Uwch Conwy: enten å dele det mellom Llywelyns to brødre, Dafydd og Owain, eller å annektere Anglesey og dele kun fastlandet mellom de to brødrene. Edvard hadde støtte fra Dafydd ap Gruffudd og Gruffudd ap Gwenwynwyn. Mange av de mindre walisiske fyrstene som tidligere hadde støttet Llywelyn var nå raske til å inngå fred med Edvard. I løpet av sommeren 1277 hadde Edvards styrker nådd fram til elven Conwy og slo leir ved Deganwy. En annen hær hadde erobret Anglesey og tatt besittelse i grøden fra innhøstingen der. Det fratok Llywelyn og hans menn for matforsyninger og tvang dem til å forsøke å oppnå en avtale.

Forhandlingene resulterte i avtalen ved Aberconwy som garanterte fred i Gwynedd mot at Llywelyn måtte inngå en rekke vanskelige og ydmykende innrømmelser, blant annet på nytt å begrense sin autoritet til Gwynedd Uwch Conwy. Deler av Gwynedd Is Conwy ble gitt til Dafydd ap Gruffudd med et løfte om at hvis Llywelyn døde uten en arving ville han bli gitt en andel av Gwynedd Uwch Conwy.^[28]

Llywelyn ble tvunget til å anerkjenne den engelske kongen som sin herre, således gjøre selv til en undersått. Han måtte også betale en bot på 50 000 pund for sin opprørske oppførsel. Med en inntekt på rundt 650 pund i året var det en umulig eller evig gjeld.^[28] Han måtte også reise til Edvards julehoff i London for å gjenta sin ed om underkastelse.^[29]

Eleanor ble løslatt i 1278 etter at Llywelyn signerte avtalen i Aberconwy med kong Edvard. Avtalen innebar en fred mellom de to, men garanterte også i all vesentlighet at walisisk selvstyre ville opphøre ved Llewelyns død, og representerte det første stadium i Edvards erobring og underleggelse av Wales.^[30]

Etter at Llywelyn hadde gått med på Edvards betingelser fikk ha tillatelse til å gifte seg med Eleanor i katedralen i Worcester. Det eksisterer et glassmaleri som avbildet bryllupet mellom fyrsten av Wales og lady Eleanor. Eleanor og Llywelyn ble formelt gift (secundum formam ecclesie) ved katedraldøren i Worcester på festdagen til sankt Edvard i 1278.^[31] Edvard ga bort bruden, sin kusine, og betalte for bryllupsfesten. Før bryllupsmessen var feiret insisterte den engelske kongen på at Llywelyn skulle sette sitt segl på en justering av avtalen de hadde inngått. Llywelyn ble tvunget til å føye seg, og uttalte senere at han gjorde det under tvang, «beveget av frykt som kan gripe en stødig mann.»^[32]

Ved alle indikasjoner synes det som om det var et lykkelig ekteskap hvor de to næret ekte følelser for hverandre. Det er ikke kjent at Llywelyn hadde avlet noen barn utenfor ekteskapet, noe som var uvanlig for walisiske kongelige. I middelalderens Wales var barn utenfor ekteskapet også arveberettiget til sin fars eiendom som legitime barn.

Llywelyn forsøkte å holde seg til de nye regler som den engelske kongen hadde påtvunget ham. Mange av de mindre fyrstene som hadde støttet Edvard mot Llywelyn i 1277 hadde blitt desillusjonert av inndrivningen til engelske myndighetspersoner. Isteden var det hans bror Dafydd som gikk til opprør da han fikk nok av engelsk arroganse. På palmesøndagen 22. mars 1282 angrep han engelskmennene ved Hawarden Castle, drepte garnisonen og la deretter Rhuddlan under beleiring. Opprøret spredte seg raskt til andre deler av Wales. Festningen ved Aberystwyth ble erobret og brent. I Ystrad Tywi i sørlige Wales gikk også til opprør, inspirert av Dafydd, i henhold til annalene, og festningen Carreg Cennen Castle ble stormet og erobret.

Llywelyn, i henhold til et brev han sendte til John Peckham, erkebiskopen i Canterbury, ikke involvert i planene om opprøret. Han følte seg likevel forpliktet til å støtte broren og den krigen som brøt ut var waliserne dårlig forberedt for. Llywelyn måtte dra ut mens hans hustru var gravid med hva han håpet skulle være en arving. Personlig tragedie rammet han da han fikk vite hans hustru, Eleanor de Montfort, den 19. juni 1282 fødte datteren Gwenllian og to dager senere omkom Eleanor i barseldød.^[33]

Hendelsene fulgte et lignende mønster som i 1277 hvor Edvards styrker erobret Gwynedd Is Conwy, Anglesey og konfiskerte grøden. Imidlertid ble den engelske styrken, ledet av Luke de Tany, som okkuperte Anglesey beseiret da den forsøkte å krysse over til fastlandet i slaget ved Moel-y-don. Luke de Tany og rundt 300 av hans styrke ble drept.^[34] Erkebiskopen av Canterbury forsøkte å formidle en overgivelse av Wales til Edvard hvor Dafydd skulle dra på et korstog og ikke komme tilbake før han hadde kongens tillatelse. I et følelsesladdet svar, som har blitt sammenlignet med den skotske Arbroathdeklarasjonen, sa Llywelyn at han ikke ville oppgi sitt folk som hans forfedre hadde beskyttet siden «dagene til Kamber sønn av Brutus». Tilbudet ble avvist.^[35] For hva som kom til å bli den siste militære kampanjen i hans liv samlet han sine tropper og red ut for å gi støtte til sin bror.

Llywelyn lot Dafydd lede forsvaret av Gwynedd og tok en styrke sørover, forsøkte å samle støtte i midtre og sørlige Wales, og åpne opp en viktig andre front. Den 11. desember i slaget ved Orewin Bridge ved Builth Wells i Powys ble Llywelyn drept da han ble adskilt fra sin hær. De nøyaktige omstendighetene er uklare og det er to motstridende redegjørelser for hans død. Begge redegjørelser er enige om at Llywelyn ble lurt til å forlate hovedhæren, og at han deretter ble angrepet og drept. Den første framstillingen hevder at Llywelyn og hans førsteminister henvendte seg til de engelske styrkene til Edmund Mortimer og Hugh Le Strange etter å ha krysset en bro. De hørte deretter støyen fra slaget da hovedhæren møtte hærstyrkene til Roger Despenser og Gruffudd ap Gwenwynwyn. Llywelyn vendte om for å komme seg til sine styrker og ble forfulgt av en enkeltstående lansenér som slo ham overende, men det var først senere at en engelsk ridder gjenkjente liket og forsto at det var fyrsten av Wales. Denne versjonen ble skrevet i nordlige England rundt femti år senere, og mistenkelige likheter med detaljene i slaget ved Stirling Bridge i Skottland i 1297. En alternativ versjon av hendelsene ble skrevet i østlige England av munker som var i kontakt med Llywelyns landsforviste datter Gwenllian ferch Llywelyn, og niese, Gwladys ferch Dafydd, som hevdet at Llywelyn i fronten for sin hær henvendte seg til de kombinerte styrkene til Edmund og Roger Mortimer, Hugo Le Strange og Gruffudd ap Gwenwynwyn. Han sa at han ville motta deres hyllest, men det var et bedrag. Hans ble umiddelbart innviklet i et hardt slag hvor en betydelig seksjon ble avskåret, noe som førte til at Llywelyn og atten av hans folk, inkludert geistlige, ble adskilt. De ble angrepet og jagd inn i en skog ved Aberedw, Llywelyn ble omringet og slått overende. Mens lå døende ba han om en prest og fortalte hvem han var. Han ble da drept og hans hode hogd av. På ham fant de hans private segl og, ble det hevdet, «en liste av konspiratører».^[24]

Det er en legende vedrørende skjebnen til Llywelyns hode. Det er kjent at det ble sendt til kong Edvard ved Rhuddlan og at deretter ble vist fram til engelske tropper basert i Anglesey. Edvard sendte hodet til London hvor det ble satt på byens gapestokk for en dag og kronet med eføy for å vise at han var en «konge» av lovløse, og en hån av en gammelt walisisk spådom som sa at en waliser en gang ville bli kronet i London som konge for hele Britannia. Det ble deretter fraktet av en rytter på enden av hans lanse til Tower of London hvor det ble spikret opp over porten. Det ble sagt at det var fortsatt der femten år senere.^[24]

Det usikkert hvor resten av Llywelyns legeme er gravlagt, men det har vært en tradisjon at det ble gravlagt ved cistercienserklosteret ved Abbeycwmhir.^[36] Det synes bekreftet av et brev av den 28. desember 1282 som erkebiskop Peckham skrev til erkediakon av Brecon ved klosteret i Brecon hvor han slo fast at liket til Llywelyn «har blitt gravlagt i kirken til Cwmhir»^[24] Det er ytterligere støttet av krøniken til Florence av Worcester: «Angående liket til fyrsten, hans sønderrevne legeme, det ble begravd i klosteret til Cwm Hir, som tilhører cistercienserordenen.»^[24] En annen teori, ikke bekreftet, er at liket ble overført til Llanrumney Hall øst for Cardiff.^[37]

Med tapet av Llywelyn sank walisisk moral og vilje til motstand. Dafydd var Llywelyns navngitt etterfølger. Han fortsatte kampen i flere måneder, men i juni 1283 ble han tatt til fange i høylandet ovenfor Abergwyngregyn ved Berafjellet sammen med sin familie. Han ble fraktet og ført fram for Edvard, deretter fraktet til Shrewsbury hvor en særskilt sesjon dømte han til døden. Han ble dratt gjennom gatene, og deretter henrettet ved hengning, trekking og kvartering.

Etter det endelige nederlaget for waliserne i 1283 ble Gwynedd fratatt alle sine kongelige insignier og verdighetstegn, relikvier og regalier. Edvard hadde særskilt glede av å komme til det kongelige hjemmet til Gwynedds kongefamilie. I august 1284 satte han opp hoff i Abergwyngregyn i Gwynedd. Med lik sindighet fjernet han alle tegn på walisisk kongeverdighet fra Gwynedd. Seglene til Llywelyn, hans hustru, og hans bror Dafydd ble smeltet ned som ble benyttet for å konstruere en skål som ble gitt til kongen ved Vale Royal Abbey hvor den ble værende fram til oppløsningen av Englands klostre i 1538, og kom da eiet til familien til klosterets siste abbed.^[38] Det mest verdifulle religiøse gjenstanden i Gwynedd var et fragment av det sanne kors, kjent som Korset av Neith (walisisk: Y Groes Nawdd),^[39] ble paradert gjennom London i mai 1285 i en høytidelig prosesjon ledet av kongen, dronningen, erkebiskopen av Canterbury og fjorten biskoper, og stormennene i England. Edvard tilegnet seg de historiske og religiøse regalier til huset Gwynedd, og utryddet således dets kongedynasti og annekterte dets rike til sin egen krone. En samtidig kronikør skal ha erklært at «all Wales was cast to the ground».^[40]

De fleste av Llywelyns slektninger endte deres liv i fangeskap — med det kjente unntaket av hans yngre bror Rhodri som tidlig hadde solgt sitt krav på tronen og anstrengte seg på å holde en lav profil, og en fjern fetter, Madog ap Llywelyn, som ledet et framtidig opprør og krevde tittelen fyrste av Wales i 1294. Llywelyn og Eleanors nyfødte datter Gwenllian ble tatt av Edvrds tropper i 1283. Hun ble stengt inne i nonneklosteret Sempringham Priory i England for resten av livet, uten annet valg enn å bli nonne i 1294 og døde selvsagt uten barn i 1337, antagelig visste hun lite om sin arv og snakket ikke sitt fedrelands språk. Klosterdokumenter indikerte at klosteret ikke var sikre på hvordan å stave navnet hennes; hun er listet som «Wencilian», og hun skal selv ha signert navnet sitt som «Wentliane».^[41]

Dafydds to overlevende sønner ble tatt til fange og fengslet i Bristol hvor de til sist døde mange år senere. Llywelyns eldre bror Owain Goch forsvant fra nedtegnelsene i 1282 og det er antatt at han ble myrdet. Llywelyns overlevende bror Rhodri, som hadde vært landsforvist fra Wales siden 1272, levde videre og holdt eiendommer i Gloucestershire, Cheshire, Surrey, og Powys. Han døde en gang rundt 1315. Hans sønnesønn Owain Lawgoch (død 1378) tok derimot opp arven og som den siste av Llywelyns slekt som krevde tittelen som fyrste av Wales.^[42]

• Historiene om Llywelyn Fawr, Llywelyn ap Gryffydd og Davydd ap Gryffydd er fortalt i Sharon Penmans skjønnlitterære walisiske trilogi: Here be Dragons, Falls the Shadow og The Reckoning.
• Livet til Llywelyn er behandlet i Edith Pargeters litterære kvartett: Sunrise in the West (1974); The Dragon at Noonday (1975); The Hounds of Sunset» (1976); og Afterglow and Nightfall (1977)

• Lloy, John Edward (1911): A history of Wales from the earliest times to the Edwardian conquest. Longmans, Green & Co.
• Maund, Kari (2006): The Welsh Kings: Warriors, Warlords and Princes, Tempus, ISBN 0-7524-2973-6
• Smith, J. Beverley (2001): Llywelyn ap Gruffydd: Prince of Wales. University of Wales Press. ISBN 0-7083-1474-0
• Stephenson, David (1984): The governance of Gwynedd, University of Wales Press, ISBN 0-7083-0850-3

• «Death of Llywelyn», Cilmeri.org
• «The last campaign» Arkivert 22. oktober 2010 hos Wayback Machine., Llywelyns siste krig, av Paul Martin Remfry