Benedikt IV

Benedikt IV (født i Roma, død 30. juli 903) var pave fra det første halvåret av 900 til sin død, sommeren 903. Frodoard, en av samtidens historikere, roser med store ord hans generøsitet og iver for det almene beste, og kaller ham «den store».

Benedictus var født i Roma som sønn av en mann ved navn Mammalus, og hadde et aristokratisk opphav. Pave Formosus presteviet ham. Han var deretter regularkanoniker ved Lateranet^[1].

Han ble pave i første halvdel av året 900, muligens så tidlig som i februar, kanskje så sent som i mai. Kildene gir ikke klarhet om dette.

Han fordømte i 900 mordet på erkebiskop Fulco av Reims (drept 17. juni samme år), og ekskommuniserte den ansvarlige Balduin II av Flandern.

Pave Benedikts viktigste historiske handling var at han kronet Ludvig av Provence til tysk-romersk keiser - Ludvig III (han er gått inn i historien som Ludvig den blinde). Han var barnebarn av keiser Ludvig II. I 902, beseiret Berengar av Friuli keiser Ludvig III og tvang ham til å forlate den italienske halvøy,^[2] til Provence. Dermed fant pave Benedikt seg i den ubehagelige situasjon at han hadde å gjøøre med den hersker som hadde drevet bort den mann som paven like før hadde kronet til keiser. Uten denne sin beskytter ble det vandkeligere for paven å håndtere de kaotiske politiske realiteter i Roma. Det er blitt spekulert om Berengar hadde en finger med i spillet ved pave Benedikts død.^[3]

Pave Benedikt innkalte til en synode som skulle fortsette arbeidey med å rehabilitere pave Formosus' pontifikat som var blitt trukket i sølen etter den famøse kadaversynoden (897).

En rekke bispedømmer trengte å bli styrket ved at paven bekreftet at bispeutnevnelsene der var legitime. Pave Benedikt støttet den avdøde pave Formosus beslutning om å støtte Argrims anspråk på bispestolen i Langres og tok opp tilfellet vedrørende biskop Stefan av Napoli.

Han tilbød praktisk hjelp til biskop Malacenus av Amasia, som var blitt fordrevet fra sitt episkopat av sarasenernes fremfart. Klosteret i Fulda og andre klostre mottok privilegier.

Pave Benedikt er begravet ved Peterskirken.

• Bertolini, Ottorino (1966). «Benedetto IV, papa». Dizionario Biografico degli Italiani, Volume 8: Bellucci–Beregan. Roma, Istituto dell'Enciclopedia Italiana. pp. 27–31.
• Ottorino Bertolini: «Benedetto IV». I: Massimo Bray (red.): Enciclopedia dei Papi, Istituto della Enciclopedia Italiana, Vol. 2 (Niccolò I, santo, Sisto IV), Rome, 2000, OCLC 313581688, pp. 54–58
• Rudolf Schieffer: «Benedikt IV» i: Lexikon des Mittelalters. Vol. 1, Artemis & Winkler, Munich/Zurich 1980, ISBN 3-7608-8901-8, Col. 1858.
• Gaetano Moroni: Dizionario di erudizione storico-ecclesiastica da S. Pietro sino ai nostri giorni, vol. 4, Venezia, Tipografia Emiliana, 1840, SBN IT\ICCU\RMR\0002439.

• Artikkelen bygger delvis på oversatt materiale fra Catholic Encyclopedia, Volume II (1907)

• (en) Benedictus IV – kategori av bilder, video eller lyd på Commons