Zenon

Zenon Zeno
Født		4. april 425 Isauria
Død		491 Konstantinopel døde en naturlig død
Beskjeftigelse		Politiker, monark
Embete		Bysantinsk keiser (474–475) romersk senator bysantinsk keiser (476–491) romersk konsul
Ektefelle		Ariadne
Søsken		Longinus
Barn		Leo II
Nasjonalitet		Østromerriket
Gravlagt		Apostelkyrkja
Regjerte		9. februar 474- 28. august 475, kastet ut av landet 476 til 9. april 491
Dynasti		Det leoninske dynasti
Forgjenger		Leo II
Etterfølger		Anastasios I
Zenon på Commons Se også liste over østromerske keisere

Zenon (gresk Ζήνων; latin Flavius Zeno; født 425, død 4. april 491), opprinnelig navn Tarasis, var keiser i Østromerriket (Bysants) fra 474 til 491. Han var en av de mest framstående av de tidlige bysantinske keiserne. Interne opprør og religiøse uenigheter hjemsøkte hans styre, men han lyktes likevel til en viss grad i sin utenrikspolitikk. Han var vitne til den offisielle slutten av Vestromerriket under Julius Nepos og Romulus Augustus, mens han samtidig bidro mye til å stabilisere riket i øst.

Zenons opprinnelige navn var Tarasis.^[1] Han var født i Isauria ved Rusumblada, senere omdøpt til Zenonopolis til ære for Zenon.^[2] Hans far het Kodisa (som kan utledes fra hans tilnavn «Tarasicodissa»), hans mor Lallis, og hans bror Longinus. Tarasis hadde en hustru ved navn Arcadia, et navn som indikerer på et forhold til aristokratiet i Konstantinopel, og hennes statue ble reist i nærheten av Arcadius' bad ved trappen som fører til Topoi.^[3] I henhold til en kristen legende hadde Zenon to døtre, Hilaria og Thaopesta, som fulgte et religiøst liv,^[4] men de historiske kildene har kun bevitnet en eneste sønn født av Arcadia, som også het Zenon.^[5] Tarasis var antagelig beslektet med den isaurianske general Zenon, som hadde bekjempet Attila i 447 i forsvaret av Konstantinopel og blitt utnevnt til romersk konsul det påfølgende året.^[2]

Isaurianere var et folk som levde i innlandet fra middelhavskysten ved Anatolia, i midten av Taurus-fjellene, det som er dagens område Konya/Bozkir i Tyrkia. Som andre stammer i grenseområdene ble de betraktet som barbarer av romerne selv om de hadde vært romerske undersåtter i mer enn to århundrer. Imidlertid var de katolikker framfor kristne arianere, som gotere og andre germanske stammer, og var ikke formelt fratatt tilgang til keisertronen.^[2]

I henhold til en del forskere ønsket den østromerske keiseren Leo I på midten av 460-tallet å balansere tyngden av den germanske andelen av hæren, hvis leder var alaneren magister militum Aspar. Han mente at Tarasis og hans isaurianere kunne være en motvekt, og tilkalte ham, sammen med mange isaurianere, til Konstantinopel. Denne fortolkningen har dog blitt diskutert av andre historikere.^[6] På midten av 460-tallet hadde Arcadia og Zenon levd i Konstantinopel en tid,^[3] hvor også Lallis og Longinus levde, sistnevnte gift med en Valeria, muligens en kvinne av adelig bakgrunn.^[6]

I henhold til senantikke kilder er den tidligste referansen til Tarasis datert tilbake til år 464 da han la sine hender på en del brev skrevet av Aspars sønn Ardabur, som beviste at sønnen til magister militum hadde tilskyndet at det persiske Sasaniderikets konge hadde angrepet romersk område og med løfter om å støtte invasjonen. Via disse brevene, som Tarasis ga til keiser Leo, sørget keiseren for å avskjede Ardabur som på denne tiden var magister militum per Orientem og patrikios, således reduserte Aspars innflytelse og ambisjoner. Som belønning for sin «lojalitet», at Leo priste sammen med søylehelgenen Daniel Stylites,^[7] ble Tarasis utpekt til comes domesticorum, en posisjon med stor innflytelse og prestisje.^[3] Denne utnevnelsen kan bety at Tarasis hadde blitt en protector domesticus, enten ved Leos hoff i Konstantinopel eller tilknyttet Ardaburs stab i Antiokia.^[6]

I 465 hadde Leo og Aspar kranglet om utnevnelsen av konsuler for det påfølgende året. Det var ved denne anledningen at Tarasis' posisjon ble styrket da han ble venn og alliert med keiseren.^[8]

For å gjøre seg selv mer akseptabel for det romersk hierarki og befolkningen i Konstantinopel benyttet Tarasis det greske navnet Zenon og benyttet det for resten av livet. I 466 giftet Zenon seg med Ariadne, den eldste datteren til Leo I og Verina. Ettersom det ikke eksisterer noen referanse til en skilsmisse fra Arcadia er det antatt at hun må ha dødd i disse årene. Året etter ble deres sønn født, og Zenon ble far til tronarvingen, ettersom den eneste sønnen Leo I hadde døde i barndommen. For å understreke sønnens krav på tronen ble gutten døpt Leo.^[9] Zenon var dog ikke tilstede ved sin sønns fødsel da han i 467 deltok i en militær kampanje mot goterne.^[10]

Zenon, som medlem av protectores domestici, deltok ikke i den katastrofale hærtoktet mot vandalene, som ble ledet av Leos svoger Basiliskos. Det påfølgende året, hvor han holdt posisjonen som romersk konsul, ble han utpekt til magister militum per Thracias (romersk general) og ledet en hær inn i Thrakia. Kildene er ikke klare på hvilken fienden han bekjempet der, og historikerne har foreslått gotere eller hunere, eller kanskje opprørere fra Anagastes. Uansett, før han dro ble søylehelgenen Daniel Stylites bedt om hans mening for denne krigen, og den hellige Daniel svarte at Zenon ville bli mål for en sammensvergelse, men ville unnslippe uskadd. Leo sendte da en del av sine personlige soldater med Zenon for å beskytte ham, men de var blitt bestukket av Aspar til å fange ham. Zenon fikk høre om deres hensikt og flyktet til Sardica (Sofia), og på grunn av dette ble økte Leos mistenksomhet overfor Aspar.^[11]

Etter angrepet dro ikke Zenon tilbake til Konstantinopel, hvor Aspar og Ardabur var med betydelig makt. Isteden dro han til den Lange muren, eller kanskje mer sannsynlig, til Anastasianske mur, en eldre festning rundt 64 km vest for Konstantinopel, deretter til Pylai og videre til havnebyen Khalkedon. Mens han ventet der på en mulighet til å reise tilbake til hovedstaden ble han utpekt magister militum per Orientem. Han tok munken Peter Fullo med seg og reiste til byen Antiokia ved Orontes, som var bispestedet for hans kontor. På vegen reiste han gjennom Isauria hvor han slo ned et opprør fra befolkningen. Zenon ble i Antiokia i to år.^[12]

Mens Zenon levde i Antiokia med sin familie sympatiserte han med monofysittiske synspunktene til Peter Fullo, patriarken i Antiokia, og støttet ham mot hans motstander, biskop Martyrius av Khalkedon. Zenon tillot at munker fra klostre i nærheten kom til Antiokia som Peter Fullos tilhengere, og overså deres vold mot Martyrius' tilhengere. Martyrius dro til Konstantinopel og bad Leo om hjelp, men da han kom til Antiokia i 470 ble han informert om at Peter Fullo var blitt valgt til biskop, og resignerte. Leo reagerte ved å beordre Peter i landflyktighet og adresserte til Zenon den 1. juni 471 en lov som forbød munker fra å forlate sine klostre og oppmuntre til opprør.^[13] I samme tidsrom måtte Zenon også ta seg av et angrep fra makronere, et folkeslag i Kolchis, som angrep romerske Armenia.^[14]

Mens Zenon fortsatt oppholdt seg langt unna Konstantinopel hadde Aspar økt sin innflytelse ved å få sin sønn Julius Patricius utnevnt som cæsar og gift med Leo Is unge datter Leontia i 470. Kildene er selvmotsigende til grunnene, men hevdet klart at i 471 hadde Leo I fått Aspar og Ardabur svikefullt myrdet, bestemt med Zenons og Basiliskos' godkjennelse som i kjølvannet av mordene hadde forflyttet seg nærmere hovedstaden. Zenon var da i havnebyen Khalkedon. Etter deres død reiste Zenon til Konstantinopel og ble utpekt til magister militum praesentalis.^[15]

Den 25. oktober 473 utpekte Leo I sin nevø Leo II, sønn av Zenon og Ariadne, til cæsar. Den 18. januar 474 døde Leo I. Om Leo II ikke allerede hadde blitt proklamert til medkeiser av sin bestefar ble han i alle fall augustus ved denne anledningen. Ettersom Leo II var syv år gammel, for ung for styre i egen person, sørget Ariadne og hennes mor Verina til å få Zenon kronet som medkeiser, noe som skjedde 9. februar 474. Da Leo II ble syk og døde den 17. november ble Zenon enehersker.

Zenon måtte bilegge saken med vandalene til kong Geiserik som truet handelrutene til sjøs med deres angrep på kystbyene til imperiet. Zeno sendte Geiserik en ambassadør med stor rang, Severus, som sørget for å oppnå en «evig» fred mellom vandalene og Østromerriket. Det var en fred som tillot romerne å betale løsepenger for fanger som var tatt av vandalene og som avsluttet vandalenes forfølgelser av katolikker på deres område.^[16]

Til tross for denne suksessen fortsatte Zenon å være upopulær blant folk flest og i senatet på grunn av bakgrunn som barbar. Hans rett til tronen var begrenset til sitt ekteskap med Ariadne og hans forhold til Verina, enkekeiserinnen. Derfor valgte han å støtte seg selv på den isaurianske andelen av hæren, særlig styrket han sine bånd med de isaurianske generaler og brødrene Illus og Trocundes. Imidlertid besluttet Verina å få sin svigersønn veltet fra tronen og erstatte ham med sin elsker, tidligere magister officiorum Patricius, ved hjelp av sin bror Basiliskos. Sammensvergelsen oppmanet til opprør i hovedstaden mot keiseren. Basiliskos greide også å overbevise Illus, Trocundes og den østgotiske generalen Theodoric Strabo om å bli med på sammensvergelsen.^[16]

I januar 475 ble Zenon tvunget til å flykte fra Konstantinopel og til Isauria sammen med sin hustru og sin mor,^[17] en del isaurianske tilhengere og rikskassen. Illus og Trocundes ble sendt for å ta ham til fange, og Zenon ble tvunget til å befeste seg i en borg hvor Illus beleiret ham, tok til fange Zenons bror Longinus og holdt ham som gissel.^[16]

Imidlertid falt sammensvergelsen raskt sammen grunnet indre motsetninger. Basiliskos tok tronen for seg selv, og fikk Verinas elsker og kandidat Patricius drept. Han tillot også pøblene i Konstantinopel til å drepe alle isaurianere som de kom over, en episode som ødela hans tilknytning med den isaurianske generalene Illus og Trocundes. Basiliskos utpekte sin nevø Armatus til magister militum, noe som gjorde Theodoric Strabo til en fiende. Ettersom Zenon ikke hadde etterlatt penger ble Basiliskos tvunget til å pålegge store skatter. Til sist gjorde han kirken til en fiende ved å støtte monofysittismen. Folket i hovedstaden ønsket å gi ham skylden for en stor brann som brente ned flere deler av byen. Med hemmelig støtte fra senatet, og med hjelp av bestikkelser betalt av Zenon aksepterte Illus å skifte side og slå sin hær sammen med Zenon, og sammen marsjerte de mot Konstantinopel. Basiliskos forsøkte å skaffe eg folkelig støtte og en sendte en annen hær mot Zenon under ledelse av sin nevø Armatus. Zenon lyktes å bestikke også Armatus og lovte å bekrefte hans posisjon som magister militum praesentalis for livet og lovte å forfremme hans sønn (også ved navn Basiliskos) til rangen som cæsar. Armatus' hær forhindret således ikke at Zenons soldater marsjerte mot Konstantinopel, og uten støtte fra Theodoric Strabo og hans hær var Basiliskos' skjebne forseglet. Han flyktet med sin familie til den store kirken Hagia Sophia.^[16] I august 476 beleiret Zenon Konstantinopel. Senatet åpnet byens porter og tillot den avsatte keiseren igjen å ta tronen. Basiliskos flyktet til en helligdom i en kirke, men ble forrådt av patriarken Acacius. Basiliskos overga seg selv og sin familie til keiseren under løftet fra Zenon at de ikke skulle bli skadet. Basiliskos og familien hans ble sendt til festning i Cappadocia, hvor Zenon fikk dem innestengt i en tørr cisterne hvor de døde.^[18]

Etter at han igjen var blitt restaurert som keiser oppfylte Zenon sine løfter. Han lot Armatus beholde sin tittel som magister militum praesentalis, muligens ble han opphøyet til rangen som patricius, og utpekte hans sønn Basiliskos til cæsar i byen Nikaea.^[19] I 477 endret imidlertid Zenon seg, antagelig på grunn av Illus som ville få fordeler av å rydde Armatus av vegen, og beordret å få Armatus henrettet. Zenon konfiskerte alle eiendommene til Armatus, avsatte hans sønn Basiliskos, og fikk ham ordinert som prest.^[20][21][22]

Våren 474 forlot Julius Nepos Østromerriket for å erobre Vestromerriket fra Glycerius, en keiser opphøyet av den vestlige patriarken Gundobad. Leo I hadde valgt Julius Nepos på grunn av at han var beslektet med keiseren gjennom sin egen hustru, en nevø av Leos, og således mottatt tilnavnet «Nepos», «nevø»; utnevnelsen skjedde i 473, men dårlig vær på havet om vinteren hadde forsinket og utsatt operasjonen fram til neste år. Det var derfor at Zenon, som hadde støttet Julius Nepos' krav på den vestlige tronen. Julius kom til Italia, avsatte Glycerius og ble keiser i juni 474. Julius hadde et godt forhold til Zenon, og myntet faktisk mynter i hans navn, i navnet til Leo II, og sitt eget.^[23]

I august 475, i løpet av Basiliskos' styre, mens Zenon var i Isauria, ble Julius Nepos veltet fra tronen av sin egen patricius Orestes og tvunget til å flykte til Dalmatia. Orestes satte sin egen sønn Romulus Augustus på den vestlige tronen.^[23] Et år senere, da Zenon ankom Konstantinopel for å velte Basiliskos' styre, ble Romulus avsatt av høvdingen til den germanske stammen herulerne, Odovakar. Sammen med det romerske senatet sendte Odovakar utsendinger til Zenon med keiserkåpen til Romulus og med beskjeden at vesten ikke lenger hadde behov for sin egen keiser, men at de anerkjente Zenon som deres lovlige hersker. Samtidig ba senatet Zenon om å utnevne Odovakar til både patricius og som offisiell keiserlig guvernør over Italia. På den samme tid mottok Zenon en annen ambassadør, sendt av Julius Nepos, som ba om penger og soldater som han trengte for å erobre tilbake sin tapte trone. Zenon svarte senatet at de skulle ønske tilbake Julius Nepos, deres rettmessige keiser, og sa også at Odovakar skulle motta ham, og at ville gladelig støtte dette.^[24]

Etter at Julius Nepos død i 480 anerkjente Odovakar Zenon som keiser, myntet mynter i hans navn, men begynte i økende grad å kalle seg selv Rex (konge).^[25]

Markian den yngre (Flavius Marcianus) var sønn av vestromerske keiser Anthemius (467–472) og en sønnesønn av keiser Markian (450–457). Han hadde giftet seg med Ariadnes søster Leontia, og var derfor Zenons svoger; han var to ganger konsul, i 467 og 472.

I 479 forsøkte Markian å velte Zenon og kreve tronen for seg selv. Med hjelp av sine brødre Procopius Anthemius og Romulus, samlet han soldater i Konstantinopel bestående av både borgere og utlendinger i et hus tilhørende en Caesarius, sør for Theodosius' Forum, og derfra marsjert de på samme tid mot keiserpalasset og mot huset til Illus, som støttet Zenon. Keiseren falt nesten i hendene på opprørerne som i løpet av den samme dagen ble overveldet av keiserhæren, som også ble truffet av borgerne fra taket av husene sine. I løpet av natten greide Illus å komme seg innfor Konstantinopel med en enhet av isaurianske soldater som kom fra Khalkedon og bestakk Markians soldater som lot Zenon flykte. Den nesten morgen forsto Merkian at hans situasjon var blitt desperat og soldatene til den gotiske generalen Theodoric Strabo ikke ville komme tidsnok. Han søkte tilflukt i Konstantinopels Apostelkirkem men ble arrestert med sine brødre.^[26]

Zenon sendte Markian og hans brødre til Caesarea i Cappadocia. De forsøkte å flykte, men Markian ble igjen tatt til fange og deretter forpliktet til å bli en munk i Tarsus (Cilicia),^[27] eller bli holdt fengslet i Isauria i festningen ved Papurius. Han forsøkte å flykte enda en gang, og denne gangen greide han det, men etter å ha samlet nye soldater og angrepet Ancyra, ble han beseiret og tatt til fange av Trocundus, Illus' bror.^[26]

Illus kommando og den gunst han mottok gjorde ham også mistenkelig, og Zenon forsøkte på ulike måter å bli kvitt ham. Også Verina, enkekeiserinnen, var hans fiende, og forsøkte å sammensverge på å få ham tatt av dage. Verinas forsøk ble slått ned, og Zenon, like sjalu på dem begge, forviste henne og holdt henne innesperret i borgen i Papurius. Det er en del tvil om når disse hendelsene skjedde. Candidus plasserer hennes forvisning fra før Markians opprør, og Theodore Lector tilskriver årsaken til forvisningen til hennes andel i opprøret til Basiliskos. Det er ikke usannsynlig at denne turbulent kvinnen som to ganger var blitt forvist, en gang før Markians opprør, for hennes tilknytning til Basiliskos, og på nytt etter Markians opprør, for hennes sammensvergelse mot Illus.

Fra sitt fangenskap greide Verina i få sin datter Ariadne, Zenons hustru, interessert i hennes skjebne, og Ariadne sørget for at hun bli løslatt, først fra Zenon, og deretter fra Illus, som keiseren hadde overlatt henne til. Illus nektet å løslate henne, og Ariadne, som sin mor, forsøkte å få ham myrdet. Jordanes tilskrev hennes hat til en annen og noe søkt grunn, nemlig at Illus hadde innpodet sjalu mistanker i Zenons hode som hadde fått Zenon til å forsøke å ta hennes liv, og at hennes kunnskap i dette hadde stimulert henne til hevn. Morderen som hadde til oppdrag å drepe Illus ble tatt til fange og Zenon kunne ikke gjøre noe for å forhindre at han ble henrettet.

Illus — med sin venn Pamprepius, Leontius og sin bror Trocundus — trakk seg nå tilbake fra hoffet, dro først til Nikea, og deretter under begrunnelsen at han trengte forandringer og måtte se til sine sår, dro videre østover hvor han ble gjort til magister militum. Etter å ha reist gjennom Lilleasia reiste de opprørsfanen i 484 da Illus erklærte Leontius som keiser. Zenon sendte en hær for å nedkjempe opprøret, men Illus vant, tok Papurius i besittelse, løslot Verina, og fikk henne til å krone Leontius ved Tarsus.

I 485 sendte Zenon en ny hær mot opprørerne, som etter sigende skal ha bestått av makedonere og skytere, under ledelse av Johannes Gibbo (pukkelrygg), eller mer sannsynlig Johannes Scytha og Theodorik amaleren, som på denne tid var konsul. Johannes beseiret opprørerne i nærheten av Seleucia og drev dem mot borgen i Papurius hvor han omringet dem. Etter noen få måneder døde Trocundus, og borgen falt etter å ha blitt beleiret i fire år, og da grunnet forræderi ved Trocondus' svoger som var blitt sendt av denne årsak fra Konstantinopel av Zenon. Illus og Leontius ble halshugd i 488 og deres hoder ble sendt til keiseren.^[28]

Aggresjoner fra de to østgotiske lederne, Teoderik, sønn av Theodemir, ennå ikke kalt for Teoderik «den store» og leder av goterne i Moesia; og Teoderik Strabo, leder av østgoterne i Thrakia, hadde vært vedvarende trussel siden 472. Selv om Zenon til tider planla å spille dem ut mot hverandre var de på sin side i stand til å dra fordel av hans stadige dynastiske stridigheter. Det var kun ved å tilby dem betaling og en framstående kommando at han unngikk at de angrep Konstantinopel.

Da Leo II døde i januar 474 gjorde Teoderik Strabo opprør mot Zenon. Hans støtte var fundamental for å velte Zenon og få Basiliskos på den bysantinske tronen i 475, men Strabo ble sint på Basiliskos og da Zenon dro mot Konstantinopel og mot tronraneren Basiliskos i 476, var ikke Strabo tilstede for å forsvare byen mot Zenon.^[22][29]

I 476/477 allierte Zenon seg med Strabos rival, Teoderik den store, og beordret ham til å angripe Strabo. Lederen av goterne i Thrakia sende en utsending til den bysantinske keiseren, tilbød fred og anklaget den andre Teoderik. Zenon forsto at dette tilbudet skjulte ytterligere konspirasjoner, og fikk senatet i Konstantinopel og hæren til å erklære Strabo som en offentlig fiende.^[22]

Planen til Zenon var å få de to Teoderik til å angripe hverandre. Han satte Teoderik den store opp mot Strabo som støttet opprøret til Markian og i 478 med løfte om en stor romersk hær som støtte. Da Teoderik den store kom gjennom fjellene ved Soundisfjellene fant han ikke den romerske militære støtten som han forventet, men isteden Strabos hær i en leir som var godt befestet. De to Teoderik besluttet da å sende en felles forespørsel til keiseren, med den hensikt å utvide østgoternes område i Moesia ytterligere sørover.^[30]

Zenon forsøkte å splitte de gotiske lederne og bestikke Teoderik den store, men denne nektet. Keiserhæren hadde i begynnelsen en del suksess, men Zenon dro ikke fordeler av sin seier, og tillot Teoderik den store til forflytte seg vestover i Thrakia og som plyndret de områdene han dro gjennom. Med den andre langt unna kunne Strabo gå med på en enighet med Zenon. Strabo fikk tilbake sin rikdom, penger ble gitt for å betale 13 000 soldater, kommandoen over palatinæ enheter, og tittelen som magister militum atter en gang.^[30] Imidlertid var hæren til Strabo, anslagsvis på 30 000 mann, fortatt en plage for keiseren som overtalte bulgarerne om å angripe goterne i deres base. Strabo beseiret bulgarerne i 480/481 og forflyttet seg deretter mot Konstantinopel, men han fikk problemer med sine egne menn og ble tvunget til å dra tilbake til Hellas. På tilbakereisen døde han i en ulykke.^[30]

Etter at Strabo døde i 481 ble den andre Teoderik konge over hele den østgotiske nasjonen og begynte å bli en kilde for uro i Balkan. Zenon allierte seg med Teoderik som han utpekte som magister militum præsentalis og selv til konsul for året 484, den første gang en barbar som ikke var borger av imperiet nådde en så høy posisjon. Zenon fikk Teoderik til å gå til krig mot Illus og usurperen Leontius, beleiret dem ved Papurius i 484–488. Imidlertid gjorde Teoderik opprør i 486 på nytt og angrep Konstantinopel, ødela byens vannforskyning, og Zenon måtte kjøpe seg fred. Han forhandlet med Teoderik og aksepterte eller foreslo at østgoterne skulle kunne invadere Italia og bekjempe Odovakar som det ble påstått hadde støttet Leontius. Det fjernet den germanske tilstedeværelsen i øst.^[31]

I religiøse emner er Zenon berømt for hans Henotikon, «Forordningen om unionen», utstedt i 482 for megle mellom de motstridende religiøse synene blant kalkedonsk og eutykianske monofysittisme om Kristus' natur. Førstnevnte erkjente to naturer (physis) i Kristus, og sistnevnte kun en. Konsilet i Khalkedon i 451 hadde utstedt den kalkedonske trosbekjennelse og fordømte den monofysittiske posisjon. Monofysittene var fortsatte sterke, særlig i de østlige provinsene i imperiet, og patriarken av Alexandria, Petros III Mongos, var en monofysitt. Å støtte monofysittene var en av de feilgrep som Basiliskos hadde gjort da folket i Konstantinopel var kalkedonske. Samtidig hadde Zenon behov for støtte fra de monofysittiske provinsene Egypt, Syria, Palestina og i Lilleasia. Også patriarken i Konstantinopel, Acacius, var interessert i å redusere avstanden mellom de to posisjonene.

Av den grunn utstedte Zenon Henotikon, et dokument han utarbeidet med hjelp fra Acacius, og adressert til fraksjonene i Egypt. Ediktet tilføyde til Den nikenske trosbekjennelse som tillot en felles, endelig og forent symbol eller uttrykk for tro. Alle andre symbola eller mathemata ble ekskludert; Eutyches og Nestorius ble uforsonlig fordømt i bannlysinger, mens de tolv kapitelene til Kyrillos av Alexandria ble akseptert. Belæringen i Khalkedon ble ikke så mye tilbakevist eller benektet som den ble forbigått i taushet. Jesus Kristus ble beskrevet som «eneste-skapte sønn av Gud [...] en og ikke to» og det var ingen direkte referanse til de to naturer.^[32]

Biskopen av Roma, pave Felix II (død 492), ikke til å forveksles med motpave Felix II, nektet å akseptere dokumentet og bannlyste like godt Acacius i 484, og således innledet det akakianiske skisma som varte fram til 519.^[33]

I 488 kom patriarken av Antiokia, Peter Fullo, til Konstantinopel for å få hans rettighet til kirken på Kypros bekreftet. Zenon tilkalte biskopen på Kypros, Anthemius, for å svare på anklagene. Biskopen hevdet at før han reiste han hatt en religiøs visjon av den hellige Barnabas hvor posisjonen til apostelens grav ble avslørt for ham. I graven hadde Anthemius funnet apostelens relikvier og en kopi av Matteus-evangeliet, skrevet på hebraisk av Barnabas selv. Zenon mottok disse relikviene og manuskriptet, og i motytelse proklamerte han uavhengigheten til kirken på Kypros.^[34]

I 489 stengte Zenon den persiske skolen i Edessa i Mesopotamia (i dag innenfor Tyrkias grenser) på forespørsel av biskop Kyros II av Edessa ettersom den lærte nestorianisme. I stedet ble det bygget en kirke på stedet. Skolen ble flyttet til dens opprinnelige hjem i Nisibis (dagens Nusaybin), noe som var lenger øst, og den ble igjen Skolen i Nisibis, og ledet en bølge av nestoriansk utvandring til Persia.^[35]

I samaritanske kilder forfulgte Zenon, som de samme kildene kaller for Zait, Edoms konge, samaritanene. Keiseren dro til Sikem, daværende Neapolis, på dagens Vestbredden, samlet de eldre og ba dem om å konvertere til kristendommen. Samaritanene er folk som er beslektet med jødene og har en religion som også er beslektet med jødedommen. Da de nektet lot Zenon mange av samaritanene drepe, og ombygget synagogen til en kirke. Deretter dro Zenon opp på Gerisimfjellet hvor samaritanene dyrket sin gud, og bygget flere bygninger, blant dem en grav for sin nylig døde sønn og på den la han et kors slik at samaritanene når de kom for å dyrke sin gud, var korset det de så. I henhold til disse kildene ble Zenon selv begravd på Gerisimfjellet. Antagelig er det isteden en forveksling av navn som har ført til denne fortellingen. Zenon hadde antagelig en sønn ved samme navn som døde før keiseren og det er mulig at det var et kristent monument tilskrevet keiserens sønn Zenon som senere ble antatt å være av den forhatte keiseren selv etter at sønnen hadde blitt glemt.^[36]

Senere i 484 gjorde samaritanene opprør. De angrep Sikem, brente fem kirker som var blitt bygd på deres hellige steder, og kappet av fingrene til biskop Terebinthus som forrettet seremonien for pinse. De valgte en Justa (eller Justasa/Justasus) som deres konge og bevegde seg mot Cæsarea hvor et kjent samaritansk samfunn levde. Her ble flere kristne drept og kirken til den hellige Sebastian ødelagt. Justa feiret seieren med leker i sirkus. I henhold til Johannes Malalas, dux Palestinæ Asclepiades, hvis soldater ble forsterket av Arcadiani av Rheges i Cæsarea. De beseiret Justa, drepte ham og sendte hans hode til Zenon.^[37] I henhold til Procopius fra Cæsarea, dro Terebinthus til Zenon for å spørre om hevn. Keiseren skal i egen person ha reist til Samaria for å slå ned oppstanden.^[38]

Moderne historikere tror at rekkefølgen i de fakta som er bevart i samaritanske kilder burde ha vært snudd, at Zenons forfølgelse var en konsekvens av opprøret framfor dens grunn, og de burde ha skjedd etter 484, en gang rundt 489. Zenon bygde kirken til den hellige Procopius av Scythopolis i Neapolis (Sikem) og samaritanene ble bannlyst fra Gerisimfjellet. På toppen ble det bygd et signaltårn for å alarmere i tilfelle av folkelig uro.^[39]

Zenon døde den 9. april 491,^[40] av dysenteri^[41] eller av epilepsi,^[42] etter å ha styrt i 17 år og 2 måneder. Det var ingen etter ham som kunne overta. Leo hadde dødd i 474, Zenon, den første sønnen, i hans ungdom mens han bodde i hoffet.^[5] Ariadne valgte deretter å favorisere et medlem av keiserhoffet, Anastasios I, til etterfølge Zenon, hvis bror Longinus gjorde opprør og startet krig.

I henhold til en populær legende nedtegnet av to oldtidshistorikere ble Zenon gravlagt levende etter å ha blitt bevisstløs etter drukkenskap eller på grunn av sykdom. Han påkalte hjelp, men Ariadne tillot ingen å åpne sarkofagen.^[43]

Zenon var Tabula-spiller, et brettspill som er beslektet dagens Backgammon. I 480 hadde han en hånd som var så uheldig at han skrev et epigram for å nedtegne det. Agathias reproduserte det et halv århundre senere og det gjorde det mulig å rekonstruere det på 1800-tallet. Spillet er betraktet som forgjengeren til Backgammon og har tilsvarende regler. Zenon, som var hvit, hadde en stabel på seks spillbrikker, tre stabler med to spillbrikker, og tre stryker, brikker som står alene på et sted og er derfor i fare for å bli plassert utenfor bordet av en innkommende motspiller. Zenon kastet de tre terninger med som spillet handlet om og fikk 2, 5 og 6. De hvite og sorte brikkene ble så forflyttet til de stedene der hvor den eneste måten å bruke dem, som påkrevd av spillreglene, var å bryte de tre stablene med to brikker til strykere, således ødela spillet for Zenon.^[44]

Zenon er hovedperson i teaterdramaet på latin kalt Zeno, komponert i 1641 av den jesuittiske dramatikeren Joseph Simons og framført i 1643 i Roma ved jesuittenes English College.^[45] Denne latinske Zeno ble modellert til et gresk anonymt drama som tilhørte de såkalte kretiske teater, skrevet og framført ved Zakynthos i 1682–1683. Her ble Zenon gravlagt levende og hans bror Longinus henrettet.^[46]

Skuespillet Romulus der Große (1950) av Friedrich Dürrenmatt er Zenon en av figurene. Handlingen er løselig basert på faktisk historie; her flykter Zenon til Italia og forsøker å overbevise Romulus Augustus til å forene deres to hærer og slåss sammen, men det feiler. Dürrenmatts Zenon er en keiser som er undertrykt av bysantinske seremonier.

Hendelsene i Zenons styre er svært uklare; kun en kontinuerlig redegjørelse av hans styre har blitt bevart, skrevet av Evagrius Scholasticus, i hans Historia Ecclesiastica (kapittel 3). Andre kilder er:

• Livet til Daniel Stylites
• Suda
• Cedrenus: En kortfattet historie om verden
• Malchus: Bizantiaka
• Johannes Malalas: Chronographia
• Procopius av Caesarea: De Aedificiis
• Theophanes bekjenneren: Chronicle
• Joannes Zonaras: Epitome Historiarum

For en diskusjon om nyere forskning om livet til Zenon fram til Aspars død, se

• Croke, Brian (2005): «Dynasty and Ethnicity: Emperor Leo and the Eclipse of Aspar», Chiron 35, 147–203.

En redegjørelse av regimet til Zenon etter Vestromerikets sammenbrudd, se:

• Williams, Stephen; Friell, J.G.P. (1999): The Rome that did not fall: the survival of the East in the fifth century, CRC Press, ISBN 0203982312.

Østromersk keiser
leoninske dynasti
Forgjenger: Leo II	474–491	Etterfølger: Basiliskos, Anastasios I
Østromerriket