Den ukrainske gresk-katolske kirke
| Den ukrainske gresk-katolske kirke | |||
|---|---|---|---|
 | |||
 | |||
| Kortnavn | УГКЦ | ||
| Hovedgren | Den romersk-katolske kirke, Østkirken | ||
| Utgått fra | Den ortodokse kirke i Konstantinopel | ||
| Leder | Svjatoslav Sjevtsjuk | ||
| Ledertittel | storerkebiskop av Kyiv–Galicia | ||
| Livssyn | Katolisisme | ||
| Geografi | Ukraina, Amerika, Polen m.fl. | ||
| Hovedkontor | Kyiv | ||
| Nettsted | ugcc.ua | ||
Den ukrainske gresk-katolske kirke (eller ukrainsk-katolske kirke) er én av den katolske kirkens 23 særkirker. Kirken følger den bysantinske ritus og bruker kirkeslavisk og ukrainsk som liturgisk språk, og anerkjenner paven som religiøst overhode. Den ukrainske gresk-katolske kirke har omtrent 4 300 000 tilhengere, hovedsakelig i Ukraina, Sør- og Nord-Amerika. Dermed er ukrainske den største katolske særkirken etter den romersk-katolske.
Åtte prosent av den ukrainske befolkningen er ukrainsk gresk-katolsk. Kirken er dermed mindre enn den russisk- og ukrainsk-ortodokse kirke (til sammen 65 %), men større enn den katolske kirke som følger latinsk ritus (2 %).
Særkirkens overhode er storerkebiskopen av Kiev-Halytsj, for tiden Svjatoslav Sjevtsjuk (siden 2011).
Den russisk-ortodokse kirkes forhold til Den ukrainske gresk-katolske kirke, som under Sovjetunionen fram til 1989 var tvangsammenslått med Den russiske-ortodokse kirke, og fungerte uavhengig som en undergrunnskirke og for ukrainere i utlendighet, beskrives som et ønske om å presse situasjonen tilbake til det den var før 1989.[1]
Struktur
[rediger | rediger kilde]Den ukrainsk-katolske kirke er organisert i 25 eparkier (bispedømmer), hvorav sju er (metropolitan)erkeeparkier (kursivert i listen; kirkeprovinser er fremhevet i fet). I tillegg kommer fire eksarkater (mindre skrifttype i listen).
- KIEV-HALYTSJ STORERKEBISPEDØMME
- Kirkeprovinsen Kiev
- Kirkeprovinsen Ivano-Frankivsk
- Kirkeprovinsen Lviv
- Kirkeprovinsen Philadelphia
- Kirkeprovinsen Przemyśl
- Kirkeprovinsen Ternopil
- Ternopil-Zboriv erkeeparki
- Butsjatsj eparki (vakant siden 2007)
- Ternopil-Zboriv erkeeparki
- Kirkeprovinsen Winnipeg
- Eksempt (direkte underlagt storerkebiskopen)
- Immediat (direkte underlagt paven)
- Underlagt romersk-katolske metropolitter
- Buenos Aires eparki
(den romersk-katolske kirkeprovinsen Buenos Aires) - Curitiba eparki
(den romersk-katolske kirkeprovinsen Curitiba) - Melbourne eparki
(den romersk-katolske kirkeprovinsen Melbourne)
- Buenos Aires eparki
Historie
[rediger | rediger kilde]På initiativ fra kong Sigismund III av Polen inngikk seks ortodokse eparker i 1593 en union med den katolske kirke. Deres område i dagens Ukraina lå den gang politisk under Polen og kirkelig under den økumeniske patriark av Konstantinopel. Metropolitanbispedømmet Kiev ble setet for den ukrainsk-katolske kirkens overhode. Etter at Kiev hadde falt til Tsar-Russland i 1667, ble metropolitt av Kiev en ren ærestittel for kirkens overhode, som ble valgt blant eparkene. Etter Polens tre delinger ble eparkiet Lviv (polsk Lwów) i 1808 opphøyet til metropolitanbispedømme over de ukrainsk-katolske eparkiene. Kirkens overhode førte fra da av tittelen metropolitt av Lviv.
Etter andre verdenskrig og Ukrainas innlemmelse i Sovjetunionen ble den ukrainsk-katolske kirke tvangsforent med den russisk-ortodokse, og biskopene samt mange andre troende ble arrestert. Metropolitten av Lviv, Josyp Ivanovytsj Slipyj, ble i 1963 løslatt og utvist. Mens han levde i eksil i Vatikanstaten, ble han av pave Paul VI i 1975 utnevnt til storerkebiskop av Lviv. 1990 kunne Slipyj vende tilbake til sitt bispesete i Lviv. Storerkebiskop Ljubomyr Huzar flyttet i 2005 bispesetet til Kiev og tok tittelen storerkebiskop av Kiev og Halytsj.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ 'Russkiy Mir' - The 'Russian world' meets Ukrainian politics and Vatican diplomacy www.pillarcatholic.com Anatolii Babynskyi, 03.03.2022 sitat:During a 2009 visit to Ukraine, Patriarch Kirill of Moscow described in a sermon Ukrainian Greek Catholics as people who tried “to change people's lives by force, to change their culture, their faith, their national identity.” Kirill’s point was clear: Ukrainian culture and identity belongs to the “Russian world,” and Ukrainian Greek Catholics have interfered with that. Not wanting to resolve mutual historical disagreements with the Ukrainian Greek Catholics directly, the Moscow Patriarchate has sought to solve its problem with the hands of the Vatican. Since the 1990s, almost all efforts of the ROC in the Catholic-Orthodox dialog were focused on the solution of “the uniate question” — namely, the ecclesiological and cultural problems posed for the ROC by the existence of the Ukrainian Greek Catholic Church. Taking advantage of the Vatican’s desire to continue dialoguing with the Russian Church, the leadership of the Moscow Patriarchate aimed to push the Vatican toward a return to the situation pre-1989, when the Ukrainian Greek Catholic Church was officially banned in the USSR and existed after 1946 only in the underground and in the diaspora. After the annexation of Crimea, and on the eve of the visit of Vatican Secretary of State Cardinal Pietro Parolin to Moscow in 2017, Metropolitan Hilarion Alfeev, who is effectively the Minister of Foreign Affairs for the Moscow Patriarchate, once again reiterated that “the most painful problem in relations between our Churches is the Union, which has been causing serious harm to Orthodox-Catholic relations in general for centuries.” [ed. note: “the Union” refers to the Union of Brest, the 1596 decision which created the Ukrainian Catholic Church.]
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Offisielt nettsted
- (en) Ukrainian Greek Catholic Church – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Українська греко-католицька церква – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
