Barbados

Barbados
Barbados
Flagg Riksvåpen
Nasjonalt motto:
Engelsk: Pride and Industry (Stolthet og flid)
Ligger ved		Nord-Atlanteren
Innbyggernavn		Barbader, barbadisk
Grunnlagt		30. november 1966
Hovedstad		Bridgetown
Tidssone		UTC−4
Areal  – Totalt		Rangert som nr. 200 439 km²
Befolkning  – Totalt		Rangert som nr. 180 303 431[1] (2023)
Bef.tetthet		691,19 innb./km²
HDI		0,790 (2021)
Lesekyndighet		100 % (2014)[2]
Styreform		Republikk
President		Sandra Mason
Statsminister		Mia Mottley
Offisielt språk		Engelsk
Uavhengighet fra		Storbritannia 30. november 1966
Valuta		Barbadisk dollar (BBD)
Nasjonaldag		30. november
Nasjonalsang		«In Plenty and In Time of Need»
ISO 3166-kode		BB
Toppnivådomene		.bb
Landskode for telefon		+1246
Barbados på Commons

Barbados er en republikk og øystat øst i Det karibiske hav. Det regnes som en del av De små Antiller og har statene Saint Lucia og Saint Vincent og Grenadinene som nærmeste naboer. Landet ansees for å tilhøre verdensdelen Nord-Amerika, men det ligger bare 434 kilometer nordøst for Venezuela og det søramerikanske kontinentet.

Landet har et areal på 431 kvadratkilometer og er hovedsakelig flatt i terrenget, men det er noen høydedrag mot midten av øya. Øya har ikke vulkansk opphav, og er for det meste bygget opp av kalkstein-korall. Klimaet på øya er tropisk.

Levestandarden i landet er blant de høyeste i verden og ligger på 0,788 på Human Development Index-skalaen. Dette er det tredje beste i Nord-Amerika.

Barbados var en britisk koloni fra 1625 til 1966 og fortsatte deretter med den britiske monarken som statsoverhode frem til 2021 da landet ble republikk.^[3]

Barbados ligger i Det karibiske hav, men øst for de andre karibiske øyene, der Det karibiske hav møter Atlanterhavet. På det bredeste er øya 23 kilometer og på det lengste, 34 kilometer som utgjør et samlet areal på 431 km². Øya er relativt flat, med noen høydedrag lenger inn i øya. Det høyeste punktet er fjellet Mount Hillaby som ligger 336 meter over havet.

Klimaet er tropisk med regn fra juni til oktober. Barbados er for det meste skånet fra orkaner og tropiske stormer i og med at den ligger sør i Karibia og dermed utenfor det typiske orkanbeltet.^[4] Øya blir råket av orkaner en gang hvert tredje år og direkte orkaner kommer bare hvert 26 år.

I Saint Michael Parish ligger hovedstaden Bridgetown. Av innbyggerne blir denne byen helst bare kalt «The City» eller bare «Town». Andre byer som ligger spredt rundt på øya er Holetown i Saint James Parish, Oistins i Christ Church Parish og Speightstown i Saint Peter Parish.

Barbados har et innbyggertall på 290 604 (pr. 2015), med en befolkningsvekst på cirka 0,33 %. Omtrent 90 % av alle barbadiere (lokalt kjent som bajanere) har afrikansk bakgrunn(«afro-bajanere»). De fleste av disse er etterkommere av slaver som jobbet på sukkerplantasjene. Resten av befolkningen er europeere hovedsakelig fra Storbritannia, Irland, Portugal og Spania, kinesere, hinduer fra India og muslimer fra Bangladesh og Pakistan, og arabiske barbadiere som hovedsakelig stammer fra Syria og Libanon. Det finnes også mange folk på øya som er av kreolsk avstamning som er en blanding av afro-kariber og europeere. Det finnes også afro-bajanere som har europeiske røtter og har derfor noen europeiske trekk. Andre på øya er spanske og mesteparten kommer fra søramerikanske naboer som Venezuela og Brasil, mens andre kommer fra spanske karibiske øyer som Puerto Rico, Cuba og Den dominikanske republikk.

Landets offisielle språk er engelsk og den lokale dialekten blir kalt bajansk.

Trossamfunn på Barbados (2010)[5]
Anglikanere			23,9%
Andre pinsevenner			19,5%
Adventister			5,9%
Metodister			4,2%
Nasarener			3,2%
Church of God			2,4%
Jehovas vitner			2,0%
Baptister			1,8%
Brødremenigheten			1,2%

Barbaderne er i hovedsak kristne. Ved folketellingen i 2010 var 23,9 % anglikanere, mens 19,5 % ble talt som «andre pinsevenner». Flere andre kirke- og trossamfunn finnes også. 5,9 % var adventister, 4,2 % metodister, 3,2 % nasarenere, 2,4 % tilhørte Church of God, 2 % var Jehovas vitner, 1,8 % baptister og 1,2 % tilhørte Brødremenigheten.^[5]

De første beboerne på Barbados var amerikanske nomader. Tre bølger av utvandrere flyttet nordover mot Nord-Amerika. Den første bølgen var Saladoid-Barrancoid-grupper av bønder, fiskere og keramikere som ankom i kano fra Sør-Amerika (Venezuelas Orinoco-dal) rundt 350 e.Kr. arawak-folket utgjorde den andre bølgen som utvandret fra Sør-Amerika rundt 800 e.Kr. Arawakene bosatte seg ved Stroud Point, Chandler Bay, Saint Luke's Gully og Mapp's Cave. Ifølge etterkommerne etter arawakene på andre lokale øyer var det egentlige navnet på Barbados Ichirouganaim.^{[trenger referanse]} På 1300-tallet ankom karibene til øya fra Sør-Amerika i den tredje bølga. De fortrengte både arawakene og saladoid-barrancoid folket. De neste århundrene levde karibene, som arawakene og saladoid-barranoid-folket hadde gjort før dem, isolert på øya.

Spanjolene ankom i begynnelsen av 1500-tallet, og spanske conquistadorer pågrep mange kariber, tok dem med seg og brukte dem som slaver på plantasjer. Andre kariber rømte fra øya.

Britiske sjømenn som gikk i land på Barbados rundt 1620 fant øya nesten ubebodd. Fra britenes første ankomst i 1627–1628 og helt til uavhengigheten i 1966 var øya under uavbrutt britisk kontroll. Imidlertid hadde Barbados alltid relativt sett mye selvstyre, det lokale parlamentet House of Assembly begynte sin virksomhet i 1639. Blant viktige tidlige øyboere var William Courten. Selvstyret ble utøvd av britiske utvandrere, og ikke av den opprinnelig befolkningen.

Fra og med 1620-tallet ble det sendt en del svarte slaver til øya. 5000 av lokalbefolkningen døde av feber 1647 og hundrevis av slaver ble henrettet av britiske rojalister under den engelske borgerkrigen på 1640-tallet, ettersom de fryktet at ideene til de demokratisk sinnede Levellers kanskje ville spre seg til slavene på Barbados hvis parlamentet tok kontroll.

Store mengder av keltisktalende innvandrere fra Irland og Skottland kom til øya som kontraktstjenere. Disse ble brukt som buffere mellom de engelske plantasjeeierne og den større afrikanske slavebefolkningen, mens de bidro med tjeneste i kolonialmilitsen og samtidig spilte en stor rolle som allierte med den stadig voksende svarte slavebefolkningen i en lang rekke koloniale opprør. I 1659 sendte engelskmennene mange irer og skotter til Barbados som slaver, og kong Jakob II og andre konger av Stuart-dynastiet sendte skotter og engelskmenn til øya, blant annet etter Monmouth-opprøret i 1685. De nåværende etterkommerne av disse opprinnelige slavene blir ofte kalt redlegs, eller lokalt «ecky becky», og er blant de fattigste innbyggerne på Barbados. Det har også vært en del giftemål mellom skotter og irer og afrikanere på øya.

Barbados har vært en selvstendig stat siden 30. november 1966. Landet var et monarki med Elisabeth II av Storbritannia som dronning, men ble 30. november 2021 en republikk.^[6]

Parlamentet bygger på den britiske Westminster-modellen. Det har et underhus, kalt House of Assembly, med 30 seter og et overhus, kalt Senatet, med 21 seter. Barbados' demokrati er et av de sikreste demokratiene i Karibia. Den utøvende makten ligger hos statsministeren og hans kabinett. Vanligvis er statsministeren leder for det vinnende partiet i valget av underhus. Valget blir holdt hvert femte år. Senatets 21 medlemmer blir utpekt av generalguvernøren.

Barbados er medlem av FN, Samveldet av nasjoner, Organisasjonen av amerikanske stater, CARICOM, Association of Caribbean States og en rekke andre internasjonale organisasjoner.

Landets forsvarsstyrke, Barbados Defence Force, ble grunnlagt i 1979. I tillegg til oppgaven med å ivareta landets forsvar, skal forsvarsstyrken også bidra til indre sikkerhet og orden og bistå ved naturkatastrofer og krisesituasjoner.^[7] Barbados Police Force har en spesialavdeling kalt Task Force.

Barbados Defence Force består av en infanteribataljon, kystvakt og en luftving. Til sammen disponerer forsvaret en styrke på 626 personer (2010).^[8]

Barbados er medlem i Regional Security System, et forsvarssamarbeid mellom sju østkaribiske stater.^[9] Organisasjonens hovedkvarter ligger på Barbados.

Barbados har straffen livstid i fengsel for homofili.^[10]

Dyrking av sukker har alltid vært viktig. Som en bivirkning lages rom som kalles eklipse-rum på grunn av øyas beliggenhet ved Krepsens vendekrets (ekliptikken). Destilleriet heter «Mount Gay Distilleries».

Turisme og service er i dag hovedarbeidsfeltet for 75 % av arbeidsstokken, med 15 % i industri og 10 % i landbruk og fiske (tall fra 1996). Arbeidsledigheten er vanligvis under 10 %. Man prøver å få opp igjen dyrking av bomull. Øya har som den eneste av De vestindiske øyer oppdaget olje- og gassreservoarer innenfor territorialgrensen sin.

Turismen nyter godt av at de aller fleste orkanene har en nordligere bane på vei inn i Mexicogolfen. Passatvindene gjør klimaet behagelig med pålandsvind med havtemperatur omkring 30 grader om dagen og fralandsvind om natten. Strendene langs kysten er lyse sandstrender.

Økonomiske nøkkeltall	Verdi	% av BNP	År, kilde
BNP	3,45 mrd US$		2006, UN Statistics
BNP (vekst) (Verdensbanken)	4,2 %		2006, UNDP Database
Industriproduksjon	3,3 %		2006, UN Statistics
Konsumpriser	9,0 %		2006, UN Statistics
Renter 3 mnd
Arbeidsløshet	10,0 %		2004, UN Statistics
Handelsbalanse	−0,35 mrd US$		2006, UN Statistics
Betalingsbalanse	−0,39 mrd US$		2006, WTO Trade Profiles
Utviklingshjelp
BNP per innb	10.488 US$		2005, UN Statistics

Barbados er oppdelt i 11 parishes (distrikter).

1. Christ Church
2. Saint Andrew
3. Saint George
4. Saint James
5. Saint John
6. Saint Joseph
7. Saint Lucy
8. Saint Michael
9. Saint Peter
10. Saint Philip
11. Saint Thomas

Verdensarvsteder

Oppføringer på UNESCO sin verdensarvlist (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvstede.

• Historiske Bridgetown og dens garnison

• Offisielt nettsted
• (en) Barbados – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Barbados – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (no) Statistikk og andre data om Barbados i FN-sambandets nettsted Globalis.no

• Utenriksdepartementets informasjonssider om Barbados