Baltikums adel

Baltisk adel er navnet gitt til den privilegerte sosiale klasse i området rundt dagens Estland og Latvia, oftest kalt Baltikum.

The coat of arms of the Baltic noble family von Ungern-Sternberg — Den baltiske adelsfamilien von Ungern-Sternbergs våpen

Adelen eksisterte sammenhengende fra De nordlige korstog og middelalderetableringen av Terra Mariana. Mesteparten av landadelen var baltiske tyskere; men med forandrende politisk landskap gjennom århundrene ble også polske, svenske og russiske familier del av adelen, samtidig som baltisk-tyske familier bosatte seg i Sverige og Det russiske keiserrike.^[1]

Den litauiske adelen blir av historiske, sosiale og etniske årsaker separert fra den tyskdominerte adelen i Estland og Latvia.

Historie

Denne seksjonen er en spire. Du kan bidra med å utvide den.

Den baltiske adelen var en kilde til offiserer og andre tjenere for svenske og polske konger på 1500- og særlig 1600-tallet, da kurlandske, estlandske, livlandske, og øselske land tilhørte dem. Russiske keisere brukte baltisk adel i sin regjering og administrasjon.

Mesteparten av adelen ble «kalt hjem» av Hitler sent i 1939, et par måneder før den sovjetiske okkupasjonen av Baltikum i juni 1940. Idag kan etterkommere av adelen finnes på tvers av verden.^{[trenger referanse]}

Godssystem

Se også: Liste over palasser og godshus i Estland og Liste over palasser og godshus i Latvia.

Järlepa herregård (tysk: Jerlep) i Estland, et typisk baltisk gods.

Landlige Estland og Latvia var i stor grad dominert av godsdrift, etablert og opprettholdt av den baltiske adel, frem til Latvias og Estlands uavhengighetserklæringer etter første verdenskrigs omkalfatring. I hovedsak var systemet bygd på et tydelig skille mellom den landeiende tysktalende adelen, og den estisk- eller latvisktalende bondestanden. Livegenskap var i en lang tid en definerende karakteristikk av den baltiske landsbygda, og uthevet et langvarig føydalsystem, frem til systemets avskaffelse av Guvernementet Estland i 1816, av Guvernementet Kurland i 1817, og i Guvernementet Livland i 1819 (og resten av Det russiske keiserrike i 1861). Fortsatt etter dette fortsatte adelen å dominere de landlige delene av Estland og Latvia, ved godsbo gjennom 1800-tallet. Etter Estlands og Latvias uavhengighetserklæring derimot iverksatte begge stater brede landreformer som endte den baltiske adelens dominans av landsbygda.

Godssystemet førte til en rik etablering av gods på tvers av Estland og Latvia, og mange godshus ble bygget av adelen. Godsene var jordbrukssentre, og de inkorporerte, adskilt fra de ofte arkitektoniske og artistiske storslagne hovedbyggene, en hel rekke uthus, og hjem for bønder og andre arbeidere, samt tidlige industrielle komplekser som bryggerier. Parker, kapeller, og til og med gravplasser for adelsfamiliene var også ofte en del av godsene. Idag utgjør disse store kompleksene viktige kulturelle og arkitektoniske minner i Estland og Latvia.^[2]^[3]

Organisering

Adelen var organisert i Det estiske ridderskap i Reval, Det kurlandske ridderskap i Mitau, og Det livlandske ridderskap i Riga. Viborg hadde også en institusjon for å registrere adelsruller i samsvar med baltiske modeller på 1800-tallet.